Den afrikanske drømmen

-Du kommer vel tilbake snart?

Moren smiler mot Mouhamed Seck. De står på flyplassen i Dakar, Senegal, omringet av ropene til drosjesjåfører, hotellansatte og guider. Sammen med tutingen fra motorveien blir det hele et stort kaos.

Mouhamed nikker, og vet at i nikket ligger det ingenting. Begge vet at det ikke er de som bestemmer lenger. Nå er det tilfeldighetene som avgjør når de ses neste gang. 

Det er oktober 2009, og Mouhamed skal forlate Senegal, for morens skyld. Han vil at hun skal få et stort hus der hun kan ta vare på barn, barnebarn og andre slektninger. Hun skal ikke behøve å bekymre seg for framtiden. For hvis moren er lykkelig, er hele familien lykkelig. Og når hele familien er lykkelig, har han lyktes. 

Fem år seInere drar Mouhamed Seck en vasketralle etter seg i gangene i TV2-bygget på Karl Johans gate i Oslo. Han gjør rent og  han tømmer søppel. Han begynner på jobb klokka fem hver morgen. 

– Jobben er fin. Jeg får være fysisk aktiv, og det er god trening, sier han.

Hver måned sender han hjem 4.000 kroner. Men selv om han er glad for å kunne hjelpe familien, er det ikke vasking han ønsker å gjøre resten av livet: Når han er ferdig for dagen ved lunsjtider, reiser han hjem for å male. I Senegal var han karttegner, i Norge håper han en dag å kunne leve av maleriene sine. 

Ndeye Ndoumbe Diouf Seck (60) har sitt yngste barnebarn hengende i et tørkle på ryggen mens hun står og vasker opp. Hun smiler mot de to eldste barnebarna sine, Diarra (4) og Gigi (6), og sier noe på wolof. Barna ler og løper ut av det lille rommet som brukes som kjøkken. Barneføttene klasker mot de kjølige gulvflisene og forsvinner ut i de sandfylte gatene.

– Jeg tror de kommer til å reise en dag, de også,
sier hun.

Fem år etter at den eldste sønnen hennes forlot Dakar, gleder hun seg over at han kan sende dem penger. Og selv om hun savner ham, tenker hun tilbake på avreisedagen som en lykkelig dag. Det var dagen da Mouhamed fikk alle unge senegaleseres drøm oppfylt: Drømmen om ikke å bare stå på et gatehjørne, uten noe å ta seg til. 

Mouhamed Seck står opp tidlig hver morgen for å vaske i TV2-huset i Oslo. Søppelet tar han med ned i garasjen.
 – Jobben er fin. Jeg får være fysisk aktiv, sier han. 

Hvert år velger et ukjent antall mennesker å forlate Senegal. Tallet er ukjent fordi mange forlater landet på ulovlig vis, ved hjelp av piroguer – fargerike trebåter som fylles opp med 70 til 80 mennesker i hver båt. Noen mister livet på veien, andre blir del av de over 260.000 senegaleserne som i dag bor og jobber i Europa.  

– Det er helt umulig å vite hvor mange som dør i forsøket, da det ikke finnes god oversikt over hvor mange som reiser ut og ikke kommer fram. Men tusenvis dør hvert år, sier Taïbatou Sidibé ved den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) i Senegal.

EUs organisasjon Frontex satte i 2006 i gang en operasjon på oppdrag fra Spania, for å forhindre illegal migrasjon fra Vest-Afrika til Kanariøyene. I ettertid ble det straks vanskeligere å forlate Senegal med båt. Havgrensen til Europa er nå strengt beskyttet.

Tall fra det senegalesiske utenriksdepartementet tyder på at den illegale migrasjonen er blitt kraftig redusert etter Frontex. Men Sidibé forteller en annen historie. Ifølge IOM går tallet på pirogue-reisende senegalesere opp. 

– Vi har sett en drastisk økning bare de siste seks månedene, sier hun. 

Stranden Hann Bay ligger bare 20 minutters biltur unna Seck-familiens hjem i Fadia. En eim av fiskeslam og søppel river i neseborene idet det legger til to fiskebåter ved brygga. Mannskapet ombord i de fargerike pirougene konsentrerer seg om å få i land dagens fangst.

Langt der ute ligger horisonten naken tilbake. Det er bare hav og himmel er å se, ingenting annet. Mange senegalesere har sett, og ser fortsatt, det motsatte. De ser alt.

– Vi har et ordtak som sier «join Barcelona or die trying», sier fiskeren Modou Ndiayes (43).

– Jeg har sett mange piroguer forlate denne stranda opp gjennom årene.

