Fikk sparken: Operaledelse er ikke som annen ledelse

Siviløkonom og administrerende direktør Nils Are Karstad Lysø, som kom fra motefirmaet Moods of Norway og har bakgrunn fra Aker og McKinsey, sier at det er gjort etter en «helhetsvurdering». Per Boye Hansen ønsket ikke å slutte, for han har lykkes svært godt i den krevende distansen å plassere Den norske opera på kartet internasjonalt, med strålende oppsetninger av blant annet La Boheme, flere Wagner-oppsetninger, Lady Macbeth og den ikke minst Le Grand Macabre.

Sammen med tidligere operadirektør Tom Remlov la Boye Hansen et løp for å heve status, kvalitet og renomme, der resultatet er blitt stort sett fulle hus og ikke minst mange tilreisende fra store operanasjoner som Tyskland, Frankrike og Italia, tett fulgt av strålende anmeldelser. En viktig grunn er den hyppige bruken av en av de mest etterspurte internasjonale operaregissørene i dag, nordmannen Stefan Herheim. Men Per Boye Hansens omfattende og kresne internasjonale nettverk har også vært avgjørende. 

Når ingen ønsker å uttale seg om hva den egentlige grunnen tl at han nå fratrer, blir det rom for spekulasjoner. Til Dagsavisen sier førsteamanuensis i kultur og ledelse ved Handelshøyskolen BI, Donatella de Paoli, at det er veldig uheldig at operadirektøren ikke uttaler seg om hvorfor operasjef Per Boye Hansen må forlate jobben. Så lenge Operaen er finansiert av skattepenger mener hun folk har en forventning om å få vite hva som skjer der. 

– Jeg tenker at det her må foreligge motsetninger mellom direktøren og operasjefen. Operaen er i en krisesituasjon på grunn av det pensjonsutgiftene gjør med økonomien. Kanskje har operasjefen og direktøren forskjellige syn på hvordan det bør håndteres, sier hun til avisen.

Siden innvielsen av det nye Operabygget i Bjørvika i 2008, har det vært skifte av administrerende direktør, kommunikasjonssjef, stabssjef, operasjef, musikksjef og styreleder. Nylig er også stillingen som assisterende operasjef utlyst. 

Omstridt

Det er kjent sak at Per Boye Hansen er krevende å forholde seg til, med sterke kunstneriske ambisjoner, slik han også la lista da han var sjef for Festspillene i Bergen. I det egalitære fagforeningsnorge er det ikke sikkert dette har vært helt enkelt, selv om alle sikkert er enige i at målet er høyest mulig kunstnerisk kvalitet. 

Når nesten hele styret også blir byttet ut er det viktig å prøve å se tingene i sammenheng. Tanum, som for øvrig sjelden uttaler seg offentlig på tross av mange fremskutte styreverv, har tidligere vært nestleder i styret i Den Norske Opera & Ballett, i tillegg til sine mange andre tunge styreverv som styreleder i DNB, Litteraturhuset, Den norske Bokhandlerforening og NRK, og styremedlem i Helse Sør-Øst RHF, Cappelen Damm AS, Try AS og Henie Onstad Kunstsenter. I 2011 ble hun kåret til Årets Styreleder av Styreinfo.no for styrelederarbeidet i DnB NOR. Fra 1991 til 2006 var hun aktiv eier av Tanum bokhandel.

Det er ikke kunstnere som bekler de to toppvervene i Operaen, men merkantilistene. Det er nok kulturminister Thorhild Widvey glad for. 

Det er kjent sak at nest etter krig er opera det dyreste et samfunn kan drive med, og med godt over 500 millioner kroner i årlig statlig tilskudd, er det klart at Operaen står lagelig til for hugg, selv om den har opplevd å få en enestående folkelig appell og suksess. 

Og bakom lurer pensjonstrollet

Det mest nærliggende å tro er at Boye Hansen og Lysø ikke er blitt enige om ressursbruken og budsjettnivået for Operaen, men overfor Dagsavisen avviser Hansen at det er budsjettdiskusjonen som har vært del av konflikten med Lysø.

Uansett ligger Operaens pensjonsutfordringer der som et verkende sår, som statsråd Widvey og Stortinget sannsynligvis er svært utålmodige på å få avklart. For dersom man ikke kommer i mål, kan enden på visa bli at regjeringen får en kjemperegning i fanget, ikke bare fra dem, men fra store deler av arbeidstakersiden i offentlig sektor. 

Den norske opera har nå en pensjonsforpliktelsene på nesten 1,1 milliarder kroner. Pensjonsmidlene er mye lavere – 740 millioner kroner. En privat bedrift i samme situasjon hadde begjært seg selv konkurs. Dette har fått styreleder i Norsk teater og orkesterforening (NTO), Bernt Bauge, til å uttale til årsmøtet i 2014 at:

«Vi har ikke kunnet sitte rolig og se dette utvikle seg i retning avgrunnen for våre medlemmer». NTO organiserer 42 sentrale kulturinstitusjoner, deriblant Den norske opera og ballett og de store symfoniorkestrene. Pensjonsforpliktene i en rekke av disse institusjonene er tikkende bomber. Operaen omfattes også av særaldersregler, noe som innebærer muligheter for tidligpensjonering, som ballettdansere ved 41 år. Disse ordningene skal nå reforhandles, men utenom det regulære tariffoppgjøret.  

Dersom det ikke blir noen endring i Operapensjonsloven, og Operaen ikke blir enig med fagforeningene om ny pensjonsordning, vil Norges største kulturinstitusjon måtte kutte i antall forestillinger neste år. 25 millioner kroner må tas av budsjettet, som i all hovedsak er penger til produksjon, og operadirektøren har anslått en reduksjon fra 450 årlige forestillinger til 280.

Det vil i så fall være svært alvorlig for Operaen. Derfor er det ikke utenkelig at Lysøs planer om strammere økonomisk drift har vært på kollisjonskurs med Boye Hansens kunstneriske vyer.