Den upersonlige forfatteren

Boken din starter med en sterk beskrivelse av en gruppe romerske elitesoldater omkring år null. De er på oppdrag i Betlehem, utkommandert av kong Herodes på en ordentlig drittjobb: Å ta livet av alle guttebarn under to år …

Jeg har lest mange bøker av og om soldater, for å oppleve hvordan soldater tenker. Jeg var i forsvaret selv, og var like ved å dra ut med KFOR-styrken til Kosovo. Det er nok noe unikt og vanskelig ved det å være ute på skarpe oppdrag som soldat. Noe som kanskje ingen andre enn de som har opplevd det på kroppen kan ta inn over seg. Dette spesielle ved å være en soldat i en gruppe, tror jeg har store likhetstrekk på tvers av tid og kulturer. Dette er jo aktuelt, vi har norske soldater i internasjonale oppdrag, det samme har mange vestlige land. Da jeg leste evangeliene, følte jeg det like gjerne kunne handlet om ting som skjer i samfunnet i dag. Jeg ønsket å sette meg inn i hvem de kunne ha vært, disse profesjonelle soldatene som hadde fått oppdraget om å drepe alle førstefødte.

Det var ikke akkurat dette de var utdannet til?

Nei, ikke sant. Men hva er det som kan få folk til å gjøre noe sånt? Hvordan kan vi gjøre slike ting? Og hvordan lever man med det etterpå?

Du plasserer synsvinkelen hos soldatene: Det er ikke jeg som gjør dette, det er et oppdrag, tenker én av dem.

Dette ser man stadig når soldater skal snakke om ting de har gjort som det er vanskelig å leve videre med. Hele tiden prøver man å tro på at man kjemper en viktig sak. Man gjør noe større. Det er et oppdrag. Om det er en viktig sak eller ikke, betyr mindre. Men det er mitt oppdrag, og det skal utføres godt nok. Slik var min inngang mot åpningen av boka. Og jeg ville ha en åpning som bokstavelig talt slo opp en dør allerede på første side.

Hvordan kom du på ideen om å dikte videre på Det nye testamentet?

22. juli 2011 satt jeg og skrev i en høyblokk på Keyserløkka i Oslo der man kan se utover hele sentrum. Jeg hørte smellet, og etter hvert så jeg røykskyen stige opp over byen. Jeg dro ned til sentrum. I dagene i etterkant fikk jeg et veldig ubehag med den forrige boka mi, Eg kjem tilbake, den hadde kommet ut et halvt år tidligere. Det er en veldig brutal bok, og det er, om ikke massakre, så noe tilsvarende i den boka. All volden jeg skriver om der, den grusomheten jeg følte, kom veldig nært på meg. Plutselig var mitt samfunn, den verden jeg levde i, berørt av vold og grusomhet. Det kom så nært på meg, jeg greidde ikke å ha den distansen til det lenger. Samtidig kjente jeg at jeg trengte mer lys, noe godt å tro på, noe godt å skrive om.

Prøvde du å bearbeide dette i neste bok?

Ja, jeg ønsket å ta opp det som hadde skjedd, prøve å få tak på det. Jeg visste at jeg skulle skrive en 22. juli-bok, men slet veldig. Jeg ville skrive om det multikulturelle samfunnet vårt, om aggresjonen jeg hadde mot massemorderen. Men det ble for nært, jeg fikk det ikke til. Det var styrt av intellekt og vilje mer enn av skrivelyst. Jeg hadde to manus oppe på 50-60 datasider, men da stoppet det opp. Det var som om teksten døde mens jeg skrev. Jeg mistet interessen, hadde ikke nerven, det ble bare tørt og tomt. Dette må jeg bare legge fra meg, tenkte jeg. Så fikk jeg et spørsmål fra Eskil Skjeldal som ville gi ut en bok med bibelske tekster. Da skrev jeg en novelle om Peter og Judas. Den var faktisk veldig god, men det ble ikke noe av boka. Jeg tror det bare var jeg og noen få andre som leverte tekst. Dermed begynte jeg å dikte rundt denne novellen. Fortsatte å leke med andre bibeltekster, bare for å se hvordan det gikk. Og plutselig satt jeg med et stort univers som vokste til mange tekster og noveller.