Alle som reiser, har betalt mellom 5.000 og 10.000 norske kroner. I mange tilfeller har de solgt eiendeler eller lånt penger av familien for å få nok til reisen, fordi mange av dem som reiser illegalt også er blant de fattigste. Broren til Ndiayes reiste med pirogue, men etter å ha jobbet noen år i Spania, valgte han til slutt å komme hjem.

I Hann Bay ligger piroguene tett. De små trebåtene brukes til fiske, og større båter brukes når håpefulle senegalesere setter seg om bord for å nå Europa.

En gruppe mennesker kommer og setter seg. De samtaler ivrig mens de ser på at en av fiskerne veier og måler den fortsatt sprellende fisken. Den lille fiskeboden i grå betong, som for litt siden var nesten folketom, er plutselig blitt et populært samlingssted.

– Det er blitt mer vanskelig å reise med pirogue, men det skjer fortsatt, sier Ndiayes.

Han forteller at det strenge vaktholdet har ført til at mennesker i dag reiser i mørke: 

– Eieren av piroguen sender ut en SMS, hvor de får vite tid og sted kun noen timer før avreise. Ikke engang familiemedlemmer kan vite når de drar eller hvor de skal dra fra. 

– Om vi snakker om å reise? Ja, hele tiden. Det er det som er den afrikanske drømmen, sier Pathé Seck (28), Mouhameds Secks bror. 

Han sitter i stua og ser mot tv-skjermen mens han snakker om å komme seg bort, vekk fra Senegal. Vekk fra murhuset i Fadia, en bydel nord i hovedstaden Dakar. Vekk fra middelklassestrøket med gater fulle av sand og dårlig trykk i dusjen. Han vil gjøre som Mouhamed. 

Niesene hans, Diarra og Gigi, følger med på tv-en. Diarra reiser seg opp og begynner å bevege seg etter rytmen i paraden som ruller over skjermen. Bestemor Ndeye blir med i dansen. De trenger ikke mer enn en rytme for å danse. Pathé ser på dem og smiler.

– Det er ikke det at livet mitt ikke er bra. Her har jeg familien min. Men jeg vil gjøre noe med livet mitt. Jeg vil reise til Europa for å tjene opp nok penger til å komme tilbake hit og lage dokumentarfilmer. Europeere har reist til Afrika, handlet med oss, tatt slaver og kolonisert kontinentet vårt. De hentet ut mineraler og andre ressurser og tok all rikdommen med til Europa. Nå er det vår tur til å dra til Europa for å finne penger og ta med hjem igjen, sier Pathé. 

Uten pengene fra Mouhamed ville familien hatt vanskelig for å klare seg. Ndeye Seck er enke og pensjonist, og hun får bare en liten pensjon hver tredje måned. Hun tar hånd om sin yngste sønn Pathé, barnebarna og tre nieser, og ingen av dem jobber. 

– Det beste hadde jo vært at barna mine jobbet i Senegal. Men da hadde de ikke tjent like mye penger, og da hadde vi ikke hatt et like godt liv som nå, sier hun. 

Seck har en datter i Italia og en sønn i Norge. Hun håper at også yngstesønnen skal kunne reise til -Europa.

To år gamle Comba er sluppet ned fra bestemorens rygg. Hun går rundt matfatet som er blitt satt på gulvet, bøyer seg ned, smaker på litt ris og ser nysgjerrig opp. Foreldrene hennes bor i Italia. Livet som møtte dem var hardere enn de trodde, og de måtte til slutt sende barna sine hjem. 

– Comba, cai– kom.

Det er middagstid. 

I en liten kiosk i Hann Bay selges alt fra tobakk til bønner. Kiosken er også et samlingspunkt der fiskere kan ta en kopp te. Mange drømmer om et liv et annet sted. 

For mange blir ikke møtet med Europa som de hadde tenkt. Taïbatou Sidibé i organisasjonen IOM sier at migrantene ikke er forberedt på det som møter dem.

– De risikerer livet. De har en drøm, men de aner ikke hva de reiser til, sier Sidibé.

Målet for mange av dem som reiser ut, er å komme tilbake. Men mange tør ikke. 

– De tør ikke å komme tilbake, med mindre de har nok penger til å kjøpe seg et stort hus og en stor bil. De er veldig opptatt av å lykkes. Så da blir de i Europa, sier Sidibé. 

En av dem som har kommet tilbake til Senegal, er 32 år gamle Ibrahima Dia. Men det ble ikke helt som han hadde tenkt. 

Han forlot Dakar i en åpen båt i 2006. I åtte døgn satt han om bord, mens bølger og vindkast kastet både ham og båten fra side til side. Folk rundt ham hostet, skalv og kastet opp. Det var kaldt, og det var vått. 

