Den uunngåelige slutten

Albumet har vært det regjerende formatet i musikkindustrien de siste femti årene. 2014 ser ut til å bli det første året der ingen av verdens band og artister selger nok plater til å kvalifisere til «platina». Ikke én av dem er i nærheten av å tippe en million solgte album. Verdens kanskje mest populære artist, Beyoncé, ligger i skrivende stund på 800 000 solgte eksemplarer av sitt selvtitulerte album, som i tillegg ble gitt ut i fjor. Til motsetning har 60 enkeltlåter nådd over terskelen – men også dette antallet er lavt i forhold til foregående år. Lyttere kjøper stadig mindre musikk, og det går aller hardest ut over albumet. 

Hits er for kids 

Albumformatet har blitt erklært dødt en rekke ganger de siste tjue årene, senest i høst ved musikkskribent og turboneger Knut Schreiner, som sørgmodig skrev at «albumet er forutsetningen for de ekstatiske musikk-
opplevelsene vi søkte tilflukt i som unge og formet oss til dem vi er i dag». Albumets dødsleie blir ofte koblet sammen med strømming av musikk på nettet, og da særlig egenkomponerte spillelister. Den nye generasjonen lyttere vil heller plukke ut sine favorittlåter fra forskjellige artister enn å høre gjennom hele album av samme band. I fremtidsfryktens navn spør vi: Hvilke mennesker skal de oppvoksende lytterne formes til om de bare hører hitparader? Albumet gir artister rom til å skape en kunstnerisk helhet, ta sjanser og eksperimentere, noe det ikke er plass til på tre minutter. Albumet kan skifte i tempo og intensitet, gå fra dur til moll og tilbake, og sånn sett ligne mer på livet selv. Det er formatet som kan fortelle en egen historie, i stedet for å pumpe ut punchlines. Men det finnes håp.

For det er jo ingen som orker å spise seg mett på marshmallows, eller høre på Dance Mega Mix hele døgnet (selv om det er den mest populære spillelista på Spotify). Derfor tar spillelistene noe av albumets karakter opp i seg. Trening-liste, Musikk for drittdager og Fårikålfest 2014 for jobben Stg. Peppers Lonely Heart Club Band, Thriller og Kid A hadde før. 

Seig død

Arnt Maasø er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo og del av forskningsprosjektet Sky og Scene, som kartlegger nordmenns nye musikkvaner. Han sier at album spilles omtrent like mye som spillelister på den norske strømmetjenesten Wimp. 

– Det er rundt 50/50. Albumformatet er jo kjent for alle som ikke var født i forgårs, og det virker som om yngre lyttere også bruker det til å oppdage nye artister, for så å flytte låter inn på en liste etterpå. 

Maasø sier likevel at utgivelsene later til å bli hyppigere og kortere, noe han forklarer med «Robyn-effekten». Den svenske popstjerna ga ut tre EP-er på seks måneder, og fikk på den måten maksimal oppmerksomhet. Det som på syttitallet ville vært et dobbeltalbum, ble tre kjappe samlinger fulle av hits som var lette å dra inn på spillelista. Men er det noe neste generasjon kan bygge en identitet på da, spør vi. Sånn helt objektivt.

Rotløs ungdom  

For folk som er interessert i musikk, har platesamlinga vært en fast og fysisk del av hvem en er. Å bla gjennom et menneskes vinyl-, CD- eller kassettbunke har vært å bli godt kjent med henne eller ham. Albumsamlingen forteller historien om hvordan du hadde det da du var fjorten, hvilke konserter du gikk på (eller ville gå på) som syttenåring, hvor du hang da du var tjue og så videre. Platesamlinga er vår musikalske biografi, det er dagbok i lydform. Seinere har det å scrolle gjennom noens mp3-spiller også vært en måte å bli kjent på. For selv om Napster, Winamp og Limewire var befriende gratis, kunne det gå timevis med utålmodig venting og inn- og utkobling av modem for å få lastet ned et album. Det lå arbeid i det også. 

