Fingerspitzgefühl

01010100 01100001. Verden består av signaler. Usynlige, upersonlige elektroner som bærer en elektrisk ladning i en forhåndsprogrammert rekkefølge. De befinner seg i en annen dimensjon enn den menneskelige, de følger egne regler. Signalene dukker opp igjen i form av lyd og bilde, men du kan ikke ta på dem. I stedet har vi utviklet teknologi som setter oss i stand til å bearbeide og påvirke dem gjennom instrumenter. Men dette stiller i økende grad ingen krav til berøring.

Det blir stadig færre brytere, færre knapper og færre ting vi kan løfte opp og ta på. 

Berøring

Kanskje var det japansk Meiji-kultur som forstod den menneskelige gleden av berøringen best. Netsuke er små figurer som japanske menn brukte til å holde på plass beltevesken sin, et viktig tilbehør til den tradisjonelle kimonoen. I dag hadde få hørt om netsuke før den bestselgende boken Haren med øyne av rav av Edmund de Waal kom ut. Der forteller de Waal historien om sin egen jødiske bank-families vekst og fall gjennom det eneste han har igjen av familiens enorme rikdom - en liten samling med netsuke som hans oldefar hadde kjøpt i gave til sin fetters bryllup.

De beste netsuke-figurene er sirlig skåret ut av et godt stykke tre eller elfenben, og ofte lakkert, og det som gjør dem overlegne ordinære nipsgjenstander, er at de kan fortelle en liten historie. De Waals favoritt, som tittelen på boken avslører, er av en liten hare med øyne av to stykker rav. Haren har trukket ørene bakover i frykt, som om det er like før den fanges av et sultent rovdyr. En annen netsuke er av en sint ulv. Men det er først når du plukker den opp at du oppdager at den er radmager. Stryker man fingrene nedover ryggen på ulven kjenner man ribbeina. Snur man den på ryggen ser man etter hvert at den holder et skilpaddeskall mellom labbene.

Og dette er De Waals poeng. Det er meningen at man skal ta på en netsuke. De har det meste av sin verdi i den taktile opplevelsen av å rulle dem rundt i hånden. Selv har han alltid en netsuke liggende i lommen, han synes de er gode å ta på, og da har han alltid en tilgjengelig. 

Taktile opplevelser

Opplevelsen av berøring har fått dårligere kår. Vi synes jo egentlig De Waal høres ut som en snodig skrue. Men når var egentlig sist du var deg bevisst hvordan noe kjentes mot fingertuppene? Synes du kanskje det er en behagelig følelse å scrolle nedover smarttelefonens glassflate? Synes du ikke det mangler noe når du trykker på appene på skjermen? At det ligger en tynn film mellom deg og opplevelsen?

Det er tydelig at mange opplever et savn etter virkelige ting som kan tas og skrus og vendes på. Hvorfor har plutselig vinylplatespillere kommet tilbake? Og nei, det er ikke fordi lyden er så utrolig mye bedre. Men kanskje heller fordi folk liker nostalgien og kontrollen med det forutsigbare og mekaniske ved å legge stiften på platen. Platespilleren er fra en tid da ting kunne skrus fra hverandre og fikses.

Ifølge norsk etymologisk ordbok stammer ordet taktil av det latinske tactilis som er avledet av å tangere ,som igjen betyr å berøre. I ordboken finner vi også røtter til det latinske verbet taxere ,som henger sammen med ordene taksi, tast, taste og tastatur.

De flate tastaturers tid

Og for mange fingre i dag er det nettopp det daglige møtet med tastaturet som er dagens taktile høydepunkt. For en som lever av å skrive, kan det bli ganske mange timer av dagen med fingrene hvilende på et tastatur. Jeg skriver om lag 60 000 tegn hver uke, ikke alle tegnene ender opp på papir eller nett. Rettetasten står for hvert tiende tegn, sånn cirka. Kanskje bruker jeg rettetasten på tastaturet 6000 ganger i uken. 

Personlig har jeg levd med et såkalt chicklet-tastatur, det er de med flate, lave taster, helt siden jeg kjøpte en bærbar PC i 2010. Den ble siden byttet ut med en Macbook Air som også har chicklet-tastatur. På kontoret har jeg klart meg med et separat Apple tastatur, også dét med flate taster. Apple-tastaturet er pent som et smykke. De flate melkehvite tastene er perfekt spredt utover en elegant grunnbase i skinnende aluminium. Tastene strekker seg 1,5 millimeter opp fra underlaget. Fra en tast til den neste er det om lag 2 millimeter klaring, akkurat nok til at fingrene når frem til den vanskelige p-tasten. 

I min uvitenhet har jeg levd godt med dette tastaturet. Det har smykket kontorpulten min og gitt forbipasserende kollegaer muligheten til å reflektere over hvilken stilbevist kontorist jeg er. Men utseende er ikke alt. Når man presser ned tastene gir tastaturet fra seg et hult, smøraktig smatt. Lyden av fingrene som glir fra tast til tast gir en distinkt følelse av at det er plast man arbeider med. Ord hamres ikke ned, de smøres utover. Og dessverre er det slik med de aller fleste tastaturer i dag.

