«Det er jo det graffitien handler om, å få bli synlig i en stor drabantby»

Du kommer straks ut med bind to av Drabant, som du har laget sammen med tegner Mikael Noguchi. Har dere planene klare til et storepos om graffiti-kulturen i drabantby-Oslo på 1990-tallet?

Nei, så lang har vi ikke kommet. Men forbildene har jo alltid vært Christopher Nielsens drabantbyserie om «narverne». Han brukte tid på å bygge opp et større fiksjonsunivers, med mange enkelthistorier. Det store eposet kommer vel til syne i de små fortellingene i Drabant, heller enn at vi forteller én stor historie.

I forrige bind var drabantbyene veldig detaljert beskrevet. Leserne kunne kjenne igjen blokker, skolebygg og T-banestasjoner. Dere går detaljert til verks ...

Vi sa jo aldri hvor det foregikk, vi spilte litt på myten om Groruddalen som en T-banestopp med mye blokker og mye hærverk. Så vi sa aldri at vi beskrev Haugerud eller Stovner. Igjen så vi litt på narverne hvor karakterene blant annet tar T-banen fra Stovner til Tveita, som jo ikke går i virkeligheten. Så det er det mytiske Groruddalen vi har beskrevet. Men i dette bindet blir vi mer konkrete. Vi er mer i sentrum på eksakte steder som Headon, Odeon, Møllers og Subpub. Det er altså litt mer utelivshistorie. 

Men hvor kommer fortellingene fra? Det er jo heftige historier. Bygger du på egne myter fra din oppvekst som drabantbybarn?

Overhode ikke, jeg er litt eldre enn karakterene i serien. Det er ikke meg. Jeg har jo heller aldri drevet med graffiti. Så det er fint lite selvbiografi i dette.

Så hvor er det du gjør research da, om du skal finne ut hvordan det var å snike seg ut for å tagge i 1995?

Jeg har jo skrevet en del om graffiti som journalist, så jeg kjenner historien godt. Hele bakgrunnen for Drabant var at jeg hadde jobbet med en bok om hip-hop, men der følte jeg ikke jeg hadde fått skrevet nok om graffitien, som jo er viktig for hip-hop. Det å lage en tegneserie om det miljøet føltes da veldig riktig. I tillegg var det naturlig å legge handlingen til 90-tallet ettersom det var da det offentliges kamp mot tagging hardnet til. 

Så vi skal få være med på krigen mellom politi og taggerne?

Ja det kan vi love. En tredje inspirasjon for seriens første bind var jo tegneseriestripen Knøttene, som beskriver en verden hvor voksne aldri er synlige. På samme måte ser man ingen voksen i bind en av Drabant. Men denne gangen blir voksenverden og autoriteten, i form av vektere, politimenn og dørvakter, mer synlige.

… og de er alle tidsriktig kledd for 1995? For Drabant er jo en slags period piece fra 90-tallet, med store mobiltelefoner og tidsriktige joggesko. 

Det er jo det som er så fint med tegneserier, man kan legge inn mye detaljer. Om du vil kan du studere tegningene nitidig, og da skal de fleste detaljene stemme. Hvis du ser på all graffitien på veggene for eksempel, så er alt sammen, bortsett fra hovedpersonenes eget arbeid, genuine tags og signaturer. Samtidig, vi er ikke like fanatisk grundige som for eksempel skaperne av tegneserien Krüger og Krogh, som detaljert har gjenskapt 60-talls-Oslo som kulisse. Men det var antagelig vanskeligere å finne bilder av hvordan det var på baren Subpub i 1995, enn fra rådhusplassen i 1964.

Litt tilbake til drabantbyene. I norsk kulturhistorie har jo de, tross sin unge alder, ofte blitt mytologisert. Du har bøker som Skyskraperengler, Seierherrene, Teori og Praksis, Aurora i blokk Z …

 Ja, men det er ikke så mye fra Groruddalen i nyere tid. Det som finnes foregår som oftest på 50- og 60-tallet. Der har du Roy Jacobsen og Per Petterson. Alle gigantene skriver om de optimistiske første tiårene i drabantbyene. Men fra 70-tallet og fremover finnes det fint lite. Det som fantes var tegneseriene til Christopher Nielsen og tekstene til rappere som Warlocks. I tillegg har det kommet noen små drypp nå i det siste, som Mala Wang-Naveens roman Desiland. Ellers i fiksjonen er det oftest slik at man stikker til en boligblokk i Groruddalen om man trenger litt ekstra armod i en fortelling.

– Der er jo litt armod i Drabant også …

Nei, jeg synes egentlig ikke det. Problemet til våre figurer er heller en følelse av usynlighet. Poenget er at Groruddalen ofte fremstilles som stedet folk flytter til, og så går ting nedoverbakke. Ta Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige for eksempel. Men i Drabant møter du unge folk som er vokst opp i Groruddalen, og som drømmer om å bli synlige der. Det er jo det graffitien handler om, å få bli synlig i en stor drabantby.

 

Tre nye tegneserier (og en gammel i ferskt opptrykk) som bør fylle stuebordet ditt i høst ...

Stumtjener
Håvard S. Johansen

Denne norske tegneserieromanen består av tre avgrensede historier, alle om enkeltpersoner eller samfunn som blir angrepet av et stort og tungt mørke. Boken ble til mens Johansen selv jobbet seg tilbake etter en kreftsykdom. Historiene er enkelt fortalt, med en tydelig rytme. Den første historien fortelles med fire ruter per side, den andre med tre, og den siste med kun to bilder på hvert ark. Ifølge flere anmeldere er Stumtjener årets beste norske tegneserie.

 

Peer Gynt
Geir Moen og David Zane Mairowitz

Mairowitz har gjort det til sin greie å omskape litterære klassikere til tegneserieformat. Tidligere har han stått bak gjendiktinger av Kafka, Joseph Conrad og Dostojevskij. Denne gangen er det historien om det hule mennesket Peer Gynt som fortelles på nytt. Mairowitz har samarbeidet med den norske tegneren Geir Moen. Sistnevnte har jobbet med Ibsen tidligere i superheltserien De fire store, hvor Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie i all hemmelighet forsvarer Norge mot onde makter. 

 

The Complete Peanuts
Charles M. Schulzs

Det er ikke bare Øyvind Holen som har latt seg inspirere av The Complete Peanuts, eller Knøttene på norsk. Uten disse melankolske barna med store hoder, ville vi etter all sannsynlighet hverken hatt Tommy og Tigern eller Pondus. Nå kan du endelig begynne prosessen med å lese hver eneste en av de små fortellingene om Charlie Brown, Snoopy & Co. I bind en (av 25) i serien som skal samle alt av Knøttene, kan du lese stripene fra 1950-52. Gjør plass i hylla. 

 

Even More Bad Parenting Advice
Guy Delisle

Etter å ha undersøkt hverdagen i totalitære regimer som Nord-Korea, Burma og Kina, har Guy Delisle rettet blikket mot det mest totalitære regime av dem alle: Familien. I denne andre boken om dårlig barneoppdragelse avslører han igjen sin manglende evne til å holde kontroll på de små innbyggerne i sitt eget land.