I dag har alle som har en datamaskin tilgang til akkurat den samme musikken. Og det er fantastisk fint. Likevel gjør all tilgangen det vanskeligere «å finne seg sjæl», der en sitter rådvill foran en tom søkemotor. Spillelistene som strømmes på nettet er også forgjengelige av natur, ettersom de representerer forskjellige stadier i livet og gjerne blir slettet etterhvert. Til syvende og sist er det vanskeligere å finne ut hvem folk egentlig er gjennom de digitale platesamlingene. Som regel er listene offentlige og lytteren oppmerksom på at kompiser og avstandsforelskelser ser dem. Derfor kan spillelistene være skummelt misvisende, fordi de ikke alltid forteller hvem noen er, men hvem de vil være.  

– Det er lett å fremstå som at man har veldig peiling gjennom spillelistene på nettet, om man vil det, sier Henrik Sanne Kristensen, medieviter, platearbeider og -samler. Han har skrevet masteroppgave om hvordan musikkstrømmere bruker spillelister på nettet. Han mener at det sosiale aspektet ved spillelisting, at man kan dele og følge med på hverandres musikk, kan veie opp for den tunge, fysiske platesamlingen – som du tross alt bare kan spille for folk som kommer på besøk. Han kaller den uselviske delingen «spillelistealtruisme», og tenker at det er naturlig at folk vil gi noe de har brukt tid og krefter på videre. Så kanskje vi kan overleve tapet av albumet likevel?

Greatest hits 

Det er ikke godt å si. I disse dager deles det Facebook-statuser som spør om hvilke album du holder kjærest, og som har formet deg til den du er. I fremtiden vil folk kanskje heller lage topp 10-lister over hvilke spillelister de hørte i filler da de var unge. Problemet vil være at spillelistene mest sannsynlig er slettet, eller at de har blitt borte i en utdatert strømmetjeneste. Hvordan skal man da få muligheten til å gjenoppleve vellet av gode og dårlige minner fra fortiden gjennom platesamlinga? Det spørs om vi ikke trenger albumet en liten stund til likevel.

Spillelistenes fire gjengangere - våre liv i lister ...

Den sentimentale 
Lister for nostalgikere og melankolikere

Enten er det hjertesorg, smådepping på søndag eller lengten til ungdomstida. Når en blar gjennom verdens mest populære spillelister, er musikkens trøst- og spadefunksjon umulig å komme unna. Trøst for dem som prøver å lytte seg ut av en trist tid, spade for dem som vil grave seg så langt ned som mulig. I Norge er «evig regn», «mer gråting» og «aldri våkne igjen» hjerteskjærende eksempler, mens «åttitallet var best» og «arne 17 år» representerer nostalgiens solside. 

 

 

Den tidsbestemte 
Lister for planlagte øyeblikk og høytid

Vi liker å knytte musikk til sesonger. Tom Waits passer like dårlig på sommeren som Beach boys gjør på vinteren. I tillegg til de obligatoriske listene med sommerhits, høstkos og julestemning, kommer «FIFA-tid», «ungefri» og «tid for svampepåfull!» - like fin som den er uforståelig. 

 

 

Den disiplinerende
Lister for kustus og gode vaner

Lista «cardio» ligger på åttende plass over verdens mest populære spillelister, så vidt slått av «mood booster» og «teen party». Cardio er altså et ord for aerobics, og viser en av spillelistenes hyppigste bruksområder: trening og lesing. Norske favoritter gjennom året er «sommerkroppen 2014», «eksamenshælvete» og «bli sterk NÅ».

 

 

Den festlige
Lister for svingom, og tiden etter svingom

Festlistene er like uforutsigbare som lista som gir deg de «Greatest songs ever», du vet aldri hva du får. Skal du finne andres i stedet for å lage lister selv, kan det være greit å styre unna «tekkno forsj/fest», «bare sprit» eller «after-ski classics».