Feiden om ­Finnmarksvidda

Johan Aslak Logje er kledd i store støvler, rød caps og en blå dunjakke med et oransje lassotau over venstre skulder, og ser ut i en gråhvit uendelighet. Langt, langt borte møtes vidda og himmelen i en usynlig horisont. Han sto her som liten, sammen med faren sin, slik faren sto her med sin far, slik en lang rekke forfedre sto her, midt på Finnmarksvidda. Ansiktet er blitt værbitt, med grove furer under de brune øyene, naturens signatur på en mann av fjellet.

Joda, han står støtt på vidda, fremdeles, men Johan Aslak står også midt i en konflikt som preges av ødelagte naboskap, brutte vennskap og sønder­reven tillit. Konflikten startet på vidda, men den sprer seg fort: Til regjeringskvartalet, advokat­firmaet Andersen Bache-Wiig AS i Oslo og – ­kanskje – ut i Europa.

Johan Aslak strekker ut armene, åpner den ene hånden, kjenner snøen mot den grove huden, som om han kjenner at det er stille før stormen.

Det handler om urfolk, eldgammel kultur, historie og politikk. Om bærekraft – og hvem som bestemmer hva bærekraft er. Om minoritet og myndighet. Og penger, store penger for kvinner og menn som føler seg ignorert og overkjørt av regjering og storting – igjen. Det snakkes om kalde gufs fra fornorskingsprosessen, et mørkt kapittel i nyere norsk historie, da staten Norge tvang samiske barn til å snakke norsk og tilpasse seg en norsk levemåte.

Noen ler av dem, sier det er tull og tøys og nonsens, i Finnmark også, til og med internt i reindriftsnæringen. Det er den det hele handler om: Johan Aslak og de andre reineierne frykter at politikernes pålegg om tidenes største masseslakt ikke bare handler om dyrevelferd og et fornuftig reintall, men også om å ofre eldgammel kultur på kapitalismens bål, rydde dem av veien for å kolonisere beiteområdene med gruver og vindmøller.

Tradisjonelt har reindriften foregått uten særlige reguleringer fra myndighetene. Først i 1978 ble det opprettet såkalte driftsenheter for å få en oversikt over hvem som hadde rett til de ulike støtteordningene som fantes. I perioden som fulgte følte mange at staten i stadig større grad regulerte driften, men ved tusenårsskiftet startet lovprosessen mange hadde savnet. Kongstanken var at reindriften skulle få økt selvstyre og selv finne fornuftige og langsiktige løsninger.

Den etterlengtede loven ble vedtatt i 2007, av et enstemmig storting. Sentralt sto bruksreglene, som påla hver driftsenhet – heretter kalt siida­andel – å utarbeide et øvre reintall som sikret både dyrevelferd og beitegrunnlag. Et kriterieutvalg ble nedsatt for å finne fornuftig slaktevekt, som ble satt til 17 kilo. Hvis en reineier slaktet kalv som veide mindre, ville det indikere at for mange dyr kjempet om maten.

Distriktsstyrene begynte det enorme arbeidet med å få alle i sitt distrikt til å enes om øvre reintall, og jobbet samtidig med myndighetene for å finne reintall som samsvarte med utvalgets vekt. Johan Aslak syntes det så bra ut, sier han i dag.

– Ingen var klar over problemene dette ville føre til.

Det viste seg nemlig snart at svært få siida­andeler ble enige internt, noe som igjen førte til at myndighetene mistet tålmodigheten – og tilsynelatende tilliten til reindriftsnæringen. For selv om en rekke reineiere nå, tre år senere, hevder at de jobbet godt med å redusere i tråd med myndighetenes krav, ble reineierne resolutt fratatt ansvaret.

Jo, noen ler. Johan Aslak ler ikke. I 2007 gjorde Stortinget ham til siidaandelsleder, og dermed til en slags småkonge med ansvar for at alle som er underlagt ham gjør som myndighetene sier. Nekter de å slakte, er det han som må betale. Johan Aslak står i midten, i limbo, mellom dem han elsker og dem han forakter. Mektig og maktesløs, plaget av en konflikt han frykter at kan splitte familien.

Det er bare noen dager til slaktefristen løper ut, til bøtene begynner å løpe.

Nei, Johan Aslak ler ikke. Og han er ikke alene. Over hele Finnmark hjemsøkes reindriftsfamilier av krangel og uenighet. Synderne, hevder de, er politikerne, som snakket så høyt om mer selvbestemmelse da de vedtok den nye reindriftsloven i 2007. Som deretter hevdet at reineierne verken ivare­tok dyr eller vidde. Som med den nevnte ­loven hadde gitt seg selv frie tøyler til å ta ­kontrollen og pålegge reineierne reduksjons­planer. Som ga én mann i hver siidaandel ansvaret for at planen ble fulgt. Som hadde gitt seg selv hjemmel til å bøtelegge siidaandelslederen dersom det ikke skjedde. Som ikke så de brennbare konfliktene det hele kunne lede til.

