Det rakner for de blå

«Det er bare å brette opp armene, sove et døgn og gå på an igjen», sa Erna Solberg på valgvaken mandag. Med disse ordene avslører hun både sin sterke og svake side som leder. Solberg er en fighter. Hun har vært i motbakker før. Det var nærmest opplest og vedtatt at hun var ferdig som leder for Høyre. Så endte hun opp som partiets ubestridte leder og statsminister. Det skal litt til å vippe politikere med slike erfaringer av pinnen. Det skal i alle fall mer til enn en tilbakegang på 4,7 prosent i et kommunevalg. Slik virker det i alle fall. Om Erna Solberg mener hun er i en krise eller om hun faktisk tror på det hun sier, at solen vil begynne å skinne igjen når folk merker resultatene den politikken regjeringen fører, er ikke godt å si.

Erna Solberg vil holde fram som hun stevner, ser det ut til. Det går over, tenker hun. Det er mannen, Sindre Finnes, som er såpass betenkt at han slenger med leppa om at Frp bør pakke seg ut av regjeringen.

Erna Solberg og Siv Jensen ser ikke ut til å mener at det er påkrevd med nevneverdig selvransakelse. Solberg har gjentatte ganger minnet om at Høyre har et program de har gått til valg på og regjeringens oppgave er å sette i verk den såkalte Sundvollen-erklæringen. De gir begge uttrykk for at velgerne etter hvert vil forstå at den politikken regjeringen fører vil gi resultater og er til det beste for nær sagt alle og enhver. Det gjelder å være tålmodig. Tiden arbeider for oss, mener de.

De to skaper et inntrykk av de vet best. Det er ikke så lite irriterende å møte folk som litt overlegent hevder at de har rett og legger til «du vil nok innse det etter hvert».

Ta signaler

En regjering skal ikke bare iverksette et program. Ledelsen må også lytte til signaler fra velgere og interessegrupper, ikke bare fremheve at «de fleste» etter hvert vil innse hvor bra regjeringens politikk er.

Regjeringen har satt kursen i en annen retning enn det velgerne ønsker. De ser ikke ut til å ville ta det inn over seg. Sannsynligvis vil det budsjettet den legger fram om tre uker, bidra til at de skyver enda flere velgere fra seg. Det var det som skjedde i fjor høst. Lite tyder på at regjeringen har lært.

Kroneksempelet på at regjeringen ikke bryr seg om å lytte til velgere og interessegrupper er planen om å åpne for søndagshandel. Den saken har så dårlig støtte hos velgerne, i egne rekker, i bransjen og hos interessegruppene at regjeringen for lengst skulle ha skåret igjennom og droppet forslaget.

Det vil være mer krevende å sitte med regjeringsmakt de to neste årene på grunn av økende arbeidsledighet og lavere oljepris. Regjeringen bombarderes for tiden med krav om at de skal gripe inn med tiltak både her og der. Det er enklere sagt enn gjort. Det regjeringen definitivt ikke vil nå fram med, er å lansere skattekutt som en slags mirakelkur for å skape vekst næringslivet.

Utskiftninger

Mediene boltrer seg i disse dager i spekulasjoner om utskiftninger i regjeringen. Det er muligens fornuftig å gjøre noen endringer, men problemet for regjeringen ligger ikke på personplan. Det er politikken det handler om. Det vet Erna Solberg. Hun er ikke typen som skifter mannskap for at det skal virke som om hun tar grep.

Frp fikk ikke mer enn 9,5 prosent av stemmene. Debatten om tiden er inne for Frp til å trekke seg fra regjeringen, er så smått i gang. Det kommer ikke til å skje, ikke uten en tøff indre strid som kommer til å pågå i lang tid. Grunnen er at Siv Jensen og hennes statsråder vil regjere. Siv Jensen vil være finansminister, og hun har rimelig god kontroll på partiet.

Det var ikke noen løsning for SV å komme seg ut av regjering. Da KrF og Venstre i sin tid slapp regjeringsbyrden, førte ikke det til økt oppslutning. Det beste for Frp er å fortsette i regjeringen og kjempe for gjennomslag, ikke gi opp og vise at de ikke er i stand til å bekle politikkens øverste maktposisjoner.

Siv Jensen innledet valgkampen med å oppfordre kommunene til ikke ta imot flere flytninger. Det viste seg å bli en skivebom. De siste to ukene har det blåst en «flyktningevennlig vind» over landet. Frp, og i særdeleshet Carl I. Hagen, klarte ikke å forholde seg til stemningsskiftet. Dette ble valgkampen der Frp ikke vant noe som helst ved å dra innvandringskortet. Den situasjonen trenger ikke vare så lenge. Hverdagen siger snart inn over norsk asylpolitikk. Utfordringene blir nok så pass store at vi må regne med å høre «hva var det vi sa» fra Frp hold.

De grønne

Miljøpartiet De Grønne (MDG) gjorde et godt valg. De kommer i vippeposisjon i flere kommuner og vil kunne øve innflytelse. Hvor stor innflytelsen blir, får tiden vise. MDG er langt på vei et ensaksparti, og de kan få harde runder internt når de nå må lære seg kompromissets vei som følger med makt.

Jonas Gahr Støre har hele tiden hatt en sterk posisjon i befolkningen. Det er viktig nok. Like viktig er det at han nå har fått styrket sin posisjon innad i partiet betydelig. Det trenger han, for det vil dukke opp mange saker framover der det gjelder å ha makt og posisjon til å få skåret igjennom og samle fløyene i partiet. Støre har fått den posisjonen han ønsket seg med sikte på stortingsvalget i 2017- en angrepsposisjon og et parti som er blitt overbevist om at han også er typen til å vinne valg.

Hvis ikke regjeringen gjør endringer i den politikken de fører, blir det Jonas Gahr Støre som blir statsminister etter neste valg. 

«Jonas Gahr Støre har hele tiden hatt en sterk posisjon i befolkningen. Det er viktig nok. Like viktig er det at han nå har fått styrket sin posisjon innad i partiet betydelig.»