Får Houellebecq rett?

Michel Houellebecq har i sin siste bok servert en politisk provokasjon: Vestens ideer er i ferd med å ende på historiens skraphaug, mens islam står klar til å toge inn når den eksistensielle krisen brer om seg.

En av de romanene som har fått størst oppmerksomhet i høst, for ikke å si skapt størst oppstyr om vi ser ut over Norges grenser, er den franske poeten, filmskaperen og forfatteren Michel Houellebecqs roman «Underkastelse».

Noen oppfatter den som politisk kampskrift, andre ser den som satire fra en desillusjonert forfatter som elsker å provosere «the establishment». Men det er også de som mener det er grunn til å virkelig diskutere om han har rett i sin diagnose angående Vestens begredelige ideologiske tilstand. I Klassekampen betegner Arild Rønsen «Underkastelse» som «en roman med atombombens sprengkraft».

Houellebecq er for øvrig blitt beskrevet nærmest som en profet, en herold som roper sine advarsler til et folk preget av sløvhet, resignasjon og håpløshet. De vet ikke hva de skal tro og håpe på, ut over at de selv og deres nærmeste må ha det bra.

Muslim og president

Houellebecq lar det utenkelige skje; den muslimske kandidaten Mohammad Ben Abbes blir president i et splittet Frankrike i 2022. Det skjer fordi politikerne i sentrum velger å samle seg om ham framfor de ytterliggående høyrekreftenes kandidat. Den nye presidenten er ingen ytterliggående radikaler, snarere en moderat demokrat, men han utnytter selvsagt de muligheter han har for hånden til å la islamsk tro og tenkning prege samfunnet. Han får skaffet til veie adskillige milliarder fra saudiarabiske oljesjeiker for å ruste opp universitetet i Sorbonne, og med penger følger det innflytelse. Det ender med at Sorbonne blir omgjort til en muslimsk utdanningsinstitusjon. Det blir ingen radikal omlegging av politikken ellers i samfunnet, bortsett fra på ett område: Den nye presidenten vil ha kvinnene tilbake til familien og barna. Likestillingen kjøres kraftig i revers.

For bokens hovedperson, professor Francois, er islamiseringen av Sorbonne en katastrofe, i alle fall i første omgang. Francois er ikke spesielt opptatt av politikk. Det er 1800-talls forfatteren Joris-Karl Huysmans som får det meste av hans oppmerksomhet, samt kvinnelige studenter som er omtrent halvparten så gamle som ham. Han kaprer den en etter den andre, og det høye seksuelle forbruket av unge studiner ser ut til å etterlate en viss eksistensiell tomhet hos Francois. Men som mange av skikkelsene i Houellebecqs bøker, drives de videre i samme spor selv om de mer enn aner at de burde endre kurs. Det blir bare ikke til det. Motivasjon og visjoner for eget liv mangler. De kommer ikke opp av det dype hjulsporet de har havnet i.

Følger vinden

Houellebecq har en sterk posisjon i de intellektuelle kretser og regnes som en av vår tids betydelige forfattere. En ærlig, usminket fremstilling av menneskers eksistensielle opplevelse er blitt hans varemerke. Han overdriver med sine triste, frustrerte mannlige hovedpersoner, men skriver på en måte som skaper gjenkjennelse. Derfor blir han lest og diskutert langt ut over Frankrikes grenser. Han blir sett som en forfatter som aner en stemning i tiden, og som evner å formulere tanker og følelser som driver mennesker.

For professor Francois ordner det seg til slutt. Etter først å ha mistet jobben, får han tilbud om å undervise ved Sorbonne, men på én betingelse. Han må bli muslim. Det viser seg ikke å by på nevneverdige problemer. Det har endatil sine fordeler. I islam er flerkoneri tillatt. Francois kan skaffe seg tre unge studiner som han kan forlyste seg med og en noe eldre kvinne som kan ta seg av matlagingen. Slik seiler den tilpasningsdyktige Francois videre på livets ferd med sine egne behov rimelig godt dekket. En ytre tilpasning, men ut over det kan han fortsette som før med sitt fag og sitt liv. Sterkere står ikke opplysningstidens ideer hos Francois enn at de med rimelig letthet kan byttes ut med muslimske regler som det går greit å innrette seg etter.

