EU-sykkelen kan velte

Det er lett å skjønne frustrasjonen hos EU-toppene og i EUs kjerneland. Regjeringen i Hellas er uforutsigbar, sta og til tider frekk og skamløs. Noe slikt har de aldri tidligere vært eksponert for i Brussel.

De har vært vant til at folkets motstand mot EU-prosjektet har vist seg å være forbausende stor hver eneste gang det har vært folkeavstemning – enten det har vært i Frankrike, Irland eller Danmark, men de har hver gang erfart at den politiske ledelsen i de gjenstridige landene har glattet over og bidratt til at EU kunne fortsette sin langsomme ferd mot et fellesmarked og en union. Ble det nei-flertall i en folkeavstemning, arrangerte man en ny året etter, eller man laget en spesialordning slik at det ble mulig for et enkeltland å melde seg ut av akkurat den lille delen av EU-samarbeidet som det hadde vært avstemning om.

Mellom EU-landene har det også jevnt og trutt oppstått kriser som har vært så store at man ikke skulle tro det var mulig å overkomme dem, inntil de plutselig var løst med en mer eller mindre tydelig forståelse. Ofte har kompromissene inneholdt løfter om en forbedring som skal komme i en ikke tidfestet fremtid.

Det er disse erfaringene som har gitt opphavet til sykkelbildet: EU er som en sykkel – den må være i bevegelse for ikke å velte. Så lenge lederne i EU-landene deler forståelsen om at de er med i et prosjekt som er viktig for dem, vil de hele tiden sørge for at det er bevegelse nok til å holde sykkelen i noenlunde balanse.

Det er denne forståelsen Syriza-alliansen vant valget i Hellas på ikke å dele. Selv om dens regjering ikke har et absolutt flertall av folket bak seg, har den et så sterkt folkelig mandat fra forrige valg at det ville ha vært direkte udemokratisk om den ikke utfordret EU på den måten den gjør nå. Det greske folket nekter å godta at innenrikspolitikken dikteres av EU og det internasjonale pengefondet (IMF).

Kanskje vil søndagens folkeavstemning, om den blir noe av, vise at det greske folket til syvende og sist ønsker å forbli i EU på de betingelsene EU dikterer. Det kan i så fall tolkes som et stort nederlag for den sittende regjering, men det kan også tolkes som et utslag av at dagens greske regjering er mer demokratisk innstilt enn sine forgjengere og politiske ledere i andre EU-land. Det er verdt å minne om at George Papandreou, som var statsminister i Hellas for noen år tilbake, i 2011 utlyste en folkeavstemning om EUs spareprogram, men at han ble overtalt eller tvunget av EU-lederne til å avlyse den. Han fikk klar beskjed om at en folkeavstemning bare ville føre til kaos og at den i seg selv kunne undergrave EUs vilje til å hjelpe.

Folkeavstemninger har mange problematiske sider ved seg. Når man snakker om demokrati i Europa, er det nesten alltid det representative demokratiet som trekkes frem (man velger parlamentsmedlemmer som i sin tur velger regjering). En kombinasjon av parlamentsvalg og folkeavstemninger må imidlertid sees på som meget demokratisk.

Hellas oppfører seg derfor nå akkurat slik EU i sin tid håpet. På slutten av 1970-tallet var det nemlig et eksplisitt uttrykt ønske i de gamle EU-landene å ta Spania, Portugal og Hellas med inn i fellesskapet slik at man kunne sikre de spirende demokratiene. Alle de tre landene hadde hatt diktator- eller juntastyre i det meste av etterkrigstiden.

Den samme begrunnelsen ble brukt da EU på 2000-tallet åpnet seg for nye medlemmer fra den gamle østblokken. Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia og de baltiske landene ble inkludert i unionen fordi man ville hjelpe dem i å bygge opp demokratier etter det som på den tiden ble oppfattet som vest-europeisk standard.

Denne standarden hadde EU blant annet knesatt akkurat før årtusenskiftet da østerrikske velgere stemte høyrenasjonalisten Jörg Haiders Frihetsparti inn i regjeringen. EU innførte sanksjoner fordi Haider ikke anerkjente de demokratiske prinsippene EU bygget på.

Dagens Ungarn styres av en mann og et parti som er mye mer nasjonalistisk og udemokratisk enn det Østerrikske frihetspartiet. Statsminister Viktor Orbàn gjør det til et poeng at han vil ha en illiberal stat – som et alternativ til de andre liberale demokratiene i EU. Sanksjonene fra EU er uteblitt. Når det kom til stykket, viste det seg at EU er for mangfoldig og for svakt til å gjøre noe særlig for å støtte den demokratiske utviklingen i Ungarn. Ikke minst er det vanskelig å bestemme hva som er demokratisk. Orbàn bruker mange udemokratiske virkemidler nå, men han kom til makten ved demokratiske midler og han har fortsatt stor folkelig støtte.

Ikke minst har han støtte fra sine egne for å boikotte EUs felles flyktningepolitikk, som er organisert i det såkalte Dublin-samarbeidet. Han har ennå ikke gjort alvor av å melde Ungarn helt ut, men han gjør helt åpent det som andre mottaksland antagelig gjør mer fordekt: Sender flyktninger direkte videre innover i EU uten å registrere dem. Dermed ødelegger Ungarn systemet med en felles ytre grensekontroll og fri bevegelse av personer innenfor EU.

Det kommer nå flere flyktninger inn i EU over den ungarske grensen enn til Hellas og Italia.

Det er ikke lett å rangere, men antageligvis er flyktninge-krisen enda mer alvorlig for EU enn Hellas-krisen. Den angår nesten alle EU-land direkte, og den har vist at EUs medlemmer tenker mer på seg selv enn på fellesskapet. Danmark skal åpne grensekontrollen mot Tyskland igjen, og flere land kommer til å komme etter.

Prosessen mot stadig sterkere integrering har stanset opp. Sykkelen er i ferd med å velte.