Midt oppi konfliktene og frykten for framtiden, finnes det en optimisme i Johan Aslak. Noe merkelig er i ferd med å skje. I kampen for å unngå familiefeidene, søker egenrådige familiemenn sammen. Mennesker som har lagt stolthet i selvstendigheten, bygger nå en allianse på tvers av slektsbånd og gener.

Om alt går etter planen, sitter landbruksminister Sylvi Listhaug snart i Oslo tinghus, flankert av embetsverk og advokater, ansikt til ansikt med advokat Anja Jonassen, som reindriftssamene har satt sin lit til. Og selveste Zorro, den kappekledde overklassemannen på tokt for rettferdigheten.

Hvordan havnet vi her, i en brennbar konflikt mellom samene og myndighetene som mest av alt føles som et gufs fra en ikke altfor fjern fortid?

Myndighetene hentet fram paragraf 60 i Reindriftsloven fra 2007. Det økte selvstyret kom nemlig ikke uten omkostninger. Paragraf 60 inneholder forbehold som ga staten en retrettmulighet dersom reineierne ikke ivaretok ansvaret som ble pålagt dem. Og det var det som skjedde.

Det viste seg nemlig at svært mange rein­eiere hadde foreslått reintall i strid med kriteriene, tall som representerte en risiko for overbeite og dyrevelferd. Faktisk representerte de tilsammen en økning på 10 000 dyr i forhold til reintallet som Stortinget allerede hadde uttalt var for høyt.

Myndighetene annullerte reintallene, økte slaktevekta fra 17 til 20 kilo, og satte nye reintall for 26 av totalt 72 distrikter. Disse var i mange tilfeller langt lavere og innebar dermed større reduksjoner enn siidaandelene hadde blitt enige om. Så å si alle klaget. Kun to fikk medhold.

Den nye loven sa også at dersom en siidaandel hadde flere rein enn bestemt i bruksreglene, skulle hver siidaandel selv utarbeide en reduksjonsplan. Siidaandelslederen fikk ansvaret for at alle i enheten ble enige om hvor mye den enkelte skulle redusere.

Det viste seg snart at svært få sidaandeler ble enige om slaktefordelingen. Haugevis av reduksjonsplaner forble ulevert. Dermed utløste de statens retrettmulighet i paragraf 60. I den står det at dersom en siidaandel ikke evner å utarbeide en reduksjonsplan, åpner loven for såkalt forholdsmessig reduksjon – en slags barbering hvor alle i siidaandelen reduserer samme antall prosent av sine flokker.

Det er her problemene tårner seg opp for Johan Aslak. Han sitter i en lenestol i stua, sammen med kona som har servert kaffe og kaffebrød; eller røkt reinkjøtt som vi kaller det i andre steder av landet.

Distriktet hans hadde innsett at de hadde for mange rein før myndighetene grep inn. De utarbeidet en reduksjonsplan som alle var enige i, og begynte å slakte. De små ble beskyttet ved at de store slaktet prosentvis flere. Men de fikk bare jobbe i fred i et år før staten grep inn med forholdsmessig reduksjon. De små ble ikke lenger skjermet, og distriktet måtte slakte langt flere dyr enn de var blitt enige om internt.

– Vi i næringen husket de flotte ordene: «2007, ny lov, medbestemmelse». Nå ble vi spilt utover sidelinja i den første store saken, fullstendig overkjørt. Rundlurt, egentlig. Siden har næringen og myndighetene vært som katt og mus. Mange har gitt blanke faen.

Johan Aslak forsto hva som var i ferd med å skje. Familien klarte ikke å bli enige om hvem som skulle slakte hva. Noen under ham nektet å følge slaktekravet, og satte dermed lederen sin i en knipe, den knipen som gjør at han ikke får sove.

Loven fra 2007 ga myndighetene retten til å sanksjonere hvis planene ikke blir fulgt. Men bøtene gis ikke til alle i siidaandelen. De gis til lederen – til Johan Aslak. Varslene om tvangsmulkt varierer fra 10 000 til 140 000 kroner i måneden og løper frem til dyrene er slaktet.

Det henger en kalender i stua til familien Logje. 30. mars 2015, står det. Det er én dag til fristen løper ut, til siidaandelen skal ha slaktet så mange reinsdyr som myndighetene har bestemt at de skal slakte. Det har de ikke gjort. Det er Johans Aslaks problem. Siden alle i siidaandelen er underlagt ham, står han alene med ansvaret – uansett.

Forrige reintelling viste at han med sine 1490 dyr er den syvende største av totalt 2370 reineiere i Finnmark. Det øvre reintallet hans er 881. Han personlig kan etterkomme kravet fra myndighetene og slakte litt over 600 av sine egne dyr, men det hjelper lite hvis de andre, de som er under ham i siidaandelen, ikke gjør det. Det er han som må betale.

– Jeg kan fortelle min søster at hun skal ha 100 rein og derfor må slakte halvparten av flokken sin, men få som svar at hun nekter fordi hun ikke har fått noe brev fra staten.

