Flyktningene og tillitskapitalen
Ungarns statsminister Viktor Orban har ytterst få tilhengere i Norge, men teoretisk sett hadde han et godt poeng da han onsdag beskyldte tyskerne for å være moralske imperialister. Det bør være en akkurat like selvsagt demokratisk rett å si nei som å si ja til å ta mot flyktninger fra Syria. Riktignok må alle EU-land finne seg i å ta tape en avstemning i EUs råd, men man kan forstå at det oppfattes som sterkt inngripende og udemokratisk når flertallet i EU tvinger Ungarn til å ta i mot flyktninger landet ikke ønsker.
Man kan også forstå den ungarske argumentasjonen om at Tysklands generøse flyktningepolitikk har skapt en situasjon som tvinger mange andre EU-land til å handle i strid med det de selv opprinnelig ønsket. Da Tyskland i en kort periode suspenderte det såkalte Dublin-regelverket for mottak av flyktninger og lanserte en «velkommen-kampanje», bidro landet antageligvis til at enda flere flyktninger satte kurs mot Europa. Tysklands statsminister Angela Merkel tok innenrikspolitiske beslutninger som fikk konsekvenser for politikken i hele Europa – uten at hun spurte noen av sine naboer.
Slik kan man se det, om man ikke er enig med dem som mener at Merkel har tatt moralsk lederskap i Europa. Tyskland har gjort det en sivilisert nasjon må gjøre når mennesker i nød banker på døren. Selv om det kan skape problemer for de europeiske velferdsstatene, så er det ikke noe alternativ å tenke på å stenge grensene – rett og slett fordi vi her i Europa mener at alle mennesker har rett til å unngå forfølgelse og krig. Dessuten er det landene flyktningene kommer fra som har skylden for at de drar.
I de norske elitene, og i en stor del av offentligheten, er det nettopp slik man ser det. Angela Merkel er blitt en like stor helt som Viktor Orban er barbar. Man må til sosiale medier for å finne kritiske spørsmål til Tysklands rolle, men der er det til gjengjeld en god del, og de er meget krasse. I tillegg til å si nei til å ta i mot flere flyktninger, argumenterer veldig mange for at det nesten er umulig å få frem slike synspunkter i det politiske korrekte Norge.
Nå skal det sies at det åpenbart er en selvmotsigelse når en god del mennesker skriver på Facebook at de lever i et debattklima der det ikke er mulig å få frem det de mener. De er jo der, og de blir titt og ofte referert til i papiraviser og TV og radio. Likevel er det noe med debattklimaet om flyktninger som er foruroligende. Polariseringen er sterk, mellomstandpunktene forsvinner og karakteristikkene av meningsmotstanderne er fordømmende. Det er rasistene mot godhetsposørene.
Ordbruken er krass i mange andre debatter også, og polarisering skjer ofte i det moderne mediesamfunnet. Det spesielle i flyktningedebatten er at ordbruken kan ramme en tredje part – nemlig folk med brunere hudfarge enn majoritetsnordmannen, og at den ene part ser på debatten som eksistensiell. For en god del av dem som nå sier nei er det den vestlige kulturarven som er truet. Mindre artikulert, men kanskje sterkere følt, er det at arbeidsplasser og velferdsordninger er truet, dersom det kommer mange migranter.
Politikerne, og her snakkes det om dem som et kollektiv, kan i denne situasjonen selvfølgelig orientere seg mot flertallet. Men de kan også lese om igjen alt det flotte og viktige som er sagt om betydningen av at folk flest i Norge stoler på hverandre. «Tillitskapital» er et ord som brukes stadig oftere av samfunnsforskere og økonomer som skal forklare hvorfor norsk næringsliv lykkes så godt i den internasjonale konkurransene. Undersøkelser viser at vi stoler mer på hverandre her i landet enn andre steder. Det letter samhandling, og behovet for samarbeide øker etter hvert som spesialiseringen tiltar. Å forvalte tillitskapitalen burde derfor fremstå som en viktig politisk oppgave.
Hva betyr det i praksis? Jo, at politikerne, og alle oss andre som bidrar til samfunnsdebatten, anstrenger seg litt ekstra for å nyansere og å finne respektfullle karakteristikker. Tilhengerne av å ta i mot flere flyktninger skal selvfølgelig fortsette å snakke uten forbehold om vårt moralske ansvar, men de kan i større grad enn nå anerkjenne motstandernes argumenter. Man må gjerne påstå at Frp spilte innvandringskortet for å forsøke å gjøre det best mulig et i lokalvalg, men man kan legge til at det er godt for samfunnsdebatten at Frp fremmer synspunktene til dem som ellers ikke blir hørt i den brede offentligheten.
Fremskrittspartiet må selvfølgelig fortsette å minne om de store integreringsutfordringene som vil komme, dersom vi tar inn mange flere flyktninger enn i dag, men partiets representanter kan samtidig anerkjenne at det i realitetenes verden faktisk er en mulighet å la et moralsk standpunkt overkjøre et praktisk. Man trenger ikke å være et naivt følelsesmenneske, selv om man vil åpne grensene.
Aller viktigst er det at de store partiene begynner å snakke ærlig og oppriktig både om problemer og muligheter. Etter at avtalen om Syria-flyktninger ble undertegnet i Stortinget i vår har vi sett at Arbeiderpartiet og Høyre klistrer seg inntil hverandre. De kommuniserer både at vi skal være rause og solidariske ved å ta i mot «vår del» av de flyktningene som kommer, men samtidig fører de en streng politikk. De vil begrense innvandringen så mye de kan for å øke sjansene for å få en god integrering – i det integreringssystemet som finnes i dag.
Ap og Høyre har heller ingen interesse av å politisere flyktningespørsmålet. Det fører til at det blir mindre offentlig debatt og mindre muligheter for at de ulike standpunktene kan bli luftet i en bred offentlighet. Det er skummelt.
«... man kan legge til at det er godt for samfunnsdebatten at Frp fremmer synspunktene til dem som ellers ikke blir hørt i den brede offentligheten.»
Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.