Disse tekstene står som tolv-tretten kapitler i Guds barn, nærmest som noveller vevd inn i hverandre. Etter hvert gjnkjenner man flere personer som kommer igjen utover i boken. Handlingen spenner fra Betlehem i år null til år 70. Men de mest kjente skikkelsene fra evangeliene glimrer med sitt fravær. Hvor er Judas, hvor er Jesus, hvor er Maria? Jesus er riktignok en av bokens to sentrale karakterer, men han er hele tiden i utkanten. Hvorfor det?

Jeg skulle skrive en bok som tok opp historier de fleste kjenner fra før. Mange har dem i ryggraden, i hvert fall har folk et bilde av de store karakterene, Jesus og Judas, Maria og til en viss grad Peter. Jeg ville ikke forstyrre teksten ved å røre for mye ved disse karakterene, da ville historien tre i bakgrunnen og leserne henge seg opp i om de kjente igjen sine egne forestillinger om dem. Jesus er absolutt med i romanen, han er som du sier en viktig karakter, men det er akkurat som om det ikke handler om ham. Likevel sirkler alt rundt ham. Han er som en slags magnet i boka. Og slik ville jeg det skulle fungere, han skulle være som en magnet alle i boka kretset rundt.

Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Du ble invitert til å delta på et seminar om historiske romaner på Bjørnson-festivalen i fjor, og svarte med å spørre: «Hvorfor i all verden har dere invitert meg?» Guds barn er ingen historisk roman?

Nei, jeg pleier å si at det er en samtidsroman.

Hvordan forsvarer du det?

Jeg var opptatt av at dette kunne vært en historie som foregikk i dag. Jeg gikk inn i et aktuelt univers. Palestina på den tiden var et samfunn med en okkupant, en romersk makt. Det var okkupanter og okkuperte, undertrykkere og undertrykte. Det var religiøse ekstremister og moderate. Forskjellige sekter. Alt dette kunne like gjerne vært i dag. I den skapende prosessen følte jeg aldri at jeg skrev en bok om noe som skjedde for to tusen år tilbake. Jeg satt ikke der og tenkte at alt måtte stemme historisk.

Men jeg ser jo at du har brukt tre teologer til å lese manuset og sjekke historiske fakta?

Etter hvert leste jeg mye, men all faktasjekkingen gjorde jeg til slutt. Det var en masse etterarbeid. Men spørsmålene som karakterene mine balte med, går jo ikke ut på dato. Og egentlig følte jeg at samfunnet i Palestina på Jesu tid var mer moderne enn om jeg skulle skrevet en bok om meg selv som kunstner i Oslo.

Du har vært ganske polemisk mot en del av dine forfatterkolleger, og mener at det skrives for mange navlebeskuende romaner i Norge i dag?

Ja, men for å starte i en annen ende: Jeg vokste opp med en far som var opptatt av Gabriel García Márquez og Kjartan Fløgstad. Idealene jeg vokste opp med var en litteratur som åpnet for det fantastiske. Jeg følte meg mer hjemme hos Asbjørnsen og Moe enn hos Dag Solstad. Jeg husker det sitatet jeg leste på videregående, det sto i læreboka at «Dag Solstad ville ikke gi kaffekjelen vinger». «Er det mulig?!» tenkte jeg. «Selvfølgelig skal kaffekjelen få vinger!» Jeg har alltid vært opptatt av alt det vi skrivende har i verktøykassa, og hvor lite av det som er blitt brukt i norske bøker. Da jeg leste Márquez ble jeg slått av at dette minnet mer om mitt Norge enn en lektor i en Dag Solstad-bok. Dette var det veldig lite kult å si i mange år. Men akkurat nå føles det godt å si det.

Du bryter også med den selvbiografiske trenden i din egen forfattergenerasjon, og går ikke ut av verden, men inn i den?

Jeg tror aldri at jeg som forfatter vil skrive under på et opprop mot noe som helst. Men jeg vil at kunsten min skal gå inn i de store spørsmålene. Det høres pompøst ut, men det har vært målet mitt fra dag én. Og det kommer jeg til å holde fast ved gjennom hele karrieren min. Jeg har lyst til å gå inn i de store spørsmålene ute i verden, og ta opp ting som tro, religion og politikk. Jeg kom på Skrivekunstakademiet i 2006 og sa høyt at jeg ville skrive politisk. Da sa læreren bare: «Å, herregud!» Ristet på hodet og så bort. Og jeg skjønner jo en slik reaksjon, for det er noe naivt over det. Men samtidig så er denne viljen min, denne dreiningen mot det gamle Georg Brandes-sitatet vi alle lærte om på skolen, en viktig drivkraft: En litteratur som setter problemer under debatt. Og så får vi se hvor den fører meg etter hvert.

Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Det er en skikkelse i Guds barn vi ennå ikke har kommet inn på, det er denne gamle mannen som holder seg i skyggen hver gang lyset faller på noen. Enkelte anmeldere har simpelthen kalt denne figuren Satan. Han kommer stadig igjen og lokker mennesker til tvil og motløshet, eller planter historier i folk som leder til onde gjerninger. Ondskapen er synlig i denne romanen som i din forrige. Hvem er denne gamle? Er det Satan?

Nei, jeg liker ikke å bruke ordet Satan eller Djevelen om den skikkelsen, det blir for svart-hvitt. Han er en figur som går igjen i nesten alle kapitlene og prøver å lokke og lure og få karakterene med på sin side. Få dem til å erkjenne at det de gjør ikke er galt eller rett, det er bare deres oppgave. «Det er din plass i historien å gjøre dette nå.» I første kapittel prøver han å overbevise soldatene i Betlehem den natten de førstefødte ble drept om at de gjør en viktig oppgave. De forhindrer kaos. De er en del av et system som opprettholder orden. Han er en lokkende skikkelse. For det er jo ingen som vil si at det de gjør er ondt eller galt. Det tror heller ikke IS-soldater og Boko Haram at det de gjør er. Nei, de vil si at det de gjør er rett og godt og viktig. En plikt. Slike tanker står den gamle mannen for, og forsøker å innpode dem i alle han kommer nær. Så den gamle er en slags talsperson for alle som har gjort galt, men ikke vil erkjenne at det er galt. Sånne som Adolf Eichmann, arkitekten bak Holocaust, som ble fanget etterpå og sier han ikke angrer på noe. Han gjorde bare jobben sin, oppgaven sin.

«Vi trenger alle ei historie å høyre heime i,» sier den gamle. Spørsmålet er altså hvilken historie?

Jeg prøver å få fram et todelt syn på hvor viktig fortellingen er for oss mennesker. Alle skaper vi hele tiden våre egne historier som vi hører hjemme i. Historier som forteller oss hvem vi er. Det kan være hverdagslige historier, men de kan også være en hjelp til å overleve. Jeg tenker ofte på en bok, jeg vet ikke hvor god den var, men den gjorde et veldig inntrykk på meg: Historien om Pi av Yann Martell.

Den med tigeren i båten, som Ang Lee har filmatisert?

Ja, den handler om en gutt som blir skipbrudden etter at et skip går ned. Han mister moren sin, og havner i en liten båt sammen med en tiger. Helt på slutten kommer det fram at tigeren ikke var noen tiger, det var en mann. Det var den mannen som hadde tatt livet av guttens mor, for selv å komme om bord i båten for å overleve. Gutten hadde skapt det om til en historie om at det var en tiger om bord. Det var nødvendig for ham å ha en historie han kunne overleve i.

Men det finnes også fortellinger som dekker over eller bortforklarer det onde?

Det er akkurat dét! Dette er den andre siden. Å høre hjemme i en historie kan òg være destruktivt. Hvis du spør tyske soldater fra andre verdenskrig, hørte også de hjemme i en stor historie: De beskyttet det tyske riket og kjempet for sin rase. Og spør du IS-soldater eller Boko Haram, hører de hjemme i det universet de har skapt. Moralen blir forskjøvet så det man gjør er godt, uansett. Det er som om den enkeltes handling ikke er moralsk gal lenger, siden ondskapen blir utført av et stort fellesskap. Den enkelte vil si: «Jeg gjorde ikke noe galt, jeg gjorde bare plikten min. Jeg gjorde det som jeg skal gjøre i mitt system.» Det å høre hjemme i en historie kan være noe trygt og godt, men det kan også være destruktivt og få oss til å gjøre noe brutalt og ondt, nettopp fordi vi er trygge og gode.

Jeg tolker det slik at du med tittelen Guds barn mener at også disse, la oss bruke ordet terroristene i boken din er Guds barn?