Johan Aslak Logje er en voksen, besluttsom og selvsikker mann, bare ikke nå. Nå er Johan Aslak Logje bare redd. Han har spurt Reindriftsforvaltningen hva han skal gjøre. Svaret: Han må saksøke dem han liksom skal være leder for.

– Og hvem vil det? Jeg mener… hvem vil saksøke sin egen familie, som du alltid har vært avhengig av på fjellet, og som har vært avhengig av deg? Reindrift har alltid vært et lagspill, en familie­bedrift.

Johan Aslak lager en glippe i den grå persiennen foran stuevinduet, myser og ser ut i den gråhvite uendeligheten.

– Nå har myndighetene snudd alt på hodet. Jeg blir tvunget av myndighetene til å tvinge slekt og familie til å slakte dyr. Det er snakk om mennesker som har de samme rettighetene som meg, og dyr som de kanskje har arvet.

Johan Aslak Logje har makt han forakter. Ikke fordi den korrumperer, men fordi han forstår at andre kan tro det. Den er ikke kjempet for, ikke vunnet. Den er tildelt, rettere sagt pålagt. Den har skapt et hierarki og splittet familier. Johan Aslak sukker, rister lett på hodet og ser ut gjennom persiennen på snøen der ute og kanskje enda lenger, kanskje helt opp til vidda. Så blir det stille. Helt stille, før han rykker til med hodet og slår opp øynene, som om han våkner.

Han forteller om brødre og søstre som ikke tåler hverandre, om sønner og fedre som har sluttet å snakke. Joda, om slagsmål også. Han har unngått det, at familien hans er rykket opp ved roten. Men han har måttet kjempe for det.

Det begynte under slaktingen i vinter, da noen motsatte seg å slakte. Nå må Johan Aslak rapportere til staten at hans siidaandel ikke vil forholde seg til myndighetenes krav, at han ikke strekker til.

– Jeg kan jo ikke drepe eller skyte reinen deres, for det er jo ikke mine dyr.

Det er en stor og sterk mann som sitter i lenestolen. Men det er følelser som fyller øynene. Noe vemodig, et tungsinn skapt av søvnproblemer, press og utilstrekkelighet.

Johan Aslak Logje er mektig, men maktesløs.

– Tenk deg at broren din er din beste venn og kollega, men at han nekter å slakte og dermed gjør at du må betale titalls tusen kroner, kanskje flere hundre tusen. Tenk så at du fortvilet ringer til myndighetene, som bare sier at du har ansvaret, at eneste utvei er å saksøke ham. Det er en fryktelig situasjon å være i, og vi vet ikke hvordan vi skal komme oss ut av det, sier han og tømmer kaffen som ble kald for lenge siden.

– Svaret kommer vel med boten.

Og boten kommer. Og ikke bare til Johan Aslak. Mange sidaandelsledere har gjort som de skulle, men blant de største, og dermed de som skal slakte flest dyr, hadde nesten halvparten latt være å følge pålegget, bare noen måneder før fristen.

Blant dem er Ole Mathis Eira, en brysk natur med tredagersskjegg, fjellstøvler og rutete skjorte, som sitter med armene i kors over en fremskutt brystkasse.

– Reintellingen i fjor viste at jeg hadde 1166 dyr. Landbruksdepartementet bestemte at jeg skulle ha 568 dyr, og reindriftstyret aksepterte tallet. Kona mi, som sitter i styret som representant for næringen, gråt da hun ringte hjem den kvelden.
Nå har han fått papirer på at han risikerer 68 000 kroner i bot hver måned hvis han ikke reduserer.

– Bare lottomillionærer klarer å betale noe slikt.

Distriktet, sier han, la en slakteplan som innebar vesentlige reduksjoner, men staten krevde flere dyr slaktet. Eira er blant de 80 som klaget på reduksjonskravet, men som ikke fikk medhold. Eira er ikke skuffet. Han er sint, kaller myndighetene maktarrogante. Ikke bare fordi han mener staten nekter å innse at dyrene er hans private eiendom, men fordi den i tillegg unnlater å beskytte de små, slik distriktet hans la opp til selv.

– I Sverige hører vi om unge i reindriften som tar livet sitt fordi det er så høyt press på næringen. En blir jo redd når en hører sånt, men de hører ikke. De sier «gjør som vi bestemmer, eller betal dagbøter, basta». Når staten er så arrogante, er det ikke rart at næringen setter seg på bakbeina. Det er jo verre enn Russland, kommunistlandet.

Det er samme melodi fra Ole Mathis som fra Johan Aslak: Konsekvensene av politikken som føres, er splittelse og krangel i en rekke familier.

– Det forteller mye om hva staten har gjort. Hele næringen lider, sier Ole Mathis Eira.

1168 kilometer unna, i Landbruksdepartementets fagavdeling i Oslo, har de forståelse for Ole Mathis og Johan Aslaks dilemma. Men de viker ikke en tomme. Seniorrådgiver Sunna Marie Pentha sier det ville vært dypt urettferdig om man så gjennom fingrene med dem som ennå ikke har redusert.

