Det handler ikke alltid om å være først

Husker du Encarta? Er du under 20 er svaret etter all sannsynlighet et rungende «nei». Microsofts digitale leksikon, med over 60 000 artikler skrevet av fageksperter og med kornete videoer av dyr, byer og fly, var for mange vanlige databrukere på 1990-tallet det første møtet med oppslagsverk som ikke var bundet til tunge bøker.

Men det er ikke Encarta du slå opp i om du lurer hva en darwinfink er, hvor mange innbyggere det er i Bangkok eller for å lære mer om Boeing-Sikorsky RAH-66 Comanche-helikopter. Da leter du selvsagt opp en av de brukerskapte tekstene på Wikipedia. Men Wikipedia var ikke først.

Nupedia, oppslagsverket som var med på å lede oss fra Encartas rigide publiserings-reglement til Wikipedias frivillige og herlige kaos, er ikke like kjent som sin wiki-etterkommer.  

Framtiden kom fra Star Trek

En av forfatterne bak denne «proto-pediaen» var Gisle Hannemyr. Han er, ifølge Wikipedia, «forsker, gründer og kommentator innen informatikk, især Internett». Da han våren 2000 fikk høre om prosjektet, var det første gang han var borti ideen om et digitalt leksikon med frivillige forfattere.

Før ideene om Nupedia hadde mindre oppslagsverk allerede begynt å benytte seg av brukernes egen kunnskap. De var ofte videreføringer av Frequently Asked Questions-sider, altså 'ofte stilte spørsmål'-sider, knyttet forskjellige nisje-temaer.

I 2000 var jo world wide web godt etablert og det fantes mange nettbaserte oppslagsverk på mer avgrensede områder, som for eksempel IMDB – et oppslagsverk om filmer og TV-serier – Star Trek FAQ – en guide til episoder i TV-serien Star Trek. Mange av disse var basert på brukerbidrag.

Bysantinsk på nettet

Men i 2000 var ideen om å bruke denne typen lite kontrollert brukermedvirkning for et fullverdig leksikon fortsatt ikke anerkjent. Nupedia skulle baseres på en mer robust metode:

De nødvendige frivillige skribenter skulle bli godkjent gjennom å sende inn CV og vise til tidligere publiserte vitenskapelige artikler på et fagområde. Kom man igjennom det nåløyet, fikk man velge fra en liste av temaer. Deretter sendte man inn et utkast til sjefsredaktøren, Larry Sanger. Så videreformidlet han det til en fagredaktør, som anonymiserte forfatteren og sendte det til en «lead reviewer». Denne kom med tilbakemeldinger som, via Sanger, ble gitt til den originale forfatteren. I tillegg kunne lead review'eren trekke inn flere fagfeller for å se på teksten. Etter det kunne den språkvaskes.

 – Først når en artikkel var kommet helskinnet gjennom alle disse stegene ble den publisert. Prosessen var altså den samme som for publisering av en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift, sier Gisle Hannemyr.

En tekst tok derfor 18 måneder å skrive. Hannemyr påbegynte flere artikler, men den eneste han fikk publisert handlet om programmeringsspråket Snobol. I løpet av sin tre år fikk Nupedia publisert 25 tekster. Det er i knappeste laget for et leksikon.

Likevel, det var Nupedia som ledet veien til verdens største oppslagsverk. Men akkurat hvordan det skjedde, er i dag en smule usikkert, ettersom grunnleggerne av Nupedia – redaktøren Sangers og Jimmy Wales – ikke har helt synkroniserte historier. Wales ble senere mye mer kjent som Wikipedias grunnlegger

– Sangers versjon er at han laget Wikipedia for å ha et «kandidat-leksikon» for rask publisering, for så å ha en prosess der utvalgte kvalitetsartikler ble «løftet over» i Nupedia og fagfellevurdert. Wales' versjon var at han ønsket å erstatte det alt for tungrodde Nupedia med noe mer dynamisk. Hva som er den virkelige historien her blir bare spekulasjoner, sier Hannemyr.

En kjapp tur til Hawaii

Wiki-logikken som dette underbruket skulle benytte seg av, var av samme type som Star Trek-fansider alt hadde brukt lenge. Den originale ideen til wiki-konseptet, en web-applikasjon hvor brukere kan skrive inn og endre innhold, ble skapt av Ward Cunningham. Allerede på 1980-tallet beskrev han det han mente var den sikreste måten å få informasjon fra massen av mennesker på nettet: «Den beste måten å få det rette svaret på et spørsmål på Internet er ikke å stille et spørsmål», sa han, «men å publisere feil svar på det». Skrev du noe som var feil, var det alltid en horde som sto klar til å kjapt korrigere deg. Denne observasjonen er (i alle fall i følge Wikipedia) kalt Cunninghams lov. Han skapte et program basert på denne ideen, som han kalte WikiWikiWeb, en wiki om software-programmering. Navnet kom Cunningham på når han sto på flyplassen på Honolulu, og fikk beskjed fra informasjonsskranken om å ta Wiki wiki-bussen. På hawaiisk: Kjapp-bussen.

Cunninghams lov slo til med en gang på Wikipedia. På den første måneden ble det publisert 200 artikler, og i løpet av det første året 18 000 (igjen, ifølge Wikipedia). Selv om de ikke var gransket med per-review, slipte tusenvis av frivillige forfattere til de forskjellige tekstene, slik at de fleste feil ble rettet opp. I dag har Wikipedia rundt 30 millioner artikler.

28. september 2003 ble Nupedias hjemmeside lagt ned.

Jimmy Wales og Larry Sanger grunnla Nupedia sammen. Senere gikk Wales et steg videre og grunnla Wikipedia. Nupedia var først, men er nå glemt. Wikipedia derimot er i dag verdens mest brukte oppslagsverk. Foto: Wikipedia

Nest først, og best

Nupedia ble aldri et kjent begrep, selv om prosjekt var det første allmenne oppslagsverket til å bruke konseptet som i dag styrer store deler av informasjonsdelingen på nettet: Tekster skrevet av frivillige nettbrukere.

For det er ikke alltid nok å være først. Det er heller omvendt. Det er om å gjøre å ikke være først med en idé, særlig på nettet hvor en applikasjon eller en type sosialt nettverk ofte lever og dør på om små detaljer i brukergrensesnittet sitter som de skal. Hverken Facebook, Spotify eller Instagram var først ut med sine konsepter. De var med i det innovasjonsforskere kaller «den andre bølgen». Det ga dem fordelen at de kunne se og lære mens de som faktisk var først feilet og snublet.

Den fordelen hadde ikke Nupedia. Likevel, Gisle Hannemyr og resten av skribentene fra prosjektet hoppet over til Wikipedia uten alt for mye vemodighet. De var villige til å omstille seg når det var åpenbart hvor framtiden lå. For hvor suksessen faktisk slår til vet ingen, før den plutselig helt uventet inntreffer.

– For eksempel ble The Beatles i sin tid refusert av Decca Records med den begrunnelse at «gitar-grupper er på vei ut nå» og at «The Beatles ikke hadde noe framtid i show business», sier Hannemyr i dag.

– Dersom det hadde vært mulig å forutse suksess hadde vel de fleste av oss jobbet med suksesser.