Game of Thrones og politisk analyse

– Kan det være en scene fra «Game of Thrones», svarte Nytt på Nytts Knut Nærum på flere av spørsmålene om ukens nyheter under fredagens TV-sending. Det var tydelig at Nærum mente TV-serien kanskje fått i overkant mye omtale, og er blitt tolket og analysert av neste alle norske kommentatorer og bloggere som finnes – og dem er det som kjent ikke få av – den siste tiden.

Nærum har et poeng. Dagens populære TV-serier har fått tilsvarende status som de gamle føljetongene som hadde i europeiske aviser i det nittende århundre, skriver den franske professoren Dominique Moisi, i sin spalte på nettstedet Project Syndicate. Mosi er professor ved Institutt for politiske studier i Paris (Sciences Po), seniorrådgiver ved Det franske utenrikspolitiske instituttet (IFRI) og gjesteprofessor ved Kings College London. Han har skrevet en rekke bøker om kultur og politikk, og er ingen smågutt i det internasjonale ordskiftet.

Serier som «Game of Thrones», «House of Cards» og «Downton Abbey», er for samfunnsdebatten det samme som Balzac og Dickens var før dem – vår viktigste kilde til underholdning og debatt, skriver Mosi.

Han mener at TV-seriene er blitt viktige verktøy for sosial og politisk analyse, Slike verktøy kan for eksempel brukes til å forstå forskjellen mellom Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Barack Obama, skriver Mosi, og sier litt spøkefullt:  «Netanyahu sitter fortsatt fast i den tredje sesongen av 'Homeland' – det vil si, han er fortsatt besatt av Iran – mens Obama, etter å ha gjenoppdaget Russland som en geopolitisk trussel, allerede er langt inne i den tredje sesongen av 'House of Cards'.»

Selvfølgelig er slike sammenligninger avhengige av TV-seriens popularitet, men også dens evne til å speile et samfunn, vise menneskenes bekymringer og lengsler – og skape et vindu som utenforstående kan kikke inn i, skriver den franske professoren, som også går nærmere inn på tre av de mest populære seriene de seneste årene.

Downton Abbey – om orden i rekkene

«Downton Abbey» en britisk, historisk drama som følger livene til Crawley-familien og deres tjenere fra 1912 til midten av 1920-tallet. Hvorfor er millioner av mennesker over hele verden – fra Europa, USA og i Asia – så tiltrukket av disse erkebritiske og gammeldagse menneskene? Er det kun nostalgisk underholdning fra en fjern fortid, eller er fasineres vi av den sosiale dynamikken som serien utforsker? spør Dominique Moisi.

For Julian Fellowes, som skapte serien, ligger forklaringen andre steder. Det handler om  vår søken etter orden i en kaotisk verden. Folk føler seg så desorienterte i dag, mener han. Derfor blir vi tiltrukket av «Downton Abbey» som rydder i rekkene, der hendelsene er klart avgrenset i tid og rom og alle menneskene er underlagt strenge regler. Akkurat som Crawley-residensen fungerer som et slags fristed for sine karakterer, kan det gi seerne et trygt, forutsigbart utløp der stormen kommer i kjent farvann og man slipper å forholde seg til en ukjent fremtid.

House of Cards – slik vi frykter verden er

Det amerikanske politiske dramaet «House of Cards» reflekterer også en slags desillusjon. Mens «The West Wing» (Presidenten), den populære serien som gikk mellom 1999 og 2006, skildrer den amerikanske president som en sofistikert, respektert og humanistisk leder med en slags lengsel, fordyper «House of Cards» i menneskehetens verste sider. I «House of Cards»er ikke verden slik seerne mener den skal være, men slik som de frykter at den er, mener Mosi.

I motsatt ende av TV-skalaen finner det danske politiske dramaet «Borgen», som presenterer Birgitte Nyborg som et ideal av en statsminister. Men effekten fra serien, det folk snakker om, er mye av det samme som for «House of Cards»: Man ofte hører folk si at Danmarks problem er at deres virkelige statsminister Helle Thorning-Schmidt mangler Birgitte Nyborg sterke sider.

«Game of Thrones» – virkelighetsnært eventyr

Den TV-serien som blir heftigst debattert i dag er uten tvil, «Game of Thrones», en middelaldersk fantasy-historie basert på George R.R. Martins bestselgende bokserie «A Song of Ice and Fire», skriver Mosi. Serien er blitt kjent for sine storslåtte scener og massive budsjett,  den intrikate historiefortellingen og for sin evige koreografi av brutal vold.

Studenter innen internasjonal politikk, spesielt i Canada og USA, driver seriøse analyser av om hvorvidt TV-serien bidrar til understreke betydningen brutalitet, og dermed fremstiller en realistisk verden. Andre spør seg om «Game of Thrones», som inkluderer en rikelig dose halshugginger, voldtekter og seksuell tortur kan ha bidratt til å oppmuntre ekstreme grupperinger som Boko Haram og IS, forteller Mosi. Eller viser serien – der vold ofte avler enda mer vold, men ikke nødvendigvis gir de involverte det resultatet de ønsker – at vold og tvang faktisk ikke fører fram?

På et mer filosofisk nivå fremhever seriens univers en kombinasjon av gammel mytologien og middelalder som synes å fange den blandingen av fasinasjon og frykt som mange mennesker i dag føler, påpeker professoren: «Game of Thrones er en fantastisk, uforutsigbar og drepende smertefull verden – en verden som er så komplisert at selv seriens mest lojale seere ofte blir forvirret. I den forstand speiler serien langt på vei den verden vi lever i, mener Mosi.

Kineserne følger med

Selv om Vesten ikke har monopol på produksjon av  populære TV-serier, dominerer de vestlige tv-seriene utvilsomt denne kunstarten og dermed det verdensbilde at slike serier reflekterer. Så man kan jo lure da, på om kinesiske eller russiske ledere bruker tid på å se serier som «House of Cards» eller «Games of Thrones» – rett og slett for å forstå sine rivalers mentalitet.

Ifølge Dominique Moisi har nok amerikansk kabel- og  nett-TV abonnenter både her og der:

– En kinesisk venn fortalte meg nylig at «House of Cards» var svært populært blant Kinas politiske elite. Den gir kineserne en hyggelig påminnelse om at politikk er like nådeløs i USA som den er hjemme, skriver han i sin spalte.