– Enhver bedriftsleder må ta vanskelige avgjørelser for bedriften. Vi er helt nødt å få ned reintallet for å sikre en livskraftig næring, og siidaandelslederen er juridisk ansvarlig. Vi er helt nødt til å få ned reintallet for å sikre bærekraftig økologisk drift, sier Pentha.

Like langt unna vidda, men bare et par hundre meter unna departementskontoret, viser Anja Jonassen vei til møterommet inne i de elegante kontorlokalene til advokatfirmaet Bache-Wiig AS i Oslo. Kledd i lilla topp og et fargesprakende skjerf, folder hun hendene bestemt over det brune, ovale bordet. Hun er like oppgitt som Johan Aslak og Ole Mathis.

– Historisk har reindriftsnæringen regulert seg selv, og det har fungert. Staten burde latt det være slik, mener Jonassen.

På vegne av de reineierne som opplever at det begås et overgrep, har advokat Jonassen lagt en plan. Den involverer staten. Og den involverer én, og kanskje mange, rettssaker.

Landbruksministere har over flere tiår kjempet for å få ned reintallet, særlig i Vest-Finnmark, fordi beitene brytes ned og dyrene sulter. Bekymringen økte midt på 2000-tallet. På fem år, fra 2003 til 2008, økte antall reinsdyr i Finnmark fra 147 603 til 186 830, til tross for at Stortinget flere ganger i løpet av 2000-tallet krevde at reintallet skulle ned.

Mattilsynet har det siste året uttalt at større mengder kjøtt må kastes fordi det ikke er egnet til mat. Regiondirektør Torkjell Andersen i Mattilsynet i Troms og Finnmark uttalte i høst til NRK at «Det skjærer i hjertet på alle hos oss som jobber i Mattilsynet å få inn avmagrede dyr».

I takt med den sterke veksten på 2000-tallet begynte ryktene å gå om at reineiere, særlig de store, lot flokkene vokse med vilje fordi de kjente til at loven som var på trappene ville inneholde øvre reintall og krav om reduksjonsplaner. Enkelte skal ha fordoblet antallet dyr i flokken sin. Tanken var at jo mer rein man hadde når loven trådte i kraft, desto mindre utsatt ville man være for reduksjonen.

Posisjoneringen har bidratt til trengselen i beite­områdene, som igjen har ført til konflikter mellom reineiere – og til myndighetenes harde hånd i kampen for å redusere trykket.

Veksten bidro også til mediehistorie. I høst publiserte NRK Sápmi for første gang reintall på individnivå. Kanalen dokumenterte på den måten at ærlighet er en dårlig investering i reinnæringen: De store reineierne befestet sin dominans på bekostning av de små.

Det var særlig provoserende fordi mange mener at reineierne med få dyr var langt mer utsatt allerede fra før. La oss si at et distrikt består av to reineiere, Per og Pål. Per har 100 dyr, Pål har 1000. Hvis begge må slakte 30 prosent, innebærer det 30 dyr for Per og 300 dyr for Pål. Pål slakter flere dyr, men klarer seg godt. Per, derimot, har 70 dyr igjen og risikerer kanskje å ikke kunne livnære seg av flokken.

Reaksjonene på NRKs tall var voldsomme også av en annen grunn: Du spør ikke en same om hvor mange rein han eier. Tallene er unntatt offentlighet fordi de betraktes som strengt private. Om du er med en reineier for å fotografere på fjellet, vil du få klar beskjed om ikke å fotografere hele flokken samtidig. Å fortelle noen hvor mange dyr du har, er som å fortelle hvor mange penger du har i banken.

I sosiale medier raste debatten i så røffe ordelag at sametingspresident Aili Keskitailo uttrykte bekymring for de samiske barna:

«Noen av kommentarene kan være av temmelig hard kost. Den type tøffe debatter kommer helt inn på barnerommet, og det kan være ganske hard kost for barn og unge,» uttalte hun til NRK. «Når en næring blir fremstilt som snyltere, dyremishandlere, uærlige eller vanskelige, er det klart dette farger barnas oppfatning av verden.»

Journalist Eilif Aslaksen er den i NRK som har arbeidet mest med de kontroversielle publiseringene. At både regjeringen og opposisjonen på Stortinget i etterdønningene av NRKs publisering åpner for en mulig lovendring som vil gjøre tallene offentlige, har gjort Aslaksen til en svært upopulær mann i deler av reinnæringen.

– Alle, både i redaksjonen og utenfor, visste at vi stakk hånden i et vepsebol. Reintallene er så tabubelagt. Dessuten er ikke mange i næringen særlig åpne overfor mediene. Enkelte halvveis frarådet meg å gjøre det, sier Aslaksen.
Han hadde lenge lekt med tanken før han og NRK endelig turte å gjøre det «utenkelige».

– «Få fakta på bordet, drit i konsekvensene», sa Kåre Valebrokk. Vi journalister er nødt til å våge.

