Flere uten sjef

Brochs-Haukedal, som er dr.econ og psykolog, er professor ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole NHH. Han mener norsk arbeidsliv ikke er rigget for de store endringene som nå er på gang:

• En kraftig økning i antall enkeltpersonforetak
• Flere ønsker å arbeide uten sjef
• Innføring av roboter og automatisering skyter nå fart
• Ny teknologi og digitalisering driver frem nyskapning i høyt tempo
• Arbeidslivet henger fast i gamle organisasjonsmodeller

Andelen enkeltpersonforetak, som ikke har noen ansatte, er nå den desidert største kategorien foretakstype, med 61 prosent eller 322 784 bedrifter. I motsatt ende utgjør andelen bedrifter med mer enn 250 ansatte (hvor de store norske børslokomotivene befinner seg), bare 0,1 prosent av det samlede antall bedrifter. Enkeltpersonforetak er også den foretakstypen som øker mest. Tall fra SSB viser at de økte med 3,3 prosent fra 2013 til 2014. SSBs siste statistikk for nyetableringer etter type foretak viser at mens antallet nyetableringer totalt sett sank fra 2007 til 2011 (fra snaut 49 000 i 2007 til i underkant av 47 000 i 2011) har antallet enmannsforetak skutt i været.

Vekst og velstand

Brochs-Haukedal mener at det er dette som vil bli normen fremover, ikke at «alle» trakter etter et langvarig, fast ansettelsesforhold.

– Når forutsetningene for arbeidet endrer seg så dramatisk som det gjør nå, endrer det også hvordan vi forholder oss til det å arbeide og hvordan vi – som kunnskapsmennesker og individualister – foretrekker å organisere arbeidet vårt. En løsere tilknytning – gjerne i et arbeidsfellesskap – blir for stadig flere et attraktivt alternativ, sier han.

Han mener det nå er avgjørende at vi som samfunn, ledet av styringsdyktige politikere, finner nye måter å produsere nytt på. Når vi hele tiden frigjør oss fra det «gamle» produksjonssamfunnet, overtar kunnskapssamfunnets produksjonslogikk.

– Ved siden av at arbeidsrobotene er på full fart inn og automatiseringen tiltar, blir det flatere organisasjoner. Dette er jo noe vi har visst lenge, men først nå begynner det å merkes. Se hvordan scannemaskiner har begynt å erstatte de som sitter i kassa på supermarkedet, sier han.

For på tross av det institusjonaliserte arbeidslivets velkjente fordeler som god lønn, pensjon, sykelønn og trygghet, er dette for mange ynge arbeidstakere veldig fremmed – og kanskje en skremmende måte å «binde» seg til arbeidslivet på. Samtidig er «gründer» og «entreprenør» nå buzzwords som de aller fleste forbinder med noe positivt. En frilanser derimot er forbundet med mye større usikkerhet, hvor det nesten er tilfeldig om man får et oppdrag den dagen, nærmest som å gå på «dagsen» i gamle dager.

Internasjonal trend

Internasjonalt er det nå en «løsere» tilknytningsform i arbeidslivet som på den ene eller den andre måten vinner terreng. Et eksempel på det er en voldsom oppblomstring av ulike arbeidsfellesskap, ofte kalt coworking-fellesskap (i alle fasonger fra inkubatorer og akseleratorer til rene kontorhotell), som Mesh, 657, StartupLab og Gründerhuset i Oslo og HUB Impact i Bergen. Rundt i hele Norge finnes det også såkalte næringshager, hvor mange nye er kommet til innenfor kreative/kulturelle næringer.

I London søker folk nå coworkinghus som matcher deres interesser. Noen vil ha høy partyfaktor, noen vil sitte sammen med andre innen samme bransje, mens andre finner fellesskap med tilgang på visse typer kompetanse – investormiljø, teknologimiljø, designmiljø osv. Enkelte bedrifter bytter coworking-hus etter hvert som bedriften utvikles. Dermed er det i ferd med å danne seg et «økosystem» for utvikling av selvstendig næringsdrivende.

I en større analyse av fremtidens arbeidsmarked hevder tidsskriftet The Economist at kreftene bak de endringene vi ser nå har vært i sving siden samlebåndsøkonomien, representert ved at store firmaer som Ford, begynte å forvitre på 70-tallet. Dette er noe vi kjenner igjen fra Norge. Men for vårt vedkommende skjedde avviklingen av «det gamle» industrisamfunnet parallelt med oppbyggingen av det nye, norske oljeeventyret, som skapte en voldsom industriell og teknologisk nyskapning.

På samme måte er det de enorme teknologiske endringene som nå driver frem helt nye «digitale» tjenester i hva økonomene kaller for en «tilbyder»-økonomi – «on-demand» – særlig i tjenestesektoren.  Selv om «on-demand»-økonomien fortsatt er liten i omsetning, vokser den raskt. Det utskjelte drosjeselskapet Ûber, grunnlagt i San Francisco i 2009, er nå tilstede i 53 land, med en omsetning som har passert 1 milliard dollar, men hvor verdien er hele 40 milliarder dollar. For investorene har stått i kø. Forretningsideen er å tilby kjøretjenester gjennom en app, som kobler passasjerer med sjåfører. Betalingen skjer gjennom den samme appen hvor Uber tar en splitt av beløpet.

Selskapet Handy formidler rengjøringshjelp; SpoonRocket leverer restaurantmat på døra; Instacart sørger for at kjøleskapet er fullt av det du trenger, mens Medicast formidler leger, Axiom advokater og Eden McCallum konsulenter. Et voksende antall firmaer i USA leverer nå alle slags mulige tjenester med nettet som formidlingssentral. Freelancer.com og Elance-oDesk kobler nå sammen 9.3 millioner arbeidere fra 3.7 millioner selskaper. Omkring 53 millioner amerikanske arbeidere er nå organisert i eget selskap eller som frilanser. I Norge er matkasser levert på døra i ferd med å ta av.