Taktilt opprør

Kraft, møt motkraft. En voksende gruppe kyborgere har gjort opprør mot fingrenes forråtnelse og lenking til flate og myke tastaturer. Dette er de av oss som med størst letthet omarbeider bits til handling: Hackerne, programmererne og gamerne. 

En gjennomsnittlig profesjonell dataspiller legger gjerne igjen 15 timer om dagen foran skjermen, alltid med fingerene rastløst hvilende på avtrykkeren, eller spacebar som vi kaller det. Men dette er ikke en vanlig spacebar, under tastens svarte overflate ligger det et fyrverkeri av taktile opplevelser som eksploderer til liv ved den minste motstand. En hver gamer med respekt for egen nøyaktighet og treffsikkerhet bruker mekanisk tastatur.

De siste årene har mekaniske tastaturer økt i popularitet. Det finnes nå tusenvis av nettfora hvor man med stort engasjement diskuterer viktigheten av å gi fingrene noe skikkelig å jobbe med. Og selv om det er sjokkerende mange subkulturer på nettet som er opptatt av gode tastaturer, er det gamerne som må sies å være de ivrigste fantastene.

Tastaturkjennerne

Mekaniske tastaturer burde egentlig vært et tilbakelagt stadium i menneskets digitale utvikling. Tastaturer med mekaniske brytere hadde sin storhetstid i datamaskinenes pionértid. Gullstandarden er det såkalte IBM Model M fra 1985. Det er stort, beigefarget, og tastene klakket som besatt når man skrev på det. 1993-årgangen var visstnok den beste. Senere fikk vi membranbaserte tastaturer. De var mye billigere å produsere, mykere å trykke på og de lagde nesten ikke en lyd.

Til forskjell fra vanlige tastaturer som hviler på en dvask membran, sitter det en liten bryter under hver tast på mekaniske tastaturer. Når tasten presses ned - avhengig av bryterens konstruksjon. det finnes veldig mange å velge mellom - avgis det en eller flere former for tilbakemelding til skribenten om at tasten faktisk blir presset ned. Som for vinkjennere vil personlige preferanser styre hvilken du liker best, men de beste tasturene for skibenter - i enerom vel og merke - er uten tvil de mest bråkete. 

Når jeg skriver på mitt CoolerMaster Storm XT Cherry MX Blue med blå brytere under panseret, høres det ut som en skrivemaskin av den gamle og bråkete sorten. Det som foregår når fingrene flyr over tastene, er at jeg nesten umerkbart mottar ekstra feedback fra tastaturet. For det første er tastens konvekse utforming perfekt til å fange inn fingeren og lede den mot målet. Umiddelbart kjenner jeg motstanden fra tasten fra springfjæren som sitter under bryteren. Rundt halvveis på vei mot bunnen gir plutselig tasten fra seg et lite, skarpt klikk som best kan beskrives som når man klargjør en kulepenn for skriving, deretter fortsetter tasten nedover, nå raskere - motstanden er mindre etter at man har nådd halvveis. Bunnen nås med et voldsomt brak hvor lyden avgjøres av tastaturets byggekvalitet og volum. Som virtuosen lytter til luften og treverket i en Stradivarius, vil en tastatur-connoisseur nikke anerkjennende til det raffinerte drønnet fra et 2-kilos Das Keyboard Professional 4.

Dagen derpå

Men blå brytere passer ikke for alle dager. Dagen derpå føles gjerne brune brytere mer riktig. De mangler det ekstra klikket og gir en mer avrundet tasteopplevelse. Forskjellen fra ordinære tastaturer er fortsatt betydelig. Når membran-tastaturer avgir en smattelyd som fra pizzafete glinsende lepper, så smatter mitt logitech g710 plus cherry mx brown med brune brytere med en langt mer presis snert. 

Vanlige, myke og lyddempede tastaturer føles ikke lenger adekvat. De fungerer, men det kjennes som en form for antideppressiva - ja, de tar bort noe av galskapen, men ting føles livløst og monotont - og; de er ikke like gode å ta på.

To taktile tastaturer, og historien om noen små japanske menn... 

IBM Model M

- Selve gullstandarden blant dem som liker tastaturer med taktil feedback - og aldri så lite nostalgi. Mange av bryterne fra det tyske selskapet Cherry MX er designet kun med det formålet å gjenskape opplevelsen av å skrive på denne klassikeren. Det har vokst frem et eget annenhåndsmarked for dette tastaturet. Prisen for en så og si ubrukt versjon av standardmodellen 101 med engelske oppsett ligger for tiden på 147 dollar på Amazon.

WASD - Design ditt eget tastatur

På nettsiden WASD kan du selv designe ditt eget mekaniske tastatur, med alt fra valg av brytere med forskjellig trykkemotstand og lyd, til farger og spåk på tastene. Nå er det ingen unnskyldning lenger. Du bruker allerede mye tid foran tastaturet, sørg for at det er tid du ikke kommer til angre på.

Netsuke

Netsuke er små japanske figurer som en gang ble brukt til å holde en tradisjonell veske på plass i beltet på en kimono. Figurene ble i stor grad glemt til de plutselig oppstod som et populært samleobjekt blant den japansk-gale europeiske eliten på slutten av 1800-tallet.

Forfatter Edmund de Waal har løftet interessen for ting som kan holdes og tas på. I tillegg til boken Haren med øyne av rav, er han en anerkjent kermikkmaker i Storbritannia.