Frykten er mitt våpen

Men hva er et godhetstyranni egentlig?

Det minner om den såkalte «snillismedebatten» på 1990-tallet. Daværende Ap-topp i Oslo, Rune Gerhardsen, var opphavsmann til snillismebegrepet, ivrig akkompagnert av Carl I. Hagen.

Den polske forskeren Nina Witoszek har skrevet både bøker og artikler om emnet. Mest kjent er kanskje boken «The Origins of the Regime of Goodness: Remapping the Norwegian Cultural History» fra 2011. Den handler mye om at man i Norge ikke kan si noe som ikke er politisk korrekt, uten å bli stemplet som lite seriøs.  

Begrepet  godhetstyranni er også brukt til å beskrive ideologier og ulike former for styresett som har «folkets beste» som mål.

Det er visstnok også brukt som beskrivelse av norske misjonærer som forlot egne barn på barnehjem i Norge for å redde fortapte sjeler i Afrika.

Og enkelte bruker det som en generell beskrivelse av SVs politikk…

De siste dagene er begrepet blitt brukt om de som mener man må føre en «raus» flyktningpolitikk. Om alle dem som er uenige med de som mener det er på tide å stramme inn. Og så brukes begrepet av sosiolog og skribent Kjetil Rolness med venner om den norske pressen – som ikke våger å ta opp de problematiske sidene ved flyktningkrisen, og særlig ved islam som sådan. 

Uansett så handler godhetstyranniet om gode hensikter som på sikt får tragiske eller negative konsekvenser.

Men de som bruker argumentet om godhetens tyranni mot sine politiske motstandere tar selv i bruk en klassisk retorisk appellform: Frykt. 

Fryktappell, ofte blandet med en stor dose politisk arroganse har vi sett mye av de siste dagene..

Siv Jensen, Per Sandberg, Sylvi Listhaug og resten av Frp snakker konsekvent om vanskelighetene, farene og kostnadene med flyktningene. Og at de utgjør en risiko  for det norske velferdssamfunnet.

Sylvi Listhaug brukte gåsdagens lysløype fra Dagnytt18 til Aktuelt til å fortelle at Jesus nok ville vært enig med henne, og at den norske kirke ikke bør blande seg inn i den politikken voksne folk bedriver. Hun utviser dermed både uvitenhet og en sjelden fremskutt arroganse. Kirken har vært en politisk aktør i 2000 år, og har ment mye om både ekteskap, abort, homofili, alkohol og bistand siden kirkemøtet i Nikea i år 325.

Sylvi Listhaug sier at asyltilstrømningen vil gå utover de svakeste i Norge – de norske av dem da, regner jeg med – dersom vi ikke bruker 20 prosent av bistandsbudsjettet på asylsøkere i Norge.  Vil man finansiere asylsøkere ved å unnlate skattekutt i stedet, så rammer man «dem som sliter med å få endene til å møtes», konstaterer Listhaug.

Ytrer man seg med skepsis mot denne fryktretorikken, eller mener det er feil at norske bistandsorganisasjoner får kuttet 60 prosent av budsjettene til langsiktig bistand, ja, så er man naiv og godtroende – og en del av godhetstyranniet. Man risikerer å bli æreskjelt av nettroll, eller enda verre, bli objekt for den intellektuelle delen i Facebook-Høyres neste posting.

Det er noe veldig, veldig typisk norsk at midt i en krise, så drukner debatten om selve krisen i en god gammel norsk «debatt om debatten».

Godhetstyrannene rir samfunnet som en mare. Pressen – bortsett fra Nettavisen, da – våger ikke «si sannheten». Den skriver ikke om fakta – bare om følelser. Men er det noe som i så fall bare gjelder flyktninger ? Har ikke norsk presse vært mer opptatt av mennesker enn tall, siden Gutenberg? Det er ikke første gang jeg hører akademisk skolerte debattanter hevde at media har en snever virkelighetsforståelse. 

Jeg er møkka lei av å høre hva enkelte mener om måten andre mener på. Kan vi ikke snakke om hva vi mener da, for svarte, og ikke hvordan vi mener?

Dette dreier seg om følgende:

• Det kommer rundt 60 000 flyktninger til Norge i 2015 og 2016.
• Det kommer til å bli en knallhard jobb å behandle asylsøknadene og å bosette dem som har krav på beskyttelse.
• Og det vil koste mye penger.

Så hva er spørsmålet? Skal vi kjøre en raus linje overfor dem som kommer, eller skal vi være strenge og ikke gi ved dørene – eller åpne dem, får å si det sånn.  

Jeg mener vi skal være både rause og strenge. Og for meg innebærer det at albanere og russere og andre uten krav på beskyttelse må snu i døra. Samtidig plikter vi å ta i mot dem som har krav på beskyttelse på en skikkelig måte.

Så enkelt og så vanskelig. For det blir vanskeligere når det kommer flere afghanere enn syrere. Afghanere er ikke like enkle å avvise som albanere, men det er heller ikke åpenbart at de har krav på beskyttelse, slik som tilfellet er for syrere.

«De juger på alderen», mener motstanderne av godhetstyranniet. Og noen gjør selvsagt det. Juger. Folk blir opprørt når de hører om asylsøkere som prøver å snakke ned egen alder, lyver om hvor de kommer fra eller klager på ensomheten på det norske høyfjellet og på smaken av makrell i tomat.

Blant 60 000 mennesker finner man alle slags personligheter. Noen er både sære og vanskelige. Som på en hver norsk arbeidsplass eller i et hvert borettslag over hele landet.

Men ifølge UDI har 75 prosent av alle som kommer hit krav på beskyttelse etter norsk lov. Det betyr at et stort flertall verken er lykkejegere eller lurifakser. Det burde være et premiss for den pågående debatten.

Flyktningestrømmen til Europa utfordrer en hel verdensdel. Det er land i Europa der frontene er så steile mellom flyktninger og innbyggere at det ligner krigstilstander. Også mellom land i Europa øker spenningen. Angela Merkel frykter det kan ende med en ny militær konflikt på Balkan. Og hjemme i Tyskland har krisen utfordret «Mutti» Merkel og hennes posisjon som den ubestridte lederen av Europas viktigste land.

Flere steder har hatet og høyreekstreme holdninger god grobunn – og det blomstrer brunt grums der ingen skulle tro at noe kunne gro. I Sverige for eksempel. Det svenske folkhemmet står i brann. Via nettet oppfordres folk til å sette fyr på asylmottak. Avisa Expressen har avslørt noen av oppviglerne.

Men her hjemme er Sylvi Listhaug lei av godhetstyranniet.

Vel, vi er mange som allerede er nokså lei av henne også. Et problem med Listhaug og Sandberg og mange av deres partifeller er at de ikke viser politisk lederskap. De driver valgkamp.

Landet kunne trengt å se en statsminister som leder en samlet regjering i håndteringen av flyktningkrisen Det gjør vi dessverre ikke. Og det er ikke Erna Solberg sin feil.

De to regjeringspartiene står for langt fra hverandre når det gjelder hvordan krisen bør snakkes om. De kan nok enes om tiltak og praktisk politikk, men måten de snakker om problemet på virker splittende utad og lite samkjørt innad.

Statsminister Erna Solberg prøver seg innimellom med begreper som dugnad og felles løft. Mens Siv Jensen konsekvent snakker om innstramminger, kostnader og utfordringer.

Det blir umulig for Solberg å fremstå som en leder som vil ta kontroll over situasjonen, så lenge hennes nærmeste regjeringspartner bruker frykten som våpen.