Finn Schjøll: – Elsker å være leder

Vi kan alle bli gode ledere om vi lytter til selve livet. Jeg må lære av de rundt meg om jeg skal kunne bli god. De som jobber i en bedrift er selve hjertet. De er maskineriet som pumper blodet rundt og rundt. Steller jeg ikke pent med dem, går det dårlig. Lederen skal være en mentor, et forbilde.

– Samtidig skal ingen behøve å se opp til en leder, sier den utrettelig blomsterentusiasten Finn Schjøll, - en leder skal gå foran, skal få mannskapet til å videre, og ikke være en bremsekloss. De som jobber for meg skal blomstre. Jo mer moro det er å gå på jobb, jo lenger er de der og jo mer jobber de. Og når de kommer hjem er de fulle av overskudd.

– Det kan da umulig være så vanskelig å være grei, det kan da ikke være så vanskelig å gi noen fri når de spør. Vær litt strikk. Strekk deg litt. Jeg kan ikke vente at de står på pinne når jeg selv ikke står på. De skaffer meg tross alt mat i magen, og jeg må ha respekt for det. Jeg elsker å ha ansatte, jeg elsker hver eneste en av dem. Jeg liker at vi er kolleger, at vi er mange og at vi er forskjellige.

Jeg skammet meg

Finn Schjøll fant ut at han var homofil for 37 år siden. Da var han tretti år, og det å være homofil var på den tiden en ikke-ting.

– Jeg hadde en oppfatning av hva dette gikk ut på, men jeg hadde den samme oppfatningen som omgivelsene rundt meg. Jeg passet ikke inn i dette bildet. Livet var vanskelig, jeg skammet meg, det hindret meg i å være et godt menneske, en god leder, sier han.

– Jeg erfarte at livet er en evig preparering for å kunne leve videre. Vi kan alle gå på veggen, vi kan møte motstand eller tape kamper. Livet er både vinning og tap. Etter hvert måtte jeg ta et valg. Jeg måtte legge fra meg alt jeg hadde lært.

Kirken er på vei til å bli mer åpen, men biskop Per Arne Dahls uttalelser om ikke å vie likekjønnete gjorde inntrykk.

– Det var ikke hans feil at han ikke våget å vie homofile par. Han måtte ta utgangspunkt i sin egen verden. Han har gått på biskopskolen, og hans meninger betyr mye for mange. Å gå på tvers av dem er ikke lett. Jeg har ikke lyst til å kappe hodet av ham, for jeg ser på ham som min venn, og han ser på meg som sin venn. Likevel er vi totalt uenige.

– Selv om han prediker noe som i grunnen er politisk ukorrekt, så er han overhode ikke noe dårlig menneske. Både han og andre vet at det som kan være bra for noen, kan være svært dårlig for andre.

Det verste er det nådeløse

Vi må være lydhøre for menneskers livssituasjon. Den som har fått budskap fra Gud om å skille mennesker, har oppfattet budskapet feil, mener Finn Shjøll. Han reagerer på at en stor del av folkekirken vil hindre noen i å delta på grunn av sin legning.

– Det virker både egosentrisk og egoistisk. De tror at man kan ha kirken for seg selv. Men statskirken skal jo være en folkekirke, skal den ikke? Men så vil man ikke ha folket der.

– Jeg er også skapt i Guds bilde. I Norge er det likhet for høy og lav, for Loke og Tor. Det er ille at kirken fremdeles står og klør seg i hodet og lurer på hva de skal gjøre. Hvis du tror jeg forsvarer kirken, så gjør jeg ikke det, jeg forsvarer menneskene.

– Det står skrevet i Bibelen at Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne. Det er helt riktig, det er det ingen som bestrider. Men den viktigste setningen har man glemt: «Hver den som tror».

Finn Schjøll ville satset på de sentrale læresetningene, som: «La de små barn komme til meg, hindre dem ikke». Og så er det der med tilgivelse og nåde, da.