Aslaksen sier debatten har vært hard, men mener positive tilbakemeldinger fra flere av de små reineierne viser viktigheten av avsløringene.

– De har sett at store reineiere har bygget flokkene sine og gjort forskjellene enda større enn før. De store, derimot, ville nok helst møtt meg på ski på vidda – alene.

– Er det mulig å se de sterke reaksjonene og motforestillingene i sammenheng med fornorskings­prosessen? 

– Ja, det tror jeg. Myndighetene har riktignok ført en politikk som innbyr til mer medbestemmelse for samene de siste årene, men følelsen av å bli marginalisert og sett ned på overføres fra ­generasjon til generasjon. Samtidig synes jeg det er synd at næringen reagerer som den gjør. Straks de havner i et kritisk lys, forenes mange i en ­kollektiv «stakkars oss»-holdning. Det står ikke i stil til hvor hardt­arbeidende de er, og hvilket stolt folk de er.

Fornorskingen betraktes som et av de grov­este og mest systematiske maktovergrepene i nyere norsk historie. Samene skulle fornorskes, språklig og kulturelt, ved hjelp av prester og lærere. Øvrighetens syn på samene kommer frem i prestisjeverket Norge i det nittende aarhundrede, finansiert av Stortinget og utgitt rundt 1900, hvor det het at samene enten var en «lavtstaaende race» som ikke hadde lett for å tilpasse seg «en høiere civilisation», eller helt enkelt var en laverestående kultur.

Denne holdningen finner man igjen i et skriv forfattet av Christian Andreas Brygfjeld, skole­direktør i Finnmark fra 1923 til -33, som slo fast at det samiske folk «er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeasyler og åndssvakeskoler».

I tiden frem til 2. verdenskrig ble det derfor bygget 50 internat i Finnmark. 2800 av totalt 7900 samiske skolebarn bodde hjemmefra for å undervises i norsk – og kun norsk. Ambisjonen var at samene i løpet et par generasjoner ikke lenger ville lære barna sine samisk. Slik skulle den samiske identiteten svekkes.

Myndighetene lyktes. Folketellingen av 1900 talte 19 676 samer. I 1970 var det bare 9175 igjen.

Men så snudde det. I 1967 ble retten til undervisning i samisk språk slått fast. Noen år senere ble mange samer forenet gjennom kampen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. En samisk revitalisering slo sakte rot, godt hjulpet av et sameting som styrket den samiske stoltheten og identiteten. Det er den stoltheten Johan Aslak legger i kjøttet som mørnes i marinade utenfor huset hans, og som han mener myndighetene har liten forståelse for.

Historien om fornorskingen har ingen direkte relevans til striden om reduksjon av rein i 2015. Jan Åge Riseth, forsker ved Norut (Northern Research Institute) i Narvik, mener likevel man kan forstå reineiernes frustrasjon i lys av historien. Han mener reindriftssamene er blitt fullstendig fremmedgjort i prosessen med reintalls­tilpasningen – og at landbruksminister Sylvi Listhaug ikke evner å se konsekvensene av hardkjøret mot reindrifta i Vest-Finnmark.

– Det virket som om Oslo ville bestemme hvor skapet skulle stå. De bestemte seg for et totalt øvre reintall og ville for enhver pris tvinge frem reduksjonen, sier Riseth som selv har ti års fartstid i Reindriftsadministrasjonen i Alta.

– Det har ikke bare skapt konflikt mellom næringen og myndighetene – men også provosert frem nye konflikter internt i næringen som sannsynligvis vil vanskeliggjøre reintilpasningen, sier Riseth.

Riseth så tidlig konturene av det han oppfatter som manglende tillit fra myndighetenes side. Etter å ha analysert dokumenter og intervjuer med flere landbruksministere gjennom 2000-tallet, er Riseth klar i sin sak: Lovutvalget som skulle utarbeide den nye loven var overbevist om at selvbestemmelse ikke kunne gis uten betingelser. Slik ble paragraf 60 født, paragrafen som åpnet for statlig detaljstyring, som paradoksalt nok er det stikk motsatte av lovens opprinnelige hensikt. Myndighetene ønsket et ris bak speilet dersom reineierne ikke selv lyktes med reintilpasningen, mener Riseth. Han mener reineierne i realiteten ikke fikk muligheten til å finne sine egne løsninger før myndighetene brøt inn.

– Departementet har tilsynelatende ikke forsøkt å se saken fra reineiernes side. Det er ganske arrogant, og jeg forstår godt at reineiere føler seg overkjørt. Selvstyre er ikke reelt uten tålmodighet og respekt for motparten, men den lærdommen har departementet ennå ikke tatt til seg. Jeg tror mange reineiere oppfatter denne prosessen ikke bare som en provokasjon, men også som en ydmykelse. Jeg undrer meg over hvorfra det kommer, behovet for å ydmyke dem slik.

– Det høres ut som om du har sympati for dem som nekter å slakte?