Alt dette skjer til helt andre, og langt lavere priser, enn tidligere. Det engelske konsulentfirmaet Eden McCallum koordinerer nå et nettverk på 500 frilanskonsulenter til en brøkdel av timeprisen til de store kjente konsulentkjempene som McKinsey eller Deloitte. Det samme gjelder advokater.

Debatt

Etableringen av Über i Norge falt sammen med debatten om midlertidig ansettelse og endringer i arbeidstidsbestemmelsene, som fagbevegelsen samlet sett er sterkt imot. De mener det vil innebære en rasering av norsk arbeidsliv. Det skjer samtidig som utsiktene for norsk økonomi er de dårligste på mange år.

«På-bestilling» økonomien utfordrer de fleste sidene av arbeidslivet i Norge, noen mindre i andre deler av Vesten, i forhold til hvordan arbeidslivet har vært regulert og organisert frem til nå. Mange er skeptiske til utviklingen. Über har så langt møtt en kald skulder i Norge og i flere andre land, primært fordi de har operert uten lisens og takstameter. Uber ble anmeldt av Oslo kommune, som utsteder drosjeløyve, 12 dager etter at de ble lansert. I andre land har sjåfører tilknyttet selskapet streiket for bedre rettigheter.

Vinnerne i den nye økonomien er forbrukerne. Taperne kan bli alle de fast ansatte, med gode lønninger og rettigheter, som foretrekker trygghet fremfor fleksibilitet. Etter hvert som digitaliseringsøkonomien brer om seg, kan store endringer være på gang også inn i det norske industrigrunnfjellet. Det betydelige inntektsfallet og de varslede nedskjæringene i store «trygge» gullklokkefirmaer som Statoil og Aker, innvarsler nå endringer, selv om de primært er drevet av en lav oljepris. Spørsmålet er om alle de tidligere fast ansatte ingeniørene en gang vil komme tilbake som det – faste ansatte – eller bli tilbudt en frilanskontrakt.

Professor Thomas Malone ved MIT Sloan School of Management i USA, mener at dagens teknologi produserer en form for «hyper-spesialister». En god nisje kan være en strålende butikk om du treffer riktig.

I denne teknologidrevete utviklingen er det transaksjonskostnadene som har falt dramatisk, når vi alle ved hjelp av en smarttelefon eller labtop enkelt kan finne en vare, et svar eller tjeneste. Arbeidet med finne å enkle opplysninger behøver med andre ord ikke involvere andre personer. Hvordan Opplysningen 1881 har utviklet seg er et godt eksempel. Nå kan man også få råd fra en lege, advokat eller veterinær.

I lys av dette mener The Economist at måten flere land vurderer ansettelse på må endres. Europeiske skattesystemer kan ikke lenger behandle frilansere og personer i enkeltpersonforetak som «annenrangs» borgere. De mener at for mye av velferdsstatens ressurser er knyttet opp til det å være ansatt, spesielt pensjon og sykeforsikring.

Skattereform – nå!

Dette er professor Brochs-Haukedal helt enig i og mener det nå er på høy tid at vi tar en gjennomgang av skattesystemet, som tar hensyn til de endringene som er på gang.

– Vi må få frem et skattesystem som sørger for at det skapes insentiver for entreprenørskap. For mange lener seg i dag på staten. Da blir vi ikke sultne nok, sier han.

Konkret mener han dette går på avbyråkratisering og forenkling, hvor bortfallet av revisjonsplikt for selskaper med mindre enn fem millioner i driftsinntekter og færre enn 10 ansatte, var et slikt grep. Harmonisering av pensjonsrettigheter og sykelønnsordninger vil være et annet, hvor målet må være at alle rettigheter på sikt blir harmoniserte og like gode for «ikke-ansatte» som for dem med fast jobb.

– Alle betaler jo skatt, og «egen-ansatte» betaler sikkert ikke mindre enn andre. Så det er altså både et skatteproblem og et sikkerhetsnett-problem. Vi trenger mer av denne typen endringer, sier han.

I dette bildet mener Brochs-Haukedal at det kan være nyttig å se tilbake i historien og hvordan arbeidslivet i Norge var organisert før 1880, hvor hovedtyngden arbeidet for seg selv eller i småbedrifter. Enhver bedrift som blir større og vokser vil hele tiden øke behovet for organisering, med utviklingen av spesialister for bestemte roller.

– Ledelse og organisering i våre samfunn stammer fra utviklingen av industrisamfunnet. Man må jo huske på at de som ble ansatt i fabrikken var soldater som ikke hadde noen skolering ut over sin krigserfaring. Deres ledere ble offiserene. Da ble det naturlig nok en hierarkisk oppbygging, det var det man kjente til, sier han.

I et slikt historisk perspektiv er det slett ikke underlig at det skjer store endringer, spesielt når man kobler på kunnskaps- og teknologiutviklingen.

– Spesielt venstresiden har flere lik i skapet her. Jeg mener det er svært bakstreversk å ikke være opptatt av privat verdiskapning og hvordan vi skal få til det. Alle kan ikke leve på staten, sier han.

I tillegg til at politikerne ikke har tatt disse realitetene inn over seg mener han det samme kan sies om fagforeningene.

– Om jeg var leder i en fagforening ville jeg begynt å granske forretningsmodellen mens det ennå er anledning til å omstille seg, sier han.