– Det er to vidunderlige ord som kirken selv bruker, men er usikker på om de mener noe med dem. Det verste av alt er det nådeløse. Det er nådeløst å stenge noen av befolkningen ute. Kirkens oppgave er å ikke sortere. Om du kommer fra øst eller vest, så må kirken ha dørene åpne. Vi må ta imot menneskene akkurat slik de er.

– Slutt å hakk på de andre

Finn Schjøll er blomsterkongen i Norge. Du ser navnet hans på TV 2 og over en rekke blomsterforretninger. Han er en høyt elsket leder. Og han ansetter medarbeidere han mener er de beste, og de som fortjener det. Det viktigste er at de elsker blomster.

– Er det virkelig en utfordring å ha en enslig mor som ansatt?, spør han, og svarer raskt: Nei, det er gøy! Ser jeg en kvinner som styrer husholdning alene, er det topp. Hva er best for deg, tenker jeg. Og i parentes vet jeg at hun er best for meg. Det vet jeg hundre prosent.

– Gi og du skal få, sier jeg, og det er noe bibelsk over den setningen. Gi og jeg skal få syv fold igjen. Har jeg trofaste ansatte, har jeg alt.

– Livet er en livslang øvelse, filosoferer Finn Schjøll videre.

– Jeg blir poetisk når jeg tenker moren min. Hun opparbeidet seg et fantastisk liv. Du kan alltid forbedre deg selv, sa hun til meg. Du kan alltid være en bedre utgave av deg selv. Men du kan aldri gjøre noe med andre, fortsatte hun. Slutt å hakk på de andre, hakk på deg selv, gir du deg selv motstand går det alltid fremover.

Hærføreren

– En leder har to oppgaver, fortsetter han.

– En leder skal være mor og far og ta seg av de ansatte. Skal jeg være en hærfører må jeg fore hæren min. Jeg har plikter, og det er vidunderlig, for da vet jeg hva jeg skal forholde meg til. Ledere må ikke være i forandring, de skal være i forbedring. Forbedrer jeg meg som leder, forbedrer jeg meg selv. Men det som er bra for meg behøver ikke være bra for deg. Jo større flokken, jo mer må jeg være mer lydhør for å kunne være spesialtilpasset. En god leder er avhengig av dem man skal lede. Det som skjer på hjemmebane er derfor viktig. Samtidig viser det seg at de som ikke har det så bra på hjemmebane, kan bruke de beste sidene av seg på bortebane. Som leder må jeg stå opp for de jeg ønsker å lede. Vil jeg at de skal gjøre en god jobb for meg, må de vite at jeg gjør en god jobb for dem. Jeg ser at jobben kan få noen til å overleve dårlige forhold hjemme. Men er jeg så heldig å ha det bra på hjemmebane, har jeg en fantastisk base å leve ut fra. Den basen har jeg, heldigvis.

– Jeg er avhengig av det jeg kaller et dobbeltsyn, jeg må se både til høyre og venstre og foran og bak. Mange er avhengige av å se og å bli sett. Medarbeidere må føle seg verdsatt. Hvordan kan jeg bli verdsatt om jeg ikke verdsetter noen selv? Prøv å på å være oljen i maskineriet, sier jeg, det nytter ikke å jobbe 24 timer i døgnet og så bestille noe så enkelt som en pizza sent på kvelden.

Ikke synd på meg

Selvfølgelig har Finn Schjøll hatt medarbeidere som har skapt ham problemer.

– Jeg har hatt folk jeg ikke har trivdes med, og som ikke har trivdes med meg, sier han.

– Jeg har hatt ansatte som har vært vanskelig å håndtere. Vi har tatt en fight og jeg tror at både vedkommende og jeg har kommet godt ut av det. Da forstår man meg bedre, og jeg dem, og vi har fått til et flott samarbeid etterpå. Samtale og kommunikasjon er flotte egenskaper.

Finn Schjøll fikk kreft. – Den påvirket meg ikke i særlig grad, sier han.