Eksistensiell debatt

«Underkastelse» har vakt oppsikt fordi den er blitt oppfattet som et angrep på sine egne. Det er ikke uten grunn. Hoellebecq hevder at de verdier Frankrike og Vesten bygger på er i ferd med å gå under og at islam står klar til å fylle tomrommet. I motsetning til dagens politiske og ideologiske ledere vet det muslimske lederskapet hva de vil og hva som er verdt å kjempe for.  

Noen har kritisert Houellebecq for å framstå som islamofob i «Underkastelse». De leser boken som en oppfordring til Vesten om å skjerpe seg, gå til kamp for Vestens verdier og nedkjempe innflytelsen fra islam før det er for seint. De tror ikke det er mulig å forene Vesten og de verdier som islam bygger på. Asle Toje, forfatter og utenrikspolitisk forsker, hører til denne fløyen. Han uttaler til Klassekampen at «Underkastelse» illustrerer at islamske og vestlige verdier er som olje og vann, de kan ikke blandes.

Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har et annet syn. Han hører til «dialogfløyen», og skriver i samme avis at islam etter hvert vil tilpasse seg tiden vi lever i.

«Moderniteten lar seg neppe stoppe annet enn midlertidig. Den er også i ferd med å gjennomtrenge den muslimske verden. Derfor vil den tendensen til fundamentalisme vi har sett de siste 40-50 årene trolig bli reversert. Nettopp som følge av de ‘krav’ modernitetens økonomiske grunnlag, kapitalismen, stiller til rasjonell og sekulær mentalitet hos folk flest. Men ting tar tid, skriver Gule.

Et av hans argumenter er at kristendommen har tilpasset seg. Gule hevder at det er økonomien, kapitalen, som styrer ideologien.

Houellebecq skriver på sin side om det motsatte, at det er ideologien som styrer økonomien, i alle fall når en ideologi som islam får politisk makt og armslag.

Politikk utfordrer tro

Aftenposten intervjuet i oktober flere muslimer som fortalte at de ikke lenger regner seg som muslimer eller at troen ikke lenger betyr noe for dem. Den slags kan selvsagt Gule og andre bruke som et slags bevis på at det er en sekularisering på gang innen islam. Det er det utvilsomt, men det mest typiske for vår tid er de kraftige motkreftene som settes inn mot at islam skal utvannes. De vil ikke at det som har skjedd med kristendommen, skal skje med islam.

Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, er en fremstående representant for de tilpasningsdyktige muslimene og de verdier vi bygger vårt samfunn på. Hun er opptatt av å trekke et klart skille mellom tro og politikk. Troen er en privat sak, mener hun. Samfunnet må legge til rette for at mennesker kan få utfolde sin tro, men politikken må baseres på verdier det er allmenn oppslutning om, uavhengig av tro.

«Vi driver ikke med Gud. Gud får klare seg selv. Religion satt i system, ikke minst et politisk system, vil først og fremst være et middel for maktutøvelse. Ikke et middel for å skape nærhet til Gud, eller dyrke religiøse fellesverdier som nestekjærlighet, solidaritet og antimaterialisme. I et slikt religiøst, politisk system vil ikke-troende eller annerledestroende også risikere forskjellsbehandling og diskriminering. Det er ingen gode argumenter for at religion skal være bærende for et politisk system»,
skriver hun i Aftenposten.

Hun tar ikke til orde for at politikere skal gjemme bort troen sin. «Gud har alltid eksistert som en formende kraft for enkeltmennesker som tror. Noen av oss er politikere. Det politiske system må være gudløst. Politikerne selv trenger ikke være det», poengterer hun.

En annen fremtredende norsk muslim, Shoaib Sultan fra Miljøpartiet de grønne, har uttalt at «Underkastelse» preges av et enøyd syn på islam og at boken først og fremst er kvinnefiendtlig. Han er i likhet med Tajik opptatt av at politikken må basere seg på sekulære argumenter, for å kunne skape grunnlag for den dialog og frihet som demokratiet bygger på.

Å skille så sterkt mellom tro og religion som Tajik og Sultan gjør, er ikke gjengs blant muslimer, og heller ikke i alle kristne miljøer.

