Diktatur eller sikkerhets­ventil?

Igjen bobler irritasjonen over småpartiene opp. Hvordan kan det ha seg at Senterpartiet klarer å få en fjerdedel av landets ordførere når partiet bare fikk 8 prosents oppslutning i valget? Hvorfor skal Miljøpartiet de Grønne få lov til å velte en avtale om utbygging av E18 som et overveldende flertall av velgerne i Oslo og Akershus er for? Og kan det være riktig at småpartiene Krf og Venstre tvinger regjeringen til å føre en politikk som det egentlig ikke er flertall for på Stortinget – enten det gjelder rettighetene for barn av asylsøkere eller oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

I det norske politiske systemet er svaret ja. Det finnes valgsystemer som sikrer de store partiene styringsgrunnlag selv om de ikke har flertallet av velgerne bak seg, men Stortinget har aldri ønsket slike ordninger. Norske politikere har gjennom alle tider ønsket seg at det skal være mulig for relativt smale interessegrupper å hevde sine interesser i rikspolitikken – enten det har vært i verdispørsmål som målsak, avholdssak og fremme av de kristne verdier, eller i distriktspolitikken. De ulike grupperingene har hatt hvert sitt parti, som både i lokal- og rikspolitikken svært ofte har havnet på vippen mellom Høyre og Arbeiderpartiet som er kjennetegnet ved at de i større grad representerer mange interesser og har trygg styring av landet som overordnet målsetting.

Behøver ikke være bra

Et system behøver ikke å være bra, selv om norske politikere liker det. Det ser unektelig merkelig ut at en enkeltperson i Alta kommunestyre kan kaste om på alle maktkonstellasjoner fordi hun plutselig finner ut at hun ikke lenger ville være medlem av Fremskrittspartiet. Rundt om i kommunene finnes det eksempler på at rikspolitikkens erkefiender inngår allianser som ingen av deres velgere kunne forutsi på forhånd. Noen steder er det valgtapere som erobrer ordførerposten fra valgvinnerne, fordi de lokker med seg den ene representanten fra MdG, SV eller Pensjonistpartiet.

For ikke å snakke om i rikspolitikken. I disse dager ser vi hvordan Venstre og Krf – med litt over ti prosents oppslutning fra velgerne – vil bruke budsjettforhandlingene til å tvinge igjennom sine hjertesaker. Jernbane-investeringene kommer til å øke, utelukkende fordi lille Venstre krever det. Bevilgningene til barnehager går opp, bare fordi Krf krever det.

Diktering

I den store sammenheng er dette småtteri, og det er nettopp når man skiller det store fra det små at man kan få et realistisk bilde av hvor mye som egentlig dikteres av småpartier.

Det er Høyre og Fremskrittspartiet som gjennom sine statsråder legger premissene for det meste av rikspolitikken. Venstre og Krf kan blokkere utviklingen, og de kan legge inn føringer på de områdene som er aller viktigste for dem, men i det daglige har de liten eller ingen innflytelse. Et godt eksempel er bevæpning av politiet. KrF og Venstre ønsker ikke at politiet alltid skal ha politi i beltet. Hver gang det er debatt i Stortinget sier deres representanter at de er i mot generell bevæpning og at justisministeren må komme med en plan for hvordan man komme bort fra det unntaket som nå har vart i mer enn et år. Justisministeren svarer hver gang at det skal han gjøre, men at det er veldig vanskelig å få til noen endringer. Så går det noen måneder og lite skjer. Det er justisministeren som skal legge grunnlaget for en endring, og når han ikke vil nok, skjer det heller ingen ting.

Dette er årsaken til at et parti som er kommet inn i regjering som oftest klorer seg fast. Partiets ledelse oppdager hvor mye makt man har når man behersker premissleverandørene. Små partier har også gjort den oppdagelsen og de kan få uforholdsmessig mye makt ved å ha statsråder. I perioden fra 2001 til 2005 hadde Venstre to stortingsrepresentanter og tre statsråder. Men de bemannet ikke de viktigste postene. Finansministeren kom fra Høyre og det var han og Høyre-flertallet i regjeringen som for eksempel bestemte hvor mye penger Venstres samferdselsminister skulle få. Det var så lite at hun fremsto som en meget svak minister. Erfaringen var at det innad i regjeringen var den politiske kjøttvekten som betydde mest. Det partiet som hadde flest velgere bak seg, fikk også størst innflytelse.

Lokalpolitikken

I lokalpolitikken gjelder det samme. Noen år ut i valgperioden har de fleste glemt all støyen om småpartienes store makt ved konstitueringen av kommunestyret. Etter at samarbeidsavtalene er gjort, mister nemlig småpartiene sin makt. De får ikke gjennomslag for mer enn det de har fått til i samarbeidsavtalen. De store partiene vinner stort sett frem med sine saker fordi de sitter i de viktigste posisjonene og har flest heltidspolitikere – i de små kommunene har de gjerne den eneste heltidspolitikeren. Og den som jobber fulltid med politikk vil nesten alltid kunne utmanøvrere amatørene, om han eller hun finner det nødvendig.

Kortvarig

Konklusjonen er at småpartienes tyranni er kortvarig. Det gjelder i korte perioder etter hvert enkelt valg og i noen få avgjørende forhandlinger om budsjett eller andre viktige saker. I resten av tiden er det trolig riktigere å se på de små partiene som korrektiver til de store.

Det er heller ingen uviktig posisjon. I Oslopolitikken kan det godt hende at Miljøpartiet de Grønne og SV vil påvirke Arbeiderpartiet såpass mye at det kan få betydning for Ap – både lokalt og nasjonalt. Uenigheten om miljø- og klimapolitikk er permanent internt i Arbeiderpartiet. Når byrådsleder Raymond Johansen i Oslo tvinges til å gjøre sitt parti grønnere, styrker han den grønne fløyen i moderpartiet – både direkte ved at Oslopolitikerne forplikter seg til å føre en mer offensiv klimapolitikk, men også indirekte ved at Ap etter hvert kommer til å rekruttere flere fra den velgergruppen som mener at dagens klimapolitikk er for slapp.

I så fall har MdG fått innflytelse – kanskje akkurat så mye som deres oppslutning på åtte prosent rettferdiggjør.