Ja, jeg tenker at alle mennesker er søsken, på et vis. Vi er født som mennesker, med ulike muligheter, men er alle Guds barn. Det synes jeg er det sterkeste budskapet i evangeliene, troende eller ikke troende. Jesus åpnet for å trekke alle slags mennesker inn i det store fellesskapet. På den tiden var for eksempel barn ganske lite verdt, sammenlignet med hos oss nå. Men Jesus tok barn til seg, han tok vare på dem, tok vare på kvinner som var utstøtt. Han forteller en historie om en samaritaner, som ble sett ned på som et fiendefolk.

Det er litt av et følge du beskriver, den gjengen som fulgte Jesus. Løse fugler og utstøtte kvinner, stammende og syke. Er det håp for alle? Er nåde og oppreisning en mulighet for alle i boken din?

Jeg ønsker det. Ja, jeg vil gjerne. Jeg har alltid vært opptatt av filosofien rundt ondskap. I høst var jeg i en samtale med filosofen Arne Johan Vetlesen om dette. Jeg har lest mye av ham, i forarbeidene til begge romanene mine. Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Men etterpå leste jeg Vetlesen, som korrigerte Arendt sin fremstilling av ondskapens banalitet.

Vetlesen mener vel at Arendt ser bort fra sadismen, den rene gleden noen kan føle over å påføre andre lidelse? Og at hun bagatelliserte Eichmanns antisemittisme?

Ja, hun overser utsagnene fra rettspsykologen som fulgte Eichmann tett på livet. Der viste det seg at Eichmann var rabiat antisemitt.

Men en av dem som har utøvd den verste ondskapen i din bok, vender om på forsiktig vis, det er den ene soldaten fra barnedrapene i åpningskapitlet. Sier boken at alle kan vende om og få tilgivelse?

Jeg har lest mange studier om ondskap og intervjuer med overgripere. Det er slående hvor få av dem som angrer. De er fanget i et selvbedrag og sier at det ikke var så ille det de gjorde, man må forstå det slik og slik. De tror på sin egen løgn. Veldig få har noen Eureka-opplevelse av at det de gjorde var grusomt og at de trenger tilgivelse. Det skjer ikke i det virkelige liv. Men likevel kjente jeg etter min forrige bok, og etter 22. juli, at jeg var avhengig av å i hvert fall forsøke å skrive om det gode. Jeg var avhengig av å tro på det gode mens jeg skrev. Derfor ville jeg opprinnelig kalle boka Gjøre godt.

Men den tittelen var opptatt?

Den var opptatt, ja. Trude Marstein stjal den, åtte år før meg! Jeg ville ha inn den godheten, jeg var selv helt avhengig. Om det er sant eller ikke, var ikke så viktig for meg, men jeg var avhengig av å tro på en verden der det gode kan vinne fram.

Og hvor enkeltmenneskers moralske valg kan gjøre en forskjell?

Som ungdom leste jeg en bok med tittelen Frys, en bildekollasje satt sammen av blant andre Roy Andersson. Jeg husker et fotografi fra andre verdenskrig, da tyskerne rykket inn i Jugoslavia. Det er av den tyske soldaten Josef Schulz. Du ser at de stilte opp sivile og partisanere med bind for øynene for å henrette dem. Da er det en tysk soldat, veldig ung, som kaster geværet sitt og nekter å adlyde. Han går bort og stiller seg sammen med de andre som skal skytes. En av hans kamerater tok bildet idet han går bort til dem. Når jeg ser det, kan jeg ikke fatte annet enn at godheten må kunne seire. Samtidig vet jeg jo at han ble skutt. Han døde. Det hjalp ingenting. Alle ble skutt. Og det er en kamp som foregår kontinuerlig, den blir aldri vunnet. Men jeg må tro på at det gode skal vinne. Derfor ville jeg at boka mi skulle være god. Jeg synes egentlig det er en veldig lys bok. Jeg synes det stråler lys av den. Jeg ville fylle på med et religiøst språk, og vise at det språket ikke er utdatert. Det vil aldri gå ut på dato. Religionen er alltid med oss på et vis, på godt og vondt.

Er du kristen?

Ja, jeg er kristen.

Er du en kristen forfatter?

