Frivillighet: Den profesjonelle faren

Lorentzen er nå professor ved Menighetsfakultetet, men var i en årrekke forsker på frivillighet og ideelle organisasjoner (også kalt sivilsamfunnet og den tredje sektor) ved den private forsknings-stiftelsen Institutt for samfunnsforsking, hvor han var med å opprette Senter for forskning på sivilsamfunn & frivillighet.

Etter å ha observert den blå-blå regjeringen mener han altså at de er mye mer instrumentelle enn det Ap og sosialdemokratiet noen gang var. Han utdyper det slik:

– Det er åpenbart at regjeringen ønsker at private aktører skal overta mer av ansvaret i for eksempel sosialt arbeid og ulike omsorgsfunksjoner, slik at staten kan redusere sitt engasjement tilsvarende. Det er en ny måte å tenke på. Jeg tror en slik utvikling kan på sikt være en katastrofe for det frivillige ubetalte engasjementet. Jeg mener at Ap og venstresiden tenkte mye mer komplementært sier han.

Lorentzen anslår at det har vært en firedobling av tilskuddet til organisasjonene i løpet av de siste 25 årene og en tredobling de siste 15 årene (Lorentzen 2010). Disse midlene ble fordelt gjennom hele 81 tilskuddsordninger administrert fra 14 departementer.

I sin regjeringsplattform kan ikke regjeringen få fullrost frivilligheten nok:

«Frivillighet har en sentral plass i regjeringens plattform…regjeringen ønsker en frivillig sektor som vokser frem nedenfra og blir friere fra politisk styring. Derfor har regjeringen lansert en intensjonserklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor», står det.

Tall fra SSB i satelittregnskapet for ideelle og frivillige organisasjoner fra 2012 viser at den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 115 000 årsverk – 48 prosent av befolkningen (over 16 år) bidrar med frivillig arbeid i de frivillige organisasjonene årlig. Dette er den høyeste andel som er målt på verdensbasis, og vi deler førsteplassen med Sverige. Over halvparten av det frivillige arbeidet legges ned i kultur- og fritidsorganisasjoner, inkludert idrett.

Samlet var det i overkant av 83 200 lønnsmottakere i sektoren, noe som tilsvarer omtrent 3,5 prosent av totale årsverk i Norge. Stat og kommune bidro med henholdsvis 26 og 18 prosent av driftsinntektene, til sammen nesten 40 milliarder kroner i 2012. Husholdningenes bidrag var nærmere 35 milliarder kroner, eller omtrent 38 prosent, mens de resterende 18 prosent kom fra næringslivet.

I dag er det anslagsvis 10 millioner medlemskap i frivillige organisasjoner i Norge. Nesten 3 millioner av disse er medlem av en organisasjon innenfor kategorien "kultur og fritid". Om lag 80 prosent av befolkningen er medlem i minst én organisasjon, og nesten halvperten av oss definerer seg som «aktive medlemmer». I Frivillighet Norges medlemsundersøkelse fra høsten 2009 rapporterte over halvparten av organisasjonene at de har hatt medlemsvekst i den siste femårsperioden.

 

Lorentzen mener det er viktig å skille mellom det lokale foreningslivet som kan være idrettslag, korps eller foreninger på den ene siden, og det han kaller for velferds- og omsorgsbedrifter, som Blå Kors og Kirkens Bymisjon. Han mener at det her gjør seg gjeldende to ulike logikker. I det frivillige foreningslivet er det et økende krav til faglighet fra «brukerne», for eksempel foreldre i idrettslag. For å holde tritt må klubbene ansette folk med riktig kompetanse, noe som gjerne øker klubbens utgifter, som igjen øker medlemsavgiften. 

– Tidligere ble den frivillige idretten skolert av idretten selv og gjorde bruk av det en kan kalle profesjonelle amatører. Nå bli det stadig flere ansatte, spesielt i større klubber. Noen klubber er flinke til å skaffe egne inntekter, andre er avhengige av økte offentlige tilskudd for å holde tritt med utviklingen, sier han.

Et annet utviklingstrekk er den markante fagliggjøringen eller profesjonaliseringen i nonprofitt, frivillige velferdsbedrifter. De leverer tjenester for det offentliges regning og må tilpasse seg myndighetenes krav. Her blir preget av «frivillighet» stadig mindre, etter hvert som profesjonenes standarder vinner fram.

