Frykten for rot og kaos

Det er lenge siden sist gang norske politikere gjorde en slik kraftinnsats for å hjelpe flyktninger i nød. Likevel må denne ukens Syria-avtale i Stortinget ha vært skuffende for alle de landsmøtedelegatene i Venstre, Krf, MdG og Arbeiderpartiet som i vår etablerte et stortingsflertall for å ta i mot 10 000 syriske flyktninger over to år. 8000 over tre år er vesentlig mindre ambisiøst, dessuten er det en åpning i avtalen for å justere tallet ned, dersom kommunene skulle få store problemer med å finne bolig og arbeid til de nye flyktningene.

Spesielt Arbeiderpartiets delegater må være skuffet. De jublet da partileder Jonas Gahr Støre på landsmøtets første dag sa at Ap ville gå inn for 5000 flyktninger i år og 5000 neste år. Både han og delegatene visste at den uttalelsen skapte en ny situasjon i Stortinget. Venstres og SVs landsmøter hadde allerede gjort sitt vedtak og alle visste at Sp, Krf og MdG også ville gå inn for 10 000 flyktninger på to år. Alt var klart for å stemme igjennom vedtaket i Stortinget.

Inntil uken etter Aps landsmøte da Jonas Gahr Støre sa at det var veldig viktig for ham å få regjeringspartiene med på laget. I følge Ap-lederen blir et vedtak mye mer effektivt og godt gjennomført, dersom regjeringen og regjeringspartiene blir med på å fatte det.

Det har han antagelig rett i, men den avtalen om Syria-flyktninger som ble underskrevet i Stortinget nå på onsdag har ikke Frps underskrift. Alle de statsrådene som skal effektuere avtalen kommer fra Frp og de blir nå tvunget til å gjennomføre en avtale de er i mot. Med unntak av at statsminister Erna Solberg nå har stilt seg bak avtalen, er situasjonen akkurat som den ville ha vært, dersom stortingsflertallet faktisk hadde gjort som landsmøtene ba dem om: Stemt igjennom et vedtak om 10 000 flyktninger på to år.

Den egentlige grunnen til at Ap-ledelsen ikke ville bruke det flertallet det selv skapte, må være en annen – enten at meningsmålerne viser at velgerne misliker en så raus flyktningepolitikk, eller at Gahr Støre fryktet spekulasjoner om regjeringskrise.

Spekulasjoner

Hensynet til velgerne kan avgjort ha spilt inn, men i denne analysen er det den andre forklaringen som skal belyses. Det er nemlig et generelt fenomen i norsk politikk at toppene bare vil ha spekulasjoner om krise i de ytterst få situasjonene der de faktisk ønsker et regjeringsskifte. Dagens Ap-ledelse tror ikke at det er mulig å få et styringsdyktig flertall bak en Ap-regjering før etter valget i 2017, derfor vil de heller ikke opptre slik at det blir spekulert i at Jonas Gahr Støre er på regjeringsjakt.

Slike spekulasjoner ville ha kommet, dersom stortingsflertallet tvang regjeringen til å ta inn et så stort antall flyktninger fra Syria at mottaksapparatet ble sprengt og at det kom nye milliardposter på statsbudsjettet. Slik Erna Solberg har fremstått frem til nå, ville hun antagelig ha godtatt overkjøringen, men Gahr Støre kunne ikke ha vært helt sikker. Hvis noen i Frp eller Høyre hadde sagt offentlig at statsministeren burde sette hardt mot hardt i Stortinget, hadde det oppstått en såkalt parlamentarisk situasjon.

Mediene ville ha laget store oppslag om nesten-krise og de ville ha spekulert i mange mulige og umulige alternativer til dagens regjering. Ganske raskt ville det kunne spre seg et inntrykk i offentligheten av at det var kaos og rot i Stortinget.

Dumt for alle

Sannsynligvis har politikkens strateger rett i at det er dumt for alle partier, dersom inntrykket av kaos sprer seg. Men det er også dumt for politikken om politikerne handle annerledes enn de snakker.

Det var det som skjedde i forbindelse med kontrollhøringene om de såkalte asylsøkerbarna. Venstres og KrFs representanter uttalte seg så krast om justisminister Anders Anundsen at det er nesten umulig å forstå at de fortsatt kan ha tillit til ham. Men det har de – i hvert fall, om man skal dømme etter stemmegivning i stortingssalen. Representantene for regjeringens to samarbeidspartier stemte i mot den øvrige opposisjonens mistillitsforslag. Det ble ikke sagt rett ut, men årsaken var åpenbar. Hadde de stemt for mistillit, måtte justisministeren trekke seg. Ingen vet hva som da hadde skjedd, men antagelig hadde også Erna Solberg søkt om avskjed.

Samarbeidspartiene hadde en teoretisk mulighet til å teste ut om statsministeren ville ha stilt seg bak sin egen justisminister. De kunne ha gått inn for mistillitsforslag og så sett om Erna Solberg stilte kabinettspørsmål. Da kunne de ha vist til et slikt kabinettforslag og åpenbart stemt i mot noe de var for – i den hensikt å redde regjeringen.

Ulempen med en slik strategi er at det ville ha blitt masse støy og drama i Stortinget. Kommunikasjonsrådgiverne ville ha hatt ekstra store problemer med å forutsi utfallet.

Frykter ikke kaos

Den eneste som ikke ser ut til å frykte kaos i politikken er Frps nestleder Per Sandberg. Han antydet denne uken at Frp i oktober kan komme til å forlate regjeringen i protest mot Syria-avtalen. Men hva skjedde så? Erna Solberg neglisjerte uttalelsen, mens Siv Jensen tørt konstaterte at slike ting ikke sto på hennes dagsorden.

Fremskrittspartiet driver en åpenlys dobbeltkommunikasjon. Det er nesten ingen i partiet som faktisk tror at Frp vil gå ut av regjeringen i høst, men de synes det er greit at Sandberg rasler med sablene fordi han da gir misfornøyde velgere inntrykk av at det i hvert fall er noen innenfor systemet som forstår at partiet er på gal kurs.

Og statsministeren viser moderlig overbærenhet. Hun vil ha ro. 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.