Fremskrittspartiets veivalg

Fremskrittspartiet tapte på å spille innvandringskortet, fastslår et nesten samstemt kommentar- og ekspertkorps – etter at partiet gikk ned til 9,5 prosents oppslutning. Innad i Frp er analysene mer nyanserte – hos enkelte også motsatte: Fremskrittspartiet gikk opp på målingene da Siv Jensen startet valgkampen med å argumentere beinhardt mot Syria-avtalen. Man hadde bare uflaks ved at valget kom i den korte perioden der hele befolkningen var sterkt følelsesmessig berørt av Aylan-bildet. Hadde valget kommet én måned senere, ville Frp ha gjort det vesentlig bedre, fordi problemene med å ta i mot flyktningene da kommer til å være mer synlige.

Virklighetsforståelse

Om det er riktig eller ikke, er interessant for akademikere og synsere, men ikke så viktig for den som vil si noe om utviklingen av norsk politikk. Det avgjørende for Fremskrittspartiets veivalg i ukene og månedene fremover er hvilken virkelighetsforståelse partiet velger. Hvis flertallet mener at innvandringsretorikken grunnleggende sett var riktig, kommer landsstyret den 24. og 25. oktober til å bestemme en kurs som antagelig vil ende med at partiet melder seg helt eller delvis ut av regjeringen. En delvis utmelding innebærer at partiet formelt blir i regjering, men reelt fremstår som et opposisjonsparti i enkeltsaker.

Hvis flertallet kommer til at aggressiv innvandringsretorikk skremmer bort for mange velgere, vil partiet antageligvis satse enda hardere på å bli oppfattet som et seriøst regjeringsparti.

Arbeiderpartiet vil ha det samme problemet som Frp i å tolke en spesiell del av valgresultatet. Var det dumt eller lurt å gå inn for eiendomsskatt i hovedstaden? Ap gikk ned i Oslo, mens det gikk opp på landsplan, men det kan skyldes at MdG gjorde det ekstra sterkt i hovedstaden og at Ap gjorde et eksepsjonelt bra valg for fire år siden. Men det kan også skyldes eiendomsskatten.

Utfallet av denne diskusjonen har betydning for Aps holdning i det kommende arbeidet om en skattereform og i valgkampen i 2017. Da Jens Stoltenberg styrte partiet, var det opplest og vedtatt at Ap i alle valg måtte gi en garanti til velgerne om at de ikke ville øke skattene. Nå blir Raymond Johansen byrådsleder i Oslo og han har kanskje vist at det er mulig å gå inn for en avgrenset og øremerket skatteøkning.

Senterpartiet har med sin fremgang på nesten to prosentpoeng fått en solid bekreftelse på at kampen mot strukturreformer har gjenklang i befolkningen. Kampen mot tvangssammenslåing av kommuner og nedlegging av sykehus og lensmannskontorer kommer derfor til å bli intensivert frem mot stortingsvalget. Det spennende er om Sp får være alene på den banehalvdelen. Arbeiderpartiets fylkeslag i distriktene har all grunn til å frykte at Sp vil stjele mandater fra dem i det kommende stortingsvalget. Det kommer til å oppstå et internt press i Ap for å slå ring om de samme kommunene, sykehusene og lensmannskontorene som Sp gjør. Ledelsen i partiet kommer til å holde igjen, fordi det er viktig for Ap også å appellere til de velgerne i sentrale strøk som ønsker strukturreformer.

Forklaringene

Ap-strategenes valg vil i en viss grad bli bestemt av hva regjeringen gjør. Og det må nok Høyre og Frp grunne litt på. Høyres strateger ble såpass overrasket av nederlaget at de på valgnatten ikke hadde noen gode forklaringer. Kommunevalget i 2011 var rekordbra og derfor hadde Høyre regnet med et fall, men de var uforberedt på en reduksjon på nesten fem prosentpoeng. Valgkampen var jo så god.

De første forklaringene under valgvaken var at Høyre ble rammet av internt rot i Tromsø og Bergen og at de ble dratt ned i søla av sine allierte. Fremskrittspartiet og de to samarbeidspartiene Krf og Venstre krangler så høylytt at velgerne blir lei av hele regjeringsprosjektet. Høyre lider mest, fordi folk forventer av Erna Solberg at hun setter foten ned. Uansett om dette er riktig eller ikke, er det en lærdom Høyre ikke kan dra mye nytte av. Statsministeren har ingen myndighet til å blande seg inn i de andre partienes indre anliggender. Frp, Krf og Venstre må selv bestemme seg for om de skal tone ned uenighetene seg i mellom.

Uten synlige resultater

En av de andre analysene som dukket opp valgnatten kan derimot ha stor betydning for regjeringens arbeid. Både blant Frp’erne og i Høyre var det mange som trakk frem at regjeringens reformer foreløpig ikke har gitt noen synlige resultater. Sykehusplanen kommer senere i høst og mens vi venter på den, er det masse usikkerhet blant befolkningen om hvor mange sykehus som skal legges ned. Kommunereformen er nå i en fase der det er høyst uklart om regjeringen vil bruke tvang for å slå sammen kommuner. Dette skaper en uro, som i følge Høyre og Frp-folk vil være borte i valgkampen i 2017. Da skal nemlig strukturreformene være gjennomført.

Unngå uro

Dette innebærer at Høyre og Frp vil gjøre alt for å unngå uro om fornyelse av offentlig sektor i forkant av neste valg. Det igjen betyr at det kommer til å bli satt maksimalt press på reformene nå, men at det kanskje ligger an til retretter og modifikasjoner, dersom man ikke får endelige avklaringer i løpet av 2016. Erna Solberg har allerede lagt et bitte lite grunnlag for et tilbaketog om kommunereformen ved at hun i et intervju med Aftenposten antydet et særdeles lite ambisiøst mål for reformen. Hun ga inntrykk av at hun kunne være fornøyd, dersom kommunetallet ble redusert fra 428 til «under 400».

Hun kan få store problemer med å kjøre en valgkamp i 2017 med «gjennomføringskraft» som fremste slagord.