Nei, jeg ville aldri kalt meg selv en kristen forfatter. På den andre siden vil jeg aldri slippe det å skrive om tro og religion. Det er en så stor del av oss mennesker. Det vil alltid henge igjen hos meg. Jeg vil heller gå inn i det rommet og skrive derfra, fremfor å ta et oppgjør med troen i teksten.

Du har kanskje ikke hatt noen grunn til å ta et oppgjør med troen? Det er det jo andre som har hatt. Jeg laget en bok om Kjell Askildsens liv, og han hadde gode grunner til å ta avstand fra sørlandspietismen.

Det er artig du sier det, for jeg ble nylig intervjuet om Guds barn av poeten Øystein Hauge, som tidligere var naboen min i Fræna. Han spurte: «Hvordan kunne du gjøre dette?» Han kommer selv fra en predikantfamilie og kunne aldri ha skrevet en sånn bok uten å ha tatt et oppgjør med kristendommen. Jeg for min del ble selv kristen i godt voksen alder. Jeg kommer fra en humanetisk familie. Jeg er borgerlig konfirmert. Jeg har hatt navnefest. Jeg er ennå ikke døpt. Jeg har aldri hatt noe vanskelig forhold til kristendom og tro, og har aldri hatt behov for noe opprør. Det eneste jeg har gjort opprør mot, er kanskje Human-etisk forbund. De var veldig kjedelige. Men jeg har et avslappet forhold til kristendom og tro.

Sto du ikke litt på utsiden i Fræna som udøpt barn?

Neida, det fantes kun én barnehage der, en kristen barnehage. En dag jeg kom hjem til middag, spurte jeg om vi ikke kunne synge bordverset. Det ble helt stille. Så sa pappa: «Vær så god, syng du.» Så sang jeg «Når Gud styrer båten, går det bra». Solo, for hele familien. Det ble helt stille. Så hørte jeg broren min si: «Tror du at det sitter en mann oppe i himmelen?» Og jeg tenkte at nei, det går jo ikke an. Så bare droppet jeg det. Og var på en måte ferdig med religionen i oppveksten. Men historien var der likevel. Den hang fast. Det var artig da jeg var i Fræna i høst for å snakke om boka. Der satt pappa på første rad og koste seg. For der kommer hans egen sønn, som han har oppdratt som humanetiker, og som nå har skrevet bok om Jesus Kristus. Men bakover i salen sitter alle mine venners foreldre, som har opplevd at alle deres barn har fornektet Gud! Så pappa sitter der og gliser, han.

Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Noen av de sterkeste partiene i boken din involverer barn, og det er egentlig sjelden kost i samtidslitteraturen. I en magisk-realistisk scene tar gutten Simon, den kommende disippelen, ned sin henrettede far fra korset. Og i det nest siste kapitlet inngår et barn, Marta, veddemål med den gamle. Disse barna er jo bokstavelig talt Guds barn.

Ja, det er en god del barnestemmer i boka. Hvorfor skal egentlig barn være forbeholdt bare barnebøker? Men jeg måtte prøve å snu på det, og bruke barns fantasi for å kunne overleve noe veldig grusomt.

Det er vanskelig å ikke assosiere til Utøya i fortellingen om slangen som kommer seg over til barneøya?

Jeg ser at Utøya siver inn i teksten, spesielt i det kapitlet der Marta og søknene hennes møter den gamle mannen. Den gamle utfordrer til en duell der de forteller historier. Hvis han får dem til å gråte, vinner han. Hvis Marta greier å kontre og fortelle en bedre historie, vinner hun. Og historien han forteller er en slags allegori over Utøya. En slange kommer seg om bord på en båt over til en øy, der den biter alle barna som er der. Når det er Marta sin tur, forteller hun den samme historien, bare at den ender godt. Det kommer noen og redder alle barna på øya. Det kapitlet skrev jeg som en barnebok. Jeg var irritert på at forfattere skriver voksenbok ett år og en barnebok neste. Jeg ville ta barneboka inn i voksenboka. Jeg har tre små barn selv, jeg er midt i den fasen av livet. Barn har en utrolig fantasi, og de bruker den på en unik måte når de selv dikter og forteller. Kraften i barnefortellingen synes jeg er overveldende, den er åpenbart overveldende for barna selv også. Bare se på barn når de blir lest for eller fortalt for. Evnen til å gå helt opp i en fortelling kan jeg av og til savne som voksen. Så når jeg skriver, har jeg lyst til å nærme meg det barnlige, der alt kan skje, der veggene går ned og du åpner for det intuitive.