– Myndighetenes åpenbare mistillit til reindriftssamene framstår som en fortsettelse av fornorskingsprosessen og føyer seg derfor inn i en lang rekke av negative historiske erfaringer. Hvilke forventninger har myndighetene til samarbeid etter dette?

– Er du overrasket over at flere nekter å redusere?

– La meg si det slik: Når jeg hører at en reineier får millionbot om han ikke slakter tusen dyr, så skjønner jeg at han slakter. Men det er modig å stå last og brast i kampen. De risikerer mye.

I departementslokalene i Oslo hører de ofte argumentet «vi ville klart å redusere dersom myndighetene hadde holdt seg unna». De tror ikke noe på det.

Sunna Marie Pentha viser til at to distrikter fikk medhold da de klaget på reintallet myndighetene påla dem, og at de dermed fikk sine gamle tall tilbake – som de var enige om internt. Men heller ikke disse maktet å bli enige om hvor mange dyr den enkelte skulle slakte, og endte med å måtte gjennomføre forholdsmessig reduksjon.

– Det viser altså at når det kommer til stykke når det skal reduseres, så er det likevel ikke så lett.

Johan Aslak følte seg overkjørt og maktesløs, blottet for innflytelse på det han opplevde som et ignorant maktapparat. Han så utover vidda, slik forfedrene gjorde det, og så farene i det fjerne, som om de kom ubønnhørlig mot ham og han ikke kunne løpe, som i en vond drøm hvor du plutselig veier mer enn kroppen kan løfte. Som om snøen var blitt lim under skallene.

Men midt i landskapet som han frykter at myndighetene vil ødelegge med gruvedrift og som myndighetene mener samene truer med overbeite, men som i all sin vidstrakte tomhet ser ut som det gjorde for tusen år siden, fant han nye verktøy.

Det er langt fra Silicon Valley til den lille grenda utenfor Kautokeino hvor Johan Aslak bor i et rødmalt hus med kona og hundene og bildene av barna som har flyttet ut. Men den digitale tidsalder har nådd hit også.

Johan Aslak logget seg på Facebook og laget ­gruppa «Reaksjon mot tvangsslakting». Finnmarksvidda har aldri vært et harmoniens platå. Det finnes historier om menn som har møttes ansikt til ansikt, som i arktisk westernduell. Det finnes historier om menn som er bundet til trær og forlatt i kulda. Om noen er myter, er andre så visst fra virkeligheten. Johan Aslak var modig, en pioner, da han ­kanaliserte frustrasjonen inn i et forsøk på å samle fjellet.

– De fleste er enige om at det som har skjedd er en urett, men de fleste var ensomme i en slags stille kamp og valgte å ikke si noe. Jeg ville organisere stemmene.

Det ligger mange slag foran dem, og ingen vet hvordan krigen vil ende. Men Johan Aslak har i alle fall klart å samle troppene. Med hjelp av Zorro.

Det er 95 år siden Johnston McCulley skapte El Zorro. Med sort maske, kappe og en kårde han med tre lynraske kutt skriver signaturen «Z» med, kjemper Don Diego Vega, en California-bosatt adelsmann og mesterfekter, folkets kamp mot korrupte, tyranniske tjenestemenn.

Denne saken handler ikke om korrupsjon, og selv frittalende samer bruker ikke ordet tyrannisk om embetsverket. Men det er ikke langt unna, og navnet Zorrostiftelsen ble ikke valgt uten grunn. De som står bak kjemper mot det de føler er en urett begått av ignorante politikere.

Hun som står i front heter Anja Jonassen, er advokat og har lenge tenkt på det hun kaller «the missing link»: En stiftelse som jobber for å bedre samenes rettsikkerhet.

Kanskje var det oppveksten i reindriften, kanskje jusstudiene, kanskje kombinasjonen, som fikk Anja Jonassen til å tenke på «the missing link». Få måneder etter sin etablering har Zorro­stiftelsen samlet støtte fra omlag 600 reineiere. Nå leter den etter midler for å finansiere et gruppesøksmål mot staten. Medlemmene har samlet 100 000 kroner i startkapital; en begynnelse, men likevel bare et spytt i havet. Det er resten av pengene Zorro­stiftelsen leter etter nå, på kontoret i det brune teglsteinsbygget i Christian Augusts gate i Oslo – langt fra Johan Aslak og Finnmarksvidda, bare et langt steinkast fra Oslo tinghus, hvor Anja Jonassen snart håper å sitte side om side med en regjering i forsvarsposisjon.

Det blir ingen «showdown» utkjempet av to duellanter væpnet med fire never og et tre. Det blir – hvis Zorrostiftelsen finner pengene – en møysommelig rettslig prosess utkjempet av advokater væpnet med paragrafer. Advokat Jonassen forventer kompromissløshet fra statens side og forbereder reineierne på en langvarig rettsprosess som kan ende med en ferd tvers gjennom hele det norske systemet og til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Jonassen lener seg over det ovale bordet, væter pekefingeren og blar i en nesten skummelt stor bunke dokumenter. Så stopper hun opp, røsker kontant ut et ark og retter seg opp i en rask bevegelse.

