Fredning avfolker fjellkommuner

– Det handler ikke minst om uenighet rundt hvordan ulike aktiviteter påvirker naturen. Vi fant mye frustrasjon knyttet til dette, forteller forsker ved Østlandsforskning Kjell Overvåg til forskning.no/Forskningsrådet.

Han har stått i spissen for forskningsprosjektet som pågikk fra 2011 til 2014. Forskerne ved Østlandsforskning har sett på norske fjellkommuner og livet i de seks fjellkommunene Tinn og Vinje (Hardangervidda), Lom og Skjåk (Jotunheimen/Breheimen/Reinheimen), Lierne i Nord-Trøndelag og Nordreisa i Troms. Hele 89 norske kommuner har mer enn 50 prosent av arealet sitt i fjellet. Disse kommunene kan dermed kalles fjellkommuner. Fjellkommunene dekker 40 prosent av Norges areal. Det er også her mest av landet er vernet.

I norske fjellkommuner er det en klar interessemotsetning mellom miljøpolitikk og kommunenes egne interesser, konkluderer forskerne.

Villrein-utfordringen

De peker blant annet på utfordringen fra villreinen: Om et fjellområde har villrein eller ikke, har nemlig stor betydning for i hvilken grad området kan utnyttes til andre typer aktiviteter for lokal utvikling.

– Både beskyttelse av villreinen og norsk rovdyrpolitikk ellers kan det være mye godt å si om, men denne vernepolitikken skaper store utfordringer for flere fjellkommuner, sier Overvåg.

Kommunene i undersøkelsen har lenge har gått i retning av færre arbeidsplasser og fraflytting. Villreinen er godt beskyttet. Nå planlegges det enda flere tiltak for å beskytte den.

– Men vi må ikke være blinde for at dette også har en pris. Den er det i første rekke innbyggerne i fjellkommunene som betaler, sier Overvåg.

Samtidig er ikke dette noen endimensjonal konflikt, understreker han. Mange lokalfolk i fjellkommunene er også opptatt av å bevare villreinen.

I undersøkelsen er det tydelig at folk i fjellkommunene savner at politiske ambisjoner om vern og bruk blir til praktisk politikk. Folk i fjellkommunene opplever at handlingsrommet deres blir stadig mer begrenset av norsk miljøpolitikk. Forskerne foreslår at vi får en tydeligere nasjonal politikk på hva vi ønsker å bruke fjellområdene til. Nå snakkes det mest i store ord – om vern, på den ene siden, og om å ta vare på distriktene, på den andre siden. Forskerne kritiserer også statsforvaltningen: Den er i for stor grad opptatt av å tolke juss og regelverk. Tilsvarende lite blir gjort for å finne løsninger på konflikter som oppstår mellom miljøhensyn og utviklingsbehov i fjellkommunene. De mener at konfliktnivået i fjellet er minst like høyt nå som det har vært før. Forskerne kommer med et konkret råd: De ulike delene av fjellområdene, både de verna og de som ikke er verna, bør bli forvaltet av ett enkelt organ, for eksempel kommunene.

Mislykket reiselivssatsing

I fjellkommunene ser ikke rådmenn og ordførere mange utviklingsmuligheter framover. De de ser er knyttet nettopp opp til fjelle, hvor man gjenneom fokus på aktiv fritid og naturbasert turisme, blant annet har frontet Nasjonalparkene som det nye reiselivsproduktet. Dette har skapt store forventninger blant rådmenn og ordførere i fjellkommunene. Også på nasjonalt som hos Innovasjon Norge er det mye snakk om utvikling av reiselivet i fjellet.

Men flere steder i fjellet viser imidlertid erfaringene til nå at det er veldig lite penger i dette. Når man lykkes handler det først og fremst om en satsing basert på inntekter fra hyttefolket. Reiselivssatsinger er gjerne verken blitt til store inntekter eller varige arbeidsplasser i fjellbygdene. Unntaket er flere stillinger knyttet til forvaltning av verneområder og noen jobber innenfor informasjonsarbeid. Han mener det har ført til feil ressursbruk i noen kommuner. Når vil han ha mer realisme inn i vurderingen av nye reiselivsprosjekter.  

– Om noen vil utvinne mineraler i fjellet, så gjør de alltid først nøye vurderinger av om det virkelig er noe å satse på. Om det er mulig å tjene penger. Når det gjelder naturbasert turisme i fjellet har man, basert på generelle trender, enkelt slått fast at det er et potensial for å tjene penger, sier han.