Men det er ikke bare islam som blir utfordret. I høst ga tidligere professor i kirkehistorie, Bernt T. Oftestad, ut boken «Den katolske kirke og liberalt demokrati», og her peker han på at det er og forblir en motsetning mellom Den katolske kirke og det moderne samfunn. Grunnen er ifølge forfatteren at katolikkene bygger på en tro og en tradisjon som ikke kan forankres i det et flertall mener.

Helt siden opplysningstiden har samfunnet bygget på ideen om at mennesket selv kan utlede de verdier samfunnet skal bygge på. Demokratiet er tuftet på at flertallet skaffer seg makt slik at de kan få gjennomslag for sitt syn. Vi forutsetter dermed at det flertallet kommer fram til er rett og godt. Slik er det ikke alltid, påpeker Oftestad. Det er i alle fall en rekke eksempler på at det et demokratisk flertall går inn for, ikke er forenlig med det trosgrunnlaget Den katolske kirke bygger på. Det samme vil «islamske teologer» si. Verken Den katolske kirke eller islam har gitt opp kampen for at samfunnet i størst mulig grad skal bygge på de verdier som står sentralt i deres egen religion.

Utarmede sjelsliv

Michel Houellebecq har skapt politisk debatt, men forfatteren oppholder seg strengt tatt ikke i politikkens verden. Han står ikke på barrikadene med et klart budskap. Han nøyer seg med å stille diagnosen på det samfunnet vi har utviklet. Han et mer en nihilist enn en frelser. Utgangspunktet for Houellebecq er at ideene og idealene som den europeiske sivilisasjon er bygget på står for fall, ikke minst fordi de ikke lenger har et metafysisk grunnlag som mennesker forholder seg til på samme måte som tidligere.

Helt siden opplysningstiden har vi vært opptatt av å forankre de verdier samfunnet skal bygge på i fornuft og vitenskap, men det kan se ut til at Houellebecq er kommet til at heller ikke fornuften klarer å fylle menneskers eksistensielle behov.

«Troen på at naturvitenskapen kan ta over kristendommens gamle hovedrolle og gi svar på alle viktige eksistensielle spørsmål, forklare alle sammenhenger i verden og løse alle samfunnsproblem, innebærer en overvurdering av hva vitenskapen kan gjøre for oss, og blir i seg selv en årsak til religiøs renessanse», skriver forfatteren Kai Skagen i Dag og Tid. Han leser «Underkastelse» som en historie om det vitenskapelig opplyste, frie, men dog triste mennesket, som med et utarmet sjelsliv er rede til å oppgi den personlige friheten og ta spranget fra depressiv ateisme til politisk islam.

Kulturkrasj, eller? En muslimsk kvinne i et fransk varehus i Marseille. (Foto: Dreamstime).

Kulturpessimistisk roman

Bård Vegar Solhjell (SV) er blant de politikerne som virker lettere sjokkert over Houellebecqs påstand om at Europa har havnet i en dyp sivilisasjonskrise, i realiteten har begått et ideologisk selvmord og at et politisert islam står klar til å tilrive seg makt. I en kronikk i avisen Vårt Land advarer Solhjell mot en utvikling der europeiske eliter og sentrumskrefter går i kompaniskap med moderat islam. Han peker på at idegrunnlaget som ble utviklet i opplysningstiden representerer det viktigste framskrittet i Vestens historie. Det førte til at vitenskapen etter hvert erstattet religionen som premissleverandør.

I Houellebecqs hjemland Franrike står nettopp sekulariseringen sterkt. Her er stat og religion fullstendig adskilt, og politikerne passer på at religionen ikke får innpass i skoler og institusjoner. Likevel er det altså her store deler av samfunnet er i ferd med å underkaste seg en religion uten røtter i Vesten, ifølge Houellebecq.

Tom Lotherington som selv er forfatter og har oversatt Houellebecqs roman til norsk, sier til Vårt Land at «Underkastelse» er en kulturpessimistisk roman.

Houellebecq mener at Europa og kristenhetens tid er forbi. Han ser for seg at en mer vital kultur vil overta, en med større vilje og evne til kamp. Det er ikke noe han ønsker. Men han ser det som en realistisk mulighet.