– Se her. Faktiske forhold skal være avklart før vedtak fattes. Det står klart og tydelig.

Vi må tilbake i tid for å forstå. Finnmarkskommisjonen har som oppgave å avklare hvem som har rettighetene til beitet på de ulike områdene, slik at man kan strekke grenser og regne ut riktig areal for hver enkelt – et arbeid som står sentralt i Jonassens planlagte bevisførsel. Hun mener nemlig at den mangeårige veksten i antall dyr er et resultat av at reineierne ikke har hatt avklarte rettigheter å forholde seg til, at flokker og rein­eiere har kollidert i en slags kald krig-aktig opprustning, og at motivasjonen for å redusere derfor var liten. Problematikken ble forsterket da ryktene om en forholdsmessig reduksjon førte til at mange begynte å bygge flokkene for å komme best mulig unna reduksjonen, noe som på sin side svekket motivasjonen blant de andre.

Dette kan igjen ha ført til at myndighetene mistet tålmodigheten, benyttet seg av paragraf 60, annullerte reineiernes egne reintall og slakteplaner, vedtok sine egne, satte tidsfrister og dermed sørget for at den mistilliten de hadde til at næringen evnet å rydde opp ble sendt i retur.

Og dermed er vi fremme i dagens konflikt hvor flere risikerer flere hundre tusen kroner i bot for å motsette seg myndighetenes krav – og hvor Anja Jonassen vil forsvare dem med et omfattende og komplekst sett av norsk og internasjonal lovgivning. Håpet er at alle vedtak som er fattet med bakgrunn i den mye omtalte paragraf 60, som er et ikke beskjedent antall, kjennes ugyldig.

Argumentasjonen er at myndighetene grep inn før Finnmarkskommisjonen hadde rukket å avklare hvilke rettigheter de ulike reineierne har. Jonassen viser til at reindriftsretten er individuell, og mener den skal ha vern som enhver annen eiendom i henhold til Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons bestemmelse om at «Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper».

Problemet, mener Jonassen, er at myndighetene har oversett de individuelle rettighetene og forholdt seg til kollektivet gjennom å skape en «vilkårlig rettighetsklasse» bestående av Johan Aslak og de andre siidaandelslederne. Argumentet lyder slik: Hver siidaandel har rett til å ha rein på et avgrenset område, men etter Reindriftsloven av 2007 er det kun lederen som har rettigheter. De andre, som er underlagt ham, har uavklarte rettigheter til tross for at de fleste kommer fra slekter som har utøvd reindrift i hundrevis av år.

Når staten pålegger lederen å ikke bare slakte egne dyr, men også sørge for at de andre i siidaandelen slakter i så stor grad at enkelte ifølge Jonassen presses helt ut av reindriften og sin kulturelle bakgrunn, er det ifølge Jonassen en ulovlig ekspropriasjon av privat eiendom. Eller med Ole Mathis Eiras ord: Statlig tyveri av privat eiendom.

Jonassen er dessuten skeptisk til ordningen med siidaandelsledere, en ordning hun kaller «en føydalstruktur».

– Lederen er i et fryktelig dilemma. Når noen under ham nekter å følge vedtaket, blir han straffet med trekk i pensjonspoeng og andre ordninger. Alle økonomiske støtteordninger strupes. Det kan umulig være lovlig. Det er brutal styring og konsekvensen er at familier splittes. Det synes jeg er trist å se på.

Staten har tungt skyts å sette inn mot «ulydige» reineiere. Et brev sendt til en siidaandelsleder i november i fjor, viser dilemmaet mange nå står i. Vedkommende blir i brevet minnet om at han skal redusere fra 600 dyr til 310 dyr innen 31. mars. Så kommer listen over alt han risikerer om han ikke følger pålegget:

Han kan miste tilskudd over Reindriftsavtalen, tilskudd til reindriftsanlegg, støtte ved tap av dyr ved ulykker og kanskje også det variable tilskuddet til reinbeitedistriktet. Reineieren risikerer også å miste retten til tidligpensjon og avløsningstilskudd ved svangerskap og fødsler. På toppen kommer bøtene.

At vedkommende til tross for dette har nektet å redusere antall dyr, sier mye om sakens alvor for mange reineiere.

Selv om det er en bedrift å samle 600 reineiere, utgjør Zorros fotsoldater bare omlag 25 prosent av de 2370 reineierne i Finnmark. Slett ikke alle reineiere deler Johan Aslaks og Ole Mathis’ verdens­syn.

Frode Utsi i reindistriktet Rakkonjarga er en reineier som ikke er redd for å gjøre seg upopulær blant sine egne. Utsi og familien hadde tidligere en gigantisk flokk på 8000 dyr. Da et generasjonsskifte sammenfalt med dårlige år, tilpasset de seg beitegrunnlaget ved å redusere til 4000 dyr. Da skjedde noe Utsi mener mange reineiere nekter å innse: Reduksjonen ga bedre dyrevelferd, flere kalver og bedre kjøtt. Økte inntekter tillot investeringer som bidro til effektivisering, som forsterket gevinsten og sikret forutsigbarhet. Faktisk føder flokken i dag like mange kalver som da den var dobbelt så stor.

– Argumentet om at forholdsmessig reduksjon fører til betydelig reduserte inntekter, henger ikke på greip, mener Utsi.

Han mener mange reineiere konsekvent betrakter staten som den store, stygge ulven som truer de rike og unike reindriftstradisjonene, uten å ville innse at problemene på vidda egentlig hører sammen med det Utsi kaller ursamiske idealer om store ­flokker.

– Statlige støtteordninger har gitt oss muligheter, men vi må innse at verden har endret seg siden 1950-tallet. Bønder som ikke tjener penger, tvinges til å legge ned. Vi må forberede oss på det samme.

Men å si at færre dyr gir bedre kjøtt og en bedre hverdag er som å banne i kirken, mener Utsi.  

– Ønsker du å ta del i samfunnsutviklingen, blir du fortalt at du er fornorsket, som er det styggeste mange kan tenke seg. Den største trusselen er ikke staten, det er forgubbet tankegang. Dersom vi ikke driver bærekraftig, vil ungdommen søke seg andre steder. Da dør næringen ut, og hva er da igjen av kulturen?

Det er slike historier myndighetene elsker.

– Reduksjon kan føre til bedre kjøtt og økte inntekter. Forskning viser at økt produksjon per dyr kan utligne så mye som en halvering av reintallet, bekrefter seniorrådgiver Sunna Marie Pentha i Landbruksdepartementet.

Mars blir til april. Reduksjonsfristen er passert, og fristen for innsending av reinmelding, en egen selvangivelse for reineiere, er bare dager unna. This is it. Sylvi Listhaug skal få vite om hun har lykkes der så mange av hennes forgjengere feilet: Å få reineierne i Finnmark til å slakte dyr. 18 000 skal være slaktet siden i fjor.

Rapporterer Ole Mathis og Johan Aslak flere dyr enn myndighetene har sagt at de skal ha, løper mulkten fra 1. april. Rapporterer de det myndighetene vil høre, skjer ingenting. I alle fall ikke før den neste reintellingen til høsten. Da er det ingen nåde for siidaandelslederne som ikke har gjort som de skulle: Bot med tilbakevirkende kraft fra 1. april i år. 2 kroner per dyr.

Kommer alle til å være ærlige?

– Skriver du ned alt jeg sier?

Kautokeino hviler under et grått, lavt skydekke. Ole Mathis Eira står utenfor Samisk høgskole med hendene i bukselommene, vel vitende om at myndighetene har krevd en halvering i reintallet hans. Og at han risikerer hundretusenvis av kroner i bot.

– I utgangspunktet…

– Men du trenger kanskje ikke skrive dette?

– Hva da?

– Nei, altså, jeg vurderer å ikke levere noe som helst.

– Er du ikke redd for hva som kan skje da? 

– Nei, det kan jo ikke bli stort verre enn det allerede er.

Utenfor sentrum, ved porten til den vidstrakte vidda, speider Johan Aslak igjen utover uendelig­heten. I et bur trukket med stålnetting henger reinkjøtt i hundre farger og fasonger, det er både indrefileter og hjerter marinert med krydder og konjakk. Delikatessene modnes, slik tankene hans har gjort det. Siidaandelslederen er fremdeles fortvilet, og forvirret. Han må tilfredsstille myndighetene og holde familien sammen. Det er som om han er innelåst.

– Det er halvannet år siden sist reintelling. Jeg må gjette hvor mange dyr jeg har.

– Vurderer du å oppgi tallet myndighetene har satt for deg, uansett?  

– Jeg vil jo ikke det, men jeg tror mange vil gjøre det. Det er jo dumt å bestille en bot på forhånd. Kanskje er det bedre å avvente til i høst for å se om myndighetene er aggressive med stikkontrollene sine. Du vet, ryktene går jo fort…

Det gjør dagene frem mot 10. april også, da reinmeldingen skal leveres. Johan Aslak slår ut med armene og lar dem falle dødt mot siden på den blå dunjakka. 2 kroner per dyr per dag høres kanskje lite ut? Vel, NRKs publisering av reintallene viste at Johan Aslak hadde 1490 dyr, 609 flere enn ­myndighetene har bestemt at han skal ha. Har han like mange nå blir boten på 1280 kroner dagen. På et år? 476.200 kroner.

Tikk, takk. 10. april er en uke unna.

Fremdeles mektig. Fremdeles maktesløs. Hvor mye har han råd til å betale for prinsippene? Har han is i magen til å bli med på det Anja Jonassen varsler kan bli en kompromissløs ferd ut i Europa?

Bare en ting er sikkert akkurat nå. Sylvi Listhaug har kommet et stykke på vei. Men hun er ikke i mål, og Zorro er ikke kjent for å gi seg uten sverdslag.