Frykter lønnsdumping med minstelønn

Minstelønn er den absolutt laveste summen en ansatt har rett på i lønn. En arbeidsgiver kan med andre ord ikke sette en timesats lavere enn denne. Og det er store lønnsforskjeller i EU fra land til land. Det varierer fra Luxembourgs 11,1 euro (NOK 95 kroner) til Bulgarias ene euro per arbeidstime. I Innad i EU og EØS har medlemslandene så langt fått stå helt fritt til å lovfeste minstelønn eller ei – og hvor høy den eventuelt skal være. Det siste året har imidlertid debatten om en felles europeisk minstelønn blusset opp på ny.

Dobbelt så høy lønn

Norge har ingen lovfestet minstelønn, men allmenngjorte tariffavtaler innen spesifikke arbeidsområder. Det er ett av flere virkemidler for å hindre at utenlandsk arbeidskraft får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig i Norge. Et snitt av den avtalte, tariffestede  minstelønnen innenfor fagene bygg og anlegg, marin/skipsindustri, renhold og fiskeri gitt en timelønn på ca. 170 kroner timen, det vil si nesten dobbelt så mye som den høyeste minstelønnen i Euro-området.   

23 av totalt 28 EU-land har lovfestet minstelønn. De lovfestede satsene ligger på om lag 30 til 50 prosent av landenes gjennomsnittslønn. Tariffavtaledekningen i europeiske land varierer fra svært høy til svært lav. Bare tre land i EU – Italia, Danmark og Sverige – har ikke lovfestet minstelønn. Utenfor EU er det Island, Norge og Sveits som ikke har innført dette.

Selv om ideen om en egen nasjonal lovpålagt minstelønn – uavhengig av EU – har relativt liten gjennomslagskraft i Norge, er det stadig vekk noen som snuser på ideen. Senest i november i 2014 tok en gruppe stortingsrepresentanter for Venstre til orde for at vi bør utrede en nasjonal minstelønn. Fremskrittspartiet foreslo det samme i 2012. Blant arbeidsgiverorganisasjonene har både NHO og Virke uttalt seg positivt om en slik minstelønn.

– Dersom EU pålegger en minstelønn som skal være på mellom 50 og 60 prosent av enten lønnsgjennomsnitt eller medianinntekt, vil dette være et betydelig løft for arbeidstakerne i mange land. Men for eksempel i Frankrike ligger allerede minstelønna på dette nivået, sier Fafo-forsker Line Eldring i et intervju på Fafos nettside. Sammen med kollega Kristin Alsos publiserte de i 2012 Fafo- rapporten «Lovfestet minstelønn – Norden og Europa», som ble skrevet på oppdrag av lands-organisasjonene (LO) i Norge, Sverige og Danmark, Suomen Ammattiliittojen Keskusjärjestö (SAK) i Finland og AlÞýđusamband Islands (ASI) på Island. Formålet var å gi en oversikt over hvordan minstelønnsordninger er utformet og virker i andre europeiske land, hvordan minstelønn er regulert i de nordiske landene, samt å forklare nordiske parters holdninger til nasjonale minstelønnsordninger.

Dumping

I den reviderte utgaven fra 2014 skriver de at også arbeidsgiversiden har møtt forslaget om lovfestet minstelønn med skepsis. Fundamentet i motstanden handler om frykten for at en slik ordning kan svekke partenes autonomi og avtalefrihet, føre til forvitring av tariffavtalene, lønnspress nedover og svekke incentivet til organisering både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Selv om enkelte arbeidstakere vil nyte godt av en nasjonal lovfestet minstelønn, er bekymringen at langt flere kan rykke nedover mot et minimumsnivå. Nordisk fagbevegelse ønsker derfor at minstelønn sikres gjennom andre mekanismer.

Det var i sommer at den nyvalgte EU-president i Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, til orde for at EU burde pålegge medlemslandene å ha en minstestandard for lønn. Samtidig innførte EUs økonomiske lokomotiv og mønsterelev – Tyskland – for første gang en minstelønn. Denne fikk virkning fra 1. januar. Juncker er europeisk kristelig-demokrat, noe som i en norsk kontekst vil plassere ham i det borgerlige sentrum.   

– Begge disse hendelsene har bidratt til å dytte debatten høyere opp på agendaen i Europa, understreker Eldring.

Eget ansvar for lønn

Hun mener at en fornyet debatt om dette kan ses på som en anerkjennelse av at den frie flyten av arbeidskraft mellom landene fører til lavlønnskonkurranse og sosial dumping. Samtidig øker omfanget av deltid og midlertidige arbeidskontrakter, mens omfanget av fagorganiserte og tariffavtaledekning synker. I tillegg har kravene om økonomiske innstramminger i kriserammede land hatt store sosiale kostnader – blant annet i form av at lønningene faller dramatisk.

Selv om flere tunge aktører mener at en felleseuropeisk minstelønn kan være god medisin mot alt dette, tviler Eldring på om EU faktisk vil utforme et minstelønnsdirektiv. I all fall med det aller første. EUs sentrale institusjoner har nemlig stort sett valgt å holde seg unna temaet lønn.

Egoistisk

I den europeiske fagbevegelsen er debatten om minstelønn betent. De to siste møtene i Den europeiske faglige samorganisasjon (ETUC) har vært åsted for heftige dragkamper mellom nordisk og italiensk fagbevegelse på den ene siden og den resterende europeiske fagbevegelsen på den andre. Det arbeidstakere i Norden risikerer er en lavere minstelønn enn de allerede har

– I et slikt scenario vil lønnsnivået raskt kunne bli satt under press. Og selv om noen arbeidstakere vil kunne få et økonomisk løft, vil gevinsten forsvinne for mange andre, påpeker Eldring.

Dersom lavlønnskonkurranse og sosial dumping fortsetter å bre om seg på de nordiske arbeids-markedene, tror Eldring at vi bør vurdere å se til Finland. Her skjer allmenngjøring av tariffavtaler i langt større grad enn for eksempel i Norge.