Du kobler også det barnlige til det moralsk gode? 

Jeg har også et kapittel med barnegjenger, der barn gjør vonde ting mot hverandre. Men det er noe urørt, tenker jeg, hos barn. En slags tro på at det gode kan vinne. Barnet greier å vekke noe hos den voksne i boken. Kanskje fraværet av det kyniske? Eller kanskje det handler om en ny start, at barnet alltid representerer den nye starten.

Du sa at tittelen Gjøre godt var oppbrukt, men det er jo strengt tatt Guds barn også. Den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy brukte tittelen Child of God for 40 år siden. Hans roman The Road ble jo nevnt av kritikerne i forbindelse med din forrige bok. Hvilke litterære forbilder har du?

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av norske forfattere, men er veldig fascinert av poeten Øyvind Rimbereid, som har skrevet Solaris korrigert, Herbarium og Jimmen. Han gjør noe helt unorsk i diktene sine, går inn i en egen fantasiverden og låser den opp for leserne. Han greier å vri om en nøkkel til et univers der ingenting i Norge er for lite til å bli blåst opp. Samtidig som han er fortellende og språklig kvass, er han også intellektuell. Veldig smart. Han er et forbilde. Men lenge før jeg leste Rimbereid var jeg opptatt av det universet Asbjørnsen og Moe skaper i sine eventyr. Skogen og trærne. Troen på at det finnes troll, den sitter igjen. Troen på at det finnes noe overnaturlig. Ikke som noe nyreligiøst, men jeg tror på det i teksten. I teksten kan alt mulig skje … Men jeg er også vokst opp med en verden av tv-serier og filmer, X-files på TV, fantasylitteratur og populærkultur. Jeg var fascinert av Stephen King som barn. Mye er dårlig, men noe er veldig bra. Jeg blir utrolig imponert over denne evnen til å snu opp-ned på hva du forventer av teksten: «Nei, men du kan da ikke gjøre sånn!» Og så gjør han det likevel! Og han bare fortsetter! Fantastiske virkemidler er en del av en forfatters verktøykasse, det avgjør ikke i seg selv om boka blir god eller ikke. Men da jeg vokste opp, var det sånn at hvis en forfatter brukte fantastiske elementer, var boka ikke verdig.

Jeg kjenner en forfatter som er enig med det du sier der, og det er Tor Åge Bringsværd. Han opplevde den holdningen på 1970-tallet.

Jeg tror heldigvis dette er i ferd med å snu nå. Med Guds barn har jeg gjort det, og Jan Roar Leikvoll gjorde det til en viss grad med sine bøker. Eivind Hofstad Evjemo gjorde det på et vis med sin forrige bok Jeg skal vise deg et ansikt av kjærlighet. Der var det et gymgulv som fortalte historien i ett av kapitlene. Og poeten Erlend Nødtvedt viser også hvordan man kan bruke flere virkemidler for å åpne opp teksten. Jeg tror vi vil se mer og mer fremover at forfattere gjør ting som er helt annerledes.

Bort fra selvbiografiske jeg-romaner?

Det håper jeg virkelig.

Hvorfor er du såpass hissig mot den bølgen?

Jeg synes det er uinteressant … Jeg har et stort engasjement … Jeg bryr meg om verden, jeg er opptatt av politikk, jeg har bakgrunn fra et organisasjonsmiljø i Changemaker, ungdomsbevegelsen til Kirkens Nødhjelp. Engasjementet derfra er med meg videre. Det er den skrivingen jeg brenner for. Jeg skriver ikke for å løse mine personlige problemer. Jeg har avsmak mot å skulle skrive om seg selv eller belemre andre med min person. Det er også fordi jeg har en naiv, barnslig tro på den store fortellingen. Jeg tror at alle mennesker går inn i en kontinuerlig kamp mellom det gode og det onde. Jeg skriver for å prøve å få meg selv til å tenke. Få andre til å tenke. Få teksten til å gjøre noe med andre. Ta opp store spørsmål. Det har jeg lyst til å få til. Nå som det går så bra, kan jeg si det høyt.