En uvanlig budsjetthøst

Da Kristelig Folkepartis finanspolitiske talsmann Hans Olav Syversen inviterte finansminister Siv Jensen til «vennskapskamp» om statsbudsjettet, var tonen satt: Høstens budsjettbehandling skal ikke bli en reprise av fjorårets. Venstre og Kristelig Folkeparti kommer til å være tøffe i forhandlingene med regjeringspartiene, men alle parter virker i år opptatt av å unngå å karakterisere og å mistenkeliggjøre hverandre.

Kompromisser

Regjeringens forslag til budsjett for neste år er i tillegg velegnet for å inngå kompromisser. Vanligvis er det aller vanskeligste for budsjettforhandlere på Stortinget å finne inndekning for alle ekstra-satsinger som nødvendigvis må inn. I år kan man med et pennestrøk skaffe fire, fem milliarder kroner ved å justere skattenedsettelsen med ett prosentpoeng. Regjeringen vil fortsatt kunne si at den jobber jevnt og trutt med å få ned skatter, og økonomene vil kunne si at det er helt greit å stimulere økonomien litt mindre enn det regjeringen legger opp til. Selv om arbeidsledigheten stiger i oljerelaterte næringer, er det mange andre eksportbedrifter som tjener gode penger nå på grunn av den lave kronekursen.

Idyllen kommer til å vare i noen uker – inntil regjeringen fremmer sin varslede tilleggsproposisjon om ekstrabevilgninger til mottak av flyktninger og asylsøkere. Statsministeren varslet tirsdag Stortinget om at tilstrømningen av asylsøkere nå vokser et i så raskt tempo at det ikke var mulig å lage gode kostnadsanslag i det ordinære budsjettfremlegget. Hun sa ingenting om hvor mye det kommer til å koste å ruste opp mottaksapparatet og å få bosatt flyktningene, men prislappen kommer til å bli høy.

Relativt

Hva som er høyt, er relativt. Kostnadene for mottak av flyktninger blir ganske sikkert lavere enn prisen på et av våre nye jagerfly, men det er en lite relevant sammenligning når budsjettet skal vedtas i Stortinget. Da må en antatt milliardregning for flyktningemottak sees i sammenheng med de summene man vanligvis kompromisser om. Og det vanlige for en mindretallsregjering er at den går med på å flytte mellom tre og syv milliarder kroner.

I klartekst betyr dette at den siste delen av statsbudsjettet, som vi ennå ikke har sett, ganske sikkert kommer til å gjøre handlingsrommet for kompromisser langt mindre enn slik det ser ut i dag. I seg selv hadde ikke det vært noe stort problem om alle partier var enige om at våre internasjonale forpliktelser tvinger oss til å bruke disse pengene, og om alle partier var enige om finansieringen. Skal økt innsats for flyktninger her i landet kompenseres med mindre innsats for flyktninger og nødstilte andre steder, eller skal vi ta pengene fra oljefondet eller fra eksisterende velferdsordninger?

Ikke enighet

I Stortinget er det langt fra enighet om slike spørsmål. Mest pikant er det at den største uenigheten antageligvis går innad i regjeringen. Det innebærer at det foreløpig er meget vanskelig å forutsi hvordan flyktningestrømmen kommer til å virke inn på budsjetthøsten.

Den mest dramatiske forutsigelsen er at Siv Jensen ikke kommer til å forhandle i det hele tatt. Fremskrittspartiets landsstyre bestemte for nesten et halvt år siden at det skulle diskutere regjeringsdeltagelsen på sitt møte den 24. og 25. oktober. Det har vært alminnelig antatt at den diskusjonen ikke blir særlig spennende fordi det fortsatt er en sterk oppslutning om regjeringsprosjektet blant ledende Frp’ere. Men hva skjer når det går opp for landsstyret at det er deres egen partileder som skal fremme forslaget i Stortinget om å bruke milliarder av kroner på en flyktningepolitikk de er i mot?

For ordens skyld skal det her presiseres at Fremskrittspartiet slutter opp om flyktningekonvensjonen, og at partiet vil gi beskyttelse til de som åpenbart flykter fra forfølgelse. Partiets tillitsvalgte mener likevel at det må være mulig for Norge og EU å føre en asyl- og flyktningepolitikk som fører til at strømmen mot Norge blir mindre. Det vil skape veldig sterke reaksjoner internt i Frp, dersom deres egen regjering bruker milliarder på flyktninger, mens den ikke evner å gjøre nesten noe for å få ned bompengene.

Resultatet kan bli at Siv Jensen får beskjed av sitt landsstyre om at hun ikke får lov til å fremme tilleggsproposisjonen til Stortinget. Da blir det regjeringskrise. Lenger skal ikke den tanken forfølges fordi det foreløpig må anses som lite sannsynlig.

Dobbeltkommunikasjon

Langt mer sannsynlig er det at Fremskrittspartiet satser på å videreutvikle sin dobbeltkommunikasjon. Den nådde nye høyder i starten av høstens valgkamp da Siv Jensen opptrådte som partileder og oppfordret sine tillitsvalgte i kommunene til å si nei til bosetting av flyktninger med det formål å undergrave Syria-avtalen som ble vedtatt av Stortinget i vår. Som statsråd hadde Siv Jensen i vår forsikret Stortinget om at hun ville respektere og følge opp avtalen.

Da Siv Jensen ble konfrontert med sin bruk av doble budskap i trontaledebatten i starten av denne uken, nektet hun å svare. I to dager jobbet opposisjonen med å få henne opp på talerstolen, men hun valgte ikke å si noe. Det var en forakt for Stortinget som for et tiår siden antageligvis ville ha ført til store bruduljer, men som i dagens politiske offentlighet knapt ble registrert.

Det at så få nyhetsmedier bryr seg om Fremskrittspartiets tiltagende tendens til å mene en ting som regjeringsparti og noe annet som stortingsparti, gir antagelig håp hos Frp-strategene om at de skal lykkes med å fortelle velgerne at de «egentlig» ikke vil bruke penger på å ta i mot asylsøkere, selv om det er deres egen partileder som inviterer Stortinget til å gjøre det.

Underlig budsjettbehandling

Det igjen fører til at vi kan få en underlig budsjettbehandling, og en finansminister som ikke fullt ut tar ansvar for landets finanser. Slikt har skjedd før. På midten av 1980-tallet sa Høyres finansminister Rolf Presthus fra Stortingets talerstol at han hadde undertegnet sitt budsjettforslag «med påholden penn». Det var sentrumspartiene som tvang ham den gangen. Historien viste at regjeringen ikke varte lenge og at norsk økonomi ble overopphetet. 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.