– Men jeg var litt ergerlig over at andre så blomster og den blå himmelen for meg. Jeg fant ingen glede i å ha kreft. Jeg hadde jo allerede sett blomstene, og syntes synd på de som oppdaget det for meg.

– Gud, dette må jeg bare bli kvitt, sa jeg. Kreft gjør ikke vondt, smerten kommer først senere, når kreften har tatt overhånd. Jeg slapp det, jeg har ikke hatt smerter. Vi har et fantastisk helsevesen. Flagget opp for dem.

Ikke dyrk katastrofene

– Når ting blir litt komplisert, må jeg innrømme at skyggesidene mine dukker opp. Jeg opplever stor ensomhet og livet blir komplisert. Da skulle jeg ønske at jeg hadde den sterke karakteren jeg er oppdratt til å ha, sier Finn Schjøll.

Han forteller at han ofte er redd.

– Jeg er redd for at noe skal skje barna og familien min. Jeg får dumme forestillinger når ektemannen min Knut ikke kommer hjem til fastlagt tid. Da ser jeg for meg en svart bil med kors og hundre mennesker som skal fortelle med den dårlige nyheten. Men plutselig ringer Knut på døren, og jeg sukker lettet. Redselen er både innbilt og plagsom, men like alvorlig for det. Alle har vel følelser som bare er tøys?

– Livet skal leves, selv om det både er snøbyger, tåke og noen u-svinger underveis. Ofte tar jeg ingen skritt fremover, bare tilbake. Men det tåler jeg. Får jeg meg en trøkk så går det an å reparere. Om det skjer en katastrofe så blir ikke livet mitt katastrofalt for det.

– Vi må ikke dyrke katastrofene, men heller forsøke å slukke brannene. Er det en opphetet situasjon på jobben så hjelper det ikke at lederen kommer med bensin og vedkubber. Da brenner det faktisk enda mer. Kom heller med vann. Jeg lærer selv av alt jeg gjør feil. Heldigvis er det ikke alt som er verdens undergang.

Gulrøtter virker

Finn Schjøll er opptatt av de unge.

– Vi må ikke dømme unge mennesker om de skulle begå en feil, sier han.

– En ung kvinne, vår kronprinsesse Mette Marit, ble tvunget til å si at hun hadde vært ung. Men hun har brukt alt hun har lært i livet på en positiv måte. Vi ser er at hun er et varmt menneske, takk Gud for at hun vet hvordan det er å leve.

– Ta lærdom, men tving aldri noen andre mennesker til å gjøre noe de ikke synes om. Tvang er helt umulig. La folk få ta frie valg.  Det er viktig å si fra, enten det er for eller mot. Og husk, vi ledere er ikke Jesus. Gulrøtter pleier å virke.

Han mener han selv ble en bedre leder etter at han hadde fylt 50.

– Jeg lærte dessverre ikke av mine feil. Jeg var ikke lydhør. Jeg måtte legge vekk egne meninger og høste litt av andres erfaring. Det klarte jeg først da jeg ble eldre. Det er det mange unge som er flinkere enn meg, er bedre ledere enn meg.  

Når dustene dør

Hadde Finn Schjøll bare hatt en uke igjen å leve, ville han ikke gjort en verdens ting, men ville tenkt: dette er din uke, Finn.

– Jeg ville vist mer kjærlighet til barna mine, jeg ville skrevet et brev til hver av dem og sagt hvor glad jeg er i dem. Jeg ville ikke vært vemodig, jeg ville heller sagt: Herre Gud, jeg er fornøyd med det livet jeg har levd, og er det over så er det over! Man skulle tenke på meg med et smil og ikke med tårer. Jeg har selv mistet mennesker jeg er glad i, men har båret dem med meg likevel. Dårlige mennesker glemmer jeg, dem legger jeg bak meg. Når dustene dør er det greit.

– Jeg må sitere tante Ida som ble 104 år. Hun var rasende for at Jesus hadde glemt henne. Hun var irritert over at det var de beste som gikk først. Hvorfor i all verden satt hun igjen der alene?