– Her er det flere utfordringer og dilemmaer. I en profesjonalisert organisasjon mister grasrota innflytelse og medlemmene har sterkt begrenset demokratisk innflytelse. Og hvor går etter hvert grensen mellom fortjenestebasete velferdstilbud og «frivillige» dersom den demokratiske forankringen forvitrer, spør han.

 

Slike profesjonelle, fortjenestefrie organisasjoner mener han vil måtte begrunne sin egenart tydeligere, dersom de skal opprettholde sine skattemessige privilegier som frivillige, og undra seg anbudskonkurranser.

– Jeg tenker at den største utfordringen frivilligheten sett under ett står overfor, er å redefinere sin egen rolle. Den må tenke grundig gjennom hvor langt den er villig til å gå for å overta forpliktelser fra det offentlige, sier han.

Jo bedre og mer profesjonaliserte disse tilbudene blir, desto mer vil de kunne bli oppfattet som et tilbud fra det offentlige.

– Frivilligheten er nettopp det, frivillig. Den har i utgangspunktet en helt egen logikk som styres av helt andre insentiver og verdier som empati, engasjement, initiativ og pågangsmot. Da er det viktig å holde på egenarten og sette sine grenser. Jeg synes for eksempel at selv om idretten generelt er blant de beste på integrering, må initiativene komme nedenfra. Dersom Norges Idrettsforbund påtar seg rollen som «Statens integreringsdirektorat», vil det komme i konflikt med sin egen grasrot, sier han.

Avgrensningen mellom sivil egenart og statlige interesser var noe Håkon Lorentzens problematiserte i boken Moraldannende kretsløp. Stat, samfunn og sivilt engasjement fra 2007, skrevet på initiativ fra Civita med prosjektstøtte fra Sparebankstiftelsen DNB.

Å styrke sivilsamfunnets kritiske rolle er for Lorentzen noe av det viktigste man kan gjøre for morgendagens demokrati. «Med tette bånd til staten svekkes organisasjonenes kritiske og korrigerende evne. En liberal politikk vil måtte gjenreise sivile deltakelsesformer og organisasjonenes rolle som kritiske korrektiver. I en liberal, teoretisk tilnærming har det sivile samfunn verdi i seg selv», skriver han. Og i et notat til Enger-utvalget skriver han at «Nedbrytingen av spesifikke sivile verdier med påfølgende sammensmelting av sivile og offentlige mål gjør det lettere å inkorporere frivillige aktiviteter som del av det offentlige velferdsrepertoaret».

– Men liberal teori i praksis ser ut til å være noe annet. Dagens regjering ser ut til å ville overføre deler av dagens velferdsansvar til filantroper og frivillige, sier han.   

Generalsekretær i paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge, Birgitte Brekke, er enig i at  frivilligheten er blitt kraftig profesjonalisert de senere årene, som resten av samfunnet.

– Begrunnelsen for frivilligheten ligger ikke i gratis arbeid. Den ligger i at frivilligheten er nonprofitbasert, aktiv, verdidrevet og innovativ. Men det betyr ikke at samfunnet eller medlemmene ikke skal forvente profesjonalitet av organisasjonene, sier hun.

Frivillighet Norge organiserer 294 medlemsorganisasjoner med til sammen litt over 50 000 lokallag over hele landet. De arbeider blant annet med myndighetskontakt, utredningsarbeid, informasjons- og lobbyarbeid.

Hun trekker frem Redningsselskapet som et eksempel på en organisasjon med behov for en profesjonell spisskompetanse, kombinert med et stort tilfang av frivillige.

– Det er utenkelig at de skulle drive uten folk med sertifikater og annen kompetanse om sikkerhet på sjøen, som de trenger for å utføre oppdraget sitt. Kompetente organisasjoner er også viktige innovatører. Se på Blå Kors, som har identifisert nye diagnoser og behandlingsmetoder innen rusomsorg og er supplement til det offentliges tilbud. Organisasjonen er også politisk aktiv og har tvunget gjennom store endringer i spillpolitikken, sier hun.

