Du må'kke komma her og komma her

– Kommaet er et av sivilisasjonens høydepunkter, sier du i den nye boka di, «Komma». Det er vel å ta i. Er ikke bare komma et punktum med litt dårlige bremser?

– Det er ikke det vet du. Skriftspråket er jo tenkningens teknologi, og kommaet var en teknisk nyvinning da det kom i renessansen. Det var på starten av en storhetstid som ikke hadde vært mulig uten kommaet. Punktumet er jo selvsagt det viktigste tegnet. Men man glemmer kommaet.

– Så hvordan drev denne lille prikken den nye storhetstiden?

– Dersom vi skal kommunisere godt må vi ha skriveverktøyene i orden. Om vi ikke bruker tegnsetting er det vanskelig å skrive, lese og å holde et høyt presisjonsnivå. Du får ikke frem nyanser. Kommaet var en essensiell del av den revolusjonen som ble startet med Gutenbergs trykkpresse. Det avanserte skriftspråket kommaet muliggjorde var en av forutsetningene for all europeisk vekst.

– Hvem var det som satte det første komma?

– Jeg pleier å si at kommaet ble unnfanget i antikken. Cirka 200 år før Kristus var det en bibliotekar som het Aristofanes som begynte å bruke noe som ligner et komma. På den tiden var tegnsetting ofte svært kontrollert. Det var bare prestene som fikk lov til å sette tegn i religiøse tekster, for det var de som skulle tolke dem. Da kunne et tegn bety mye. Men det første moderne kommaet var det en typograf og forlegger ved navn Aldo Manuzio som satte i 1494, i en bok kalt De Aetna.

– Hvordan endret da denne Aldo måten vi vi resonnerer på?

– Kommaet er opprinnelig satt som rytmisk komma, man skal ha komma der det er naturlig å stoppe når man leser høyt. Etterhvert kom også det grammatiske kommaet, hvor man skiller fra hverandre forskjellige elementer i en setning.

– Det har ikke danskene fått med seg. Jeg bodde der i landet en stund og holdt på å gå på veggen når jeg leste aviser og bøker. Der er det jo ingen logikk i kommabruken! De plasserer kommaer uten at det trenger være pause i et resonnement. Hva i all verden driver de med?!

– I Danmark er det kommakrig. De har to systemer, det ene var det du møtte, hvor de setter komma foran alle bisetninger. «Jeg vet, at det er galt at lyve». Det virker rart for oss fordi de deler opp betydningen i setninger. Nå har det blitt vedtatt at de skal gå over til å bruke det som kalles det nye kommaet, som ligner på det norske. Det er det nesten ingen som benytter seg av. Og svenskene holder jo på å gi opp kommaregler helt. Der får du lov til å sette komma nesten hvor du vil nå. Sylfest Lomheim sier i forordet til boka mi at det norske kommaet skal vi være stolte over.

– Men det er vi ikke. En kamerat av meg i konsulentbransjen sier at de der har begynt å bytte ut alle kommaer med semikolon i dokumenter de skriver til sine kunder, rett og slett for å virke mer intelligente. Holder kommaet på å bli umoderne?

– Det med semikolon er helt grimt. Det går fint å leve et fullverdig liv uten noen gang å sette et semikolon. Skal man sette semikolon må man vite hva man gjøre. Det er midt i mellom et komma og et punktum. Noen opererer med semikolon som et slags kolon. Det er helt feil. Noe bruker det som et komma, det er også helt spinnvilt. Forfatterne Kurt Vonnegut sa det godt: Semikolon er en slags seksuell perversjon enkelte bruker for å vise at de har vært på universitetet.

– Men hvorfor gjør kommaer folk så sinte? Alle som har jobbet i en avisredaksjon vet at gode 80 prosent av tilbakemeldingen fra lesere går på kommabruk.

– Det er åpenbart at komma engasjerer. Kommaregler lider litt samme skjebne som tysk grammatikk, det er definert som vanskelig. Men det er egentlig noe av det letteste i verden. Det er jo veldig oversiktlig. Sylfest Lomheim sier at det vil ta hvem som helst maks tolv minutter å få oversikt over alle kommaregler. Finn-Erik Vinje sier tjue. Det er 16 minutter i snitt det, så har du det under huden.

– Men finnes det en nødløsning for alle oss som vil være gode kommabrukere, men som har selvinnsikt nok til å forstå at vi egentlig alltid er på glattisen?

– Nødløsningen er å sette punktum.