Foodtruckene kommer

I 2013, etter femten år i norsk matindustri, satt Sven Erik Hilsen og googlet. Da hadde han jobbet for Tine og senere Fjordland, og til slutt hadde han vært med på en konkurs i sjømatprodusenten Enghav. Ting begynte å bli kjedelig. Det å starte på enda en jobb for et stort selskap fristet lite.

 

På 80-tallet hadde Hilsen jobbet som kokk for blant andre «grillkongen» Craig Whitson. Kanskje han skulle ta opp kokkekniven igjen?

 

– Foodtruck-konseptet dukket etter hvert opp på Google. Jeg leste mye og tenkte at det var en god idé, sier han.

Foodtruck er det nynorske ordet på en form for kjørende kjøkken som tilbyr gatemat, ofte av eksotisk karakter og alltid av høy kvalitet. Etter en kraftig utbredelse i USA, kom trenden til Stockholm i 2012. Det startet med Fred`s Foodtruck, men flere kom raskt til. Nå kan sultne Stockholmere velge fra over 22 forskjellige biler på nettsiden Stockholmsfoodtrucks.se. Og det er rom for enda flere, Stockholm har åpnet for opptil 100 lisenser som hver koster koster 30 000 svenske kroner.

Hilsen fortsatte å google og fant ut hva en matbil ville koste, et sted mellom 700 000 og 1 million per bil skulle det vise seg. Deretter fikk han med seg en kollega fra tiden i Enghav på prosjektet.

Men det gjenstod et stort problem. Hvem som helst kan ikke stille seg opp i gatene og selge mat. Fra andre gatematgründere i blant annet Stockholm visste Hilsen godt at den største utfordringen ofte var tilpasningn til gjeldende regler for bruk av byrommet. Han startet derfor tidlig med å involvere myndighetene i planene.

 

I dag er det kun på Youngstorget i hele Oslo at det er åpent for å søke tillatelse til å selge gatemat. Og der ligger det allerede en rekke gode restauranter som gjør konkurransen tøff for en fersk oppstartsbedrift. Dessuten er tillatelsen relativt kostbar. Å gå noen runder med Oslo kommunene for å få bedre oppstillingsplass, var en pris Hilsen var klar for å betale.

 

Selv et enkelt konsept som å selge Salsiccia-pølser fra slakteren Krosby fra en bil krever godkjenning fra en rekke etater. Etter møtet med næringsetaten og bymiljøetatenem hvor også vann- og avløpsetaten og politiet og brannvesenet var til stede, satt Hilsen igjen med et inntrykk av at dette kunne bli vanskelig.

 

– Det lyste litt igjennom at ikke alle etatene var veldig begeistret for ideen. Åpne pølsebod? Nei, den slags liker vi ikke her i Oslo, var det første svaret jeg fikk, sier han.

 

Men så skjedde det noe. Media skrev stadig mer om gatemat, og på internett florerte bilder av fargerike foodtrucker i New York og andre storbyer. Etter hvert fikk flere rundt med de samme tankene. Til slutt ringte de fra næringsetaten, rådmannen ønsket seg nå «gourmetbiler» som det het der i gården. Det ble åpnet for å tillate foodtrucker utenfor Youngstorget gitt at grunneier ga sin tillatelse.

Kanskje var det folks økende oppmerksomhet for levende byrom som ble utslagsgivende.

 

– I utgangspunktet er jeg veldig positiv til foodtruck-konsepter. Jeg tror på en åpen by, hvor det er rom for mange slags aktiviteter, foretak og mennesker. Tilbud til folk i byrommene styrker bylivet som er så avgjørende for en bærekraftig by nesten uten unntak, sier fagsjef for arkitektur og byutvikling ved Norsk design- og arkitektursenter Hege Maria Eriksson. 

Hun har sans for matbilenes mulighet for å bevege seg rundt i byen. 

 

– Mobile enheter er interessante også fordi det kan skape liv ulike steder i byen over tid og etter behov til flere tider, sier hun. Mange byrom mangler funksjoner for publikum på gateplan, og da fungerer de dårlig. En foodtruck kan tilføre det som skal til for at folk trives der. Matbilene følger nok kundene, men kanskje bør det pekes på steder og byrom der kundepotensialet nettopp vil utløses av slike tilbud, sier hun.

 

Eriksson viser til at mens en rekke steder i en by er dårlig tilrettelagt for tjenester rettet mot et publikum på gateplan på grunn av for eksempel lukkede fasader, kan foodtrucker raskt komme inn og åpne stedet for folk.

Hun tror ikke bilene vil by på problemer for fri ferdsel, noe som enkelte etater har vært bekymret over.

 

– Det bør være mulig å stille noen krav som sikrer hensyn til tilgjengelighet og framkommelighet.

Etter en begrenset suksess sommeren 2014 hvor foodtrucken ble brukt til å servere kundene til baren Gaasa, tok Hilsen kontakt med grunneieren Avantor som bygger ut, drifter og eier deler av bydelen Nydalen nord i Oslo. Der fikk han tillatelse til å parkere foran Handelshøyskolen BI. I tillegg har han ordnet avtaler med en rekke festivaler utover året, blant annet Tall Ships Race i Kristiansand.

 

Den langsiktige drømmen er å endre norske forbrukeres matvaner.

 

– Det hadde vært tøft å stå nede i Barcode og servere folk i dress som kommer ut ens ærend for å kjøpe pulled pork eller gazpacho – sånn som på TV, sier Hilsen.

 

Når gatemat-lisensene fra Oslo kommune blir klare, noe som er ventet tidligst i april, og kanskje kan trekke ut til over sommeren, får han muligens ønsket oppfylt. Det skal i hvert fall ikke stå på PwC-revisorene som holder til i Barcode.

 

– Vi i PwC er travle og kvalitetsbevisste mennesker, og jeg ser ikke bort ifra at vi kan komme til å sette pris på en skikkelig foodtruck her i Barcode, sier presseansvarlig for PwC, Einar Ravndal.

 

Selv om Ravndal er positiv til større tilbud, tror han en liten gründer på gateplan kan få tøff i konkurranse fra PwCs kantine i 12. etasje med utsikt over Oslofjorden og Operaen, og fra restauranten i første etasje, Vaaghals – eller den egentlige PwC-kantinen som den kalles av lokalfolk på grunn av stedets popularitet blant revisorene.

Men som en ekte nyskaper lar ikke Hilsen seg skremme. Han går med planer om enda en bil i samlingen.

 

– Vi skulle egentlig bestilt en bil til, men produsenten i Europa var utsolgt. Så nå er vi på leting andre steder. Målet er å ha enda en bil på plass innen mai når festivalsesongen tar til, sier han.