Hun ser at kravene til og forventninger om stadig bedre kvalitet nå endrer frivilligheten. Det er en utfordring.

– Det er mye mer krevende å drive nå enn før. De som melder seg som frivillige stiller ofte høye krav til tilrettelegging og organisering. Samtidig pålegger det offentlige organisasjonene mer byråkrati. Begge disse faktorene presser organisasjonene til å øke antall ansatte, sier hun.

Samtidig som båndene til staten er blitt tettere med flere og økende overføringer, ser hun faren for at frivilligheten kan bli mindre innovativ. Hun minner om at i et historisk perspektiv har frivilligheten drever frem en rekke endringer og nyskapninger i samfunnet, som opprettelsen av helsestasjoner og barnehager. Poenget er at det er staten som legger føringer for tilskuddene til frivilligheten. Det kan hemme frivillighetens innovative rolle fordi de tvinger organisasjonene til kun å svare på statens bestilling. Dermed står ikke organisasjonene fritt til å arbeide med de utfordringene som de selv ønsker å prioritere og mener er viktige.

Også støtten fra næringslivet har endret seg.

– Vi ser at bidragene fra næringslivet er knyttet opp til CSR, selskapets Corporate social responsibility og markedsstrategi. Her dreier det seg om omdømme og situasjonen selskapet står i, sier hun.

 

 

Frivillighetsfamilien utgjør hummer og kanari – fra Røde Kors og nevnte Blå Kors, til idrettslag, kultur og andre foreninger. Og Norge er helt avhengig av dem for å få landet til å gå rundt. Store populære arrangementer som Norway Cup og Øya-festivalen eller livsviktige organisasjoner som Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen kunne ikke eksistert uten frivillige. Natteravnene ville ikke hatt voksne til å passe på ungdom i nattemørket og det hadde ikke minst vært langt færre hender å holde i. Men om motivet for å delta historisk har vært uselvisk og ukalkulert, gjerne koblet opp mot en moralsk og for mange religiøs forpliktelse, er dette også nå i endring.

Instrumentelle motiver et blitt viktigere enn før, særlig blant unge som er på vei inn i arbeidslivet. Fremdeles deltar folk først og fremst i frivillig arbeid for å gjøre noe konkret for en sak, men flere enn før tenker på å få en attest eller kontakter i arbeidslivet, sier Karl Henrik Sivesind, forsker ved Institutt for samfunnsforsking.

– Det har også blitt en annen avveining av tid og penger. Det ser man blant annet på store, medieeksponerte arrangementer som VM på ski og flere musikkfestivaler, hvor man stiller opp gratis i bytte mot billetter, sier han. Sivesind har forsket på frivillighet i mange år.

Det er denne noe mer «kalkulerte» innsatsen som også har gjort at for eksempel borettslag tidvis har opplevd en sviktende dugnadsinnsats. Derfor er det blitt vanligere at man får tilbud om å betale seg ut av dette, men da går man samtidig glipp av mulige positive sosiale ringvirkninger av dugnaden.

Sivesind sier at de store organisasjonene nå i langt større grad konkurrerer om arbeidskraften med de store bedriftene og må derfor i noen grad tilpasse seg lønnsmessig. Og fortsatt er det sånn at ressurspersoner med høy inntekt og utdannelse ofte er de første som blir spurt om å gjøre frivillig arbeid fordi de har gode forutsetninger for nøkkeloppgaver. Rekruttering til frivillig arbeid skjer ofte gjennom ens eget nettverk, og da blir det sosiale skjevheter i deltakelsen. Når graden av myndighetskontakt har endret seg, må organisasjonene i økende grad legge opp ressursene mot medier, internett og nettverk. Samtidig ser han at det er relevant å stille spørsmål ved om større offentlige overføringer kan føre til det han kaller for en «målforskyvning», men dette er ikke noe enkelt regnestykke.

– I å balansere samfunnets forventninger og ønsker synes jeg frivilligheten klarer seg overraskende bra. Det ligger en helt klar utfordring i å motta store summer fra det offentlige uten å miste forståelsen av hva organisasjonen skal stå for. Spesielt gjelder dette for paraplyorganisasjoner som utfører forvaltningsoppgaver for offentlige myndigheter, som for eksempel å fordele midler til andre organisasjoner, sier han.