– Om jeg var redd? Nei. Eller jo. Den siste natta var det så kraftig vind at da var jeg faktisk redd for at båten skulle hvelve. Det er jo slikt man hører at skjer, sier han.

Etter båtturen klarte han å komme seg til Valencia. Der bodde han i tre år og hadde forskjellige småjobber.

– Det var drømmen min, det var alt jeg ville. Europa skulle forandre livet mitt, og om jeg døde i forsøket på å komme meg dit, så var det greit, sier han.

Men Spania var ikke som forventet. Han jobbet som selger på gaten, solgte forskjellige ting– noe han ikke tjente mye penger på.

– Det var vanskelig å få seg en ordentlig jobb, særlig uten de rette papirene.

Han synker litt sammen, og blikket vendes mot gulvet i noen sekunder, før han ser opp igjen med et alvorlig drag over ansiktet. I 2009 ble han tatt av spansk politi, og sendt tilbake til Senegal.

– Nå vil jeg ikke lenger dra til Europa, jeg vil heller prøve å lykkes her, selv om jeg ennå er fattig, sier han.

Han mener at alt handler om flaks i Europa. 

– Det er skikkelig tøft. Ingen av vennene mine tror meg når jeg forteller historien min– de vil reise og se det selv, sier han og slår hendene opp i en oppgitt bevegelse.

Rundt matfatet sitter Pathé Seck sammen med kusinen sin, Zeyna Mbacké (18). Hun forteller at hun ønsker å gå på universitetet og studere politikk. Mens Pathé Seck vil bli dokumentarfilmskaper, er hennes mål å bli diplomat. 

– For å få det til, må vi til Europa. Her er det ikke jobber som diplomater, og det er ikke penger til å lage film, sier Pathé Seck. 

– Du kan spørre en taxisjåfør hva slags utdannelse han har, og han vil svare at han er lege. Eller statsviter. Eller ingeniør. Men han jobber som taxisjåfør, for det finnes jobber som taxisjåfører. Det finnes ikke jobber som leger eller ingeniører. Det kan virke litt håpløst.

Både Pathé Seck og Zeyna Mbacké føler at de vet mye om livet i Europa. De lærer fra TV og magasiner. Bildet av Europa er at alle har penger, at det er lett å få seg en jobb og at hele kontinentet er svært seksuelt frigjort.

– Jeg er litt redd for kulturen, og vet ikke helt om jeg vil trives der. Aller helst vil jeg bo i Senegal med familien min, men jeg vil jo ha suksess i livet, og da må jeg bort, sier Zeyna Mbacké.

Suksess er et ord alle senegalesere kjenner. De har hørt mye om det, blant annet gjennom vestlige filmer og TV-programmer. Suksess kan ikke oppnås i Senegal – det er enklere i Europa.

Mens stadig nye senegalesere risikerer livet for å få oppfylt drømmen sin, bidrar pengene fra de som har reist, til senegaleseres økonomi. Ti prosent av landets brutto nasjonalprodukt kommer fra slektninger i Europa. Det er så store penger at myndighetene ikke bare kan sitte og se på.

Alessane Diallo jobber ved utenriksdepartementet i Dakar, og han forteller at myndighetene har startet opplæring av folk som ønsker å reise. De lærer dem språk, hvordan immigrasjonsreglene for de forskjellige landene er– rett og slett hva de kan vente seg i Europa. 

For at pengene skal komme tilbake til Senegal, jobber de også med investeringsprogrammer for migranter. 

– Folk bruker stort sett pengene på familiene sine, ikke på investeringer. Dette vil vi forsøke å endre, slik at Senegal som nasjon kan berikes på migrasjonen, sier Diallo.

– Man må jobbe hardt for å lykkes her, hardere enn jeg hadde trodd, sier Mouhamed Seck.

Leiligheten ved Alexander Kiellands plass i Oslo deler han med en kamerat. Veggene er dekorert med egne malerier, og midt i stua står et lerret med et halvferdig maleri. Lent mot den svarte skinnsofaen står gitaren hans.

– Jeg reiste til Europa for å lykkes. Jeg er på vei til å lykkes nå, for jeg gir familien penger som gjør at de får et bedre liv. Jeg var aldri i tvil om at det var rett å reise vekk fra Senegal. Alle som har muligheten, gjør det, sier han. 

Han tror at han aldri vil flytte tilbake til Senegal. 

– Følelsen av å ha et samfunnssystem som er så korrupt at det jobber mot deg, følelsen av at du holdes nede fordi du ikke kjenner de rette personene– den vil jeg ikke kjenne igjen, og det er dessverre sånn det er i hjemlandet mitt.

Han ler når han hører om de senegalesiske myndighetenes forsøk på å få emigrantene til å investere.

– Jeg stoