Forhandlinger med flere parter: Gi og ta i Paris

I dag skal klimaforhandlingene i Paris egentlig være ferdig. Sannsynligvis tas også lørdagen i bruk dersom man ikke er blitt enig. Klarer man ikke å enes om en global klimaavtale, vil hele 12 dager lenge toppmøtet ses på som mislykket.

175 land skal i denne perioden ha kommet frem til enighet om forhold der landene har både felles og motstridende interesser. Utfordringene i forhandlingene har vært store. I bunn og grunn handler klimaforhandlingene om hva som er rettferdig.

– En forhandlingssituasjon vil alltid være mer kompleks når det er flere parter som skal forhandle med siktemål å komme frem til en felles løsning, enn når det kun er to parter som skal forsøke å oppnå enighet, sier partner i advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig, Sigurd Knudtzon. Han er ekspert på forhandlinger, og har skrevet flere bøker om emnet. Han har også tatt for seg fenomenet med såkalt flerpartsforhandlinger, der flere grupper – eller land, som i Paris – skal prøve å komme fram til enighet.

Hva er det egentlig som foregår når mange parter forhandler over lang tid?

En etter en har verdenslederne stått på talerstolen i Paris og lagt ut om viktigheten av en global klimaavtale.

– Vi har makt til å forandre fremtiden her og nå. La oss begynne på jobben, sa Barack Obama da han besøkte Paris i starten av klimaforhandlingene.

– Paris må markere det avgjørende vendepunktet, mente FNs generalsekretær Ban Ki-moon.

– Klimatoppmøtet må få på plass en bindende avtale og en kontrollmekanisme som sørger for at løftene overholdes, mener Tysklands forbundskansler Angela Merkel.

– Historien vil dømme statslederne og myndighetene hardt dersom de i desember 2015 lar denne muligheten gå fra seg, uttalte Frankrikes president François Hollande, mens Storbritannias Prins Charles ba verdens ledere om å «tenke på barnebarna».

Alt dette ble sagt i begynnelsen av det 12 dager lange forhandlingsmøtet. Så dro de mektigste hjem, og overlot scenen til forhandlingsdelegasjonene og og en og annen klimastatsråd. Kanksje kommer noen av toppolitikerne tilbake igjen for å kaste glans ved en eventuell signering av avtalen.

Hvor god – eller kanskje dårlig – den avtalen de ender opp med egentlig er, vil bli debattert i sosiale og tradisjonelle medier nær deg i ukene som kommer – uansett hvor i verden du måtte befinne deg.

«Skal man finne en løsning og komme til enighet, er det avgjørende å ha klart for seg hva som er alternativet til enighet»

Tre viktige avklaringer

Advokat Sigurd Knudtzon mener forhandlingene i Paris har gjennomgått de samme fasene og de samme prosessene som forhandlinger i næringslivet eller i politikken gjør når fløere parter sitter rundt forhandlingsbordet.

Ved flerpartsforhandlinger vil den klassiske forhandlingsmetoden – den såkalte Harvard-metoden –  være særlig hensiktsmessig å ha i baktankene, skriver han i boken «Å forhandle» fra 2014. Boken beskriver tre sentrale begreper preger en forhandlingssituasjon:

• Alternativer: Hvilke alternativer har de respektive parter til å komme frem til en frem­forhandlet løsning? Partenes alternativer må derfor analyseres. Jo flere alternativer, jo bedre forhandlingsposisjon og motsatt; jo færre alt­ernativer, jo dårligere forhandlingsposisjon. En analyse av partenes respektive alternativer vil vise maktfordelingen mellom partene i forhandlingene.
• Interesser: Hvilke interesser ligger bak det partene ønsker å ivareta gjennom en forhandlingsløsning? Formålet med forhandlingene er jo å søke å ivareta partenes respektive og legitime interesser så langt råd er. Ved en nærmere analyse av partenes interesser vil en se at de har både felles interesser, separate interesser – som kan tas hensyn fordi det ikke spiller noen rolle for andre parter – og interesser som står i direkte konflikt til hverandre. Ved en nærmere analyse av konfliktinteressene, som jo vil være «stridens kjerner» vil kunne registrere at disse blir fordelt forskjellig, som igjen gir et grunnlag for å komme frem til en hensiktsmessig løsning.
• Muligheter: Ved en gjennomgang av partenes bakenforliggende interesser bør man se på hvile muligheter som kan være aktuelle løsninger i forhandlingene. Påfallende ofte gir en forhandlingsløsning seg selv ved å gå frem på denne måten, skriver Knudtzon i boken.

Posisjoner i Paris

Denne «Harvard-metoden» å forhandle på står gjerne i motsetning til en mer posisjonsbasert metode, hvor partene fremmer sine krav og så beveger man seg i retning av en løsning ved å gi innrømmelser.

I Paris snakkes det mye om posisjoner. Og de fleste aktørene holder kortene tett til brystet helt til det nærmer seg slutten av forhandlingene.

Sigurd Knudtzon mener det er sannsynlig at forhandlingene er posisjonsbaserte i plenum, men at det i de mange mindre gruppene av eksperter og toneangivende land kontinuerlig foregår reelle forhandlinger der muligheter og alternativer kartlegges ned i minste detalj.

– Offisielt snakkes det om posisjoner, mens ulike koalisjoner forhandler for harde livet i kulissene, sier han.

Norges klimaminister Tine Sundtoft leder en viktig gruppe i sluttforhandlingene, nemlig den som skal forsøke å konkretisere ambisjonsnivået i en eventuell avtale. Det er en fordel for Norges posisjon i forhandlingene, mener Knudtzon .

– Det er viktig å være den som skriver. Den som setter ord på referatene og protokollene. Da blir man en premissleverandør for de videre samtalene, noe som gir både tillit og innflytelse, sier Knudtzon.

En svært viktig del av slike forhandlinger med mange ulike deltakere handler om eierskap og legitimitet. Derfor tar de gjerne veldig lang tid.

– Alle må få anledning til å uttrykke seg og bli lyttet til. Det er viktig at de som deltar har tro på både prosessen og resultatet. Hvis ikke kan man glemme hele greia, sier Knudtzon. Han mener de som faktisk skal gjennomføre et forhandlingsresultat også må ha eierskap til prosessen og resultatet. Alt for mange forhandlingsresultater har ikke blitt gjennomført skikkelig, fordi dem det gjelder og de som faktisk skal foreta seg noe ikke har eierskap til prosessen og resultatet.

– I Paris ser vi at bare det å få et klapp på skulderen av Obama kan være nok til å få noen på glid. Å bli lyttet til er avgjørende, mener Knudtzon.

På den annen side så må et resultat i Paris kunne selges på hjemmebane – hos de som skal gjennomføre resultatet.

– Obama og amerikanerne som forhandler i Paris vil sikkert ønske å strekke seg lenger enn hva de kommer til å gjøre. Men de vet at de må få avtalen gjennom i Kongressen hjemme i USA, og det begrenser deres mandat.

Før historiens dom: Frankrikes president Francois Hollande lytter til Tyskalnds forbundskansler Angela -Merkel under klimatøppmøtet i Paris.

Lytt til motparten

De tunge aktørene og de beste forhandlerne bruker bevisst tid til å lytte på andre, påpeker forhandlingseksperten.

– Og dersom man møter motstand mot eget standpunkt, skal man ikke komme med belærende motargumenter og fortelle hvordan ting egentlig henger sammen. De som er gode lytter og stiller gode spørsmål. Da får de motparten på glid gjennom å spørre i stedet for å komme med motsvar.

Ifølge Sigurd Knudtzon vet en god forhandler hva som er de ulike partenes bakenforliggende interesser.

– Skal man finne en løsning og komme til enighet, er det i tillegg avgjørende å ha klart for seg hva som er alternativet til enighet, sier Knudtzon.

Dersom alternativet er til å leve med, eller en dog bedre enn en vassen forhandlingsløsning, trenger man ikke strekke seg så langt.

– Dette er grunnleggende i alle forhandlinger. Alle beslutninger måles jo opp mot alternativene. Slik er det også med forhandlinger, påpeker advokaten.

I Paris er det tre mulige alternativer:

• Man enes om en felles, global avtale
• Flere av deltakerne blir enige, mens noen velger å stå utenfor
• Man kommer ikke til felles enighet, og det blir ingen avtale.

Så mange vil tape så mye prestisje på at forhandlingene bryter sammen i Paris, at de fleste tror man vil få en eller annen form for felles avtale. Men for klimaet er det ikke sikkert det vil være den beste løsningen.

– Dersom det ikke blir noen avtale, men at Kina, USA, EU og andre store aktører likevel går sammen om felles tiltak som monner, kan det bety mye mer for klimaet enn om man har en felles avtale basert på siste felles multiplum av hva 175 nasjoner kan gå med på, sier Knudtzon.

I løpet av dagen, eller helgen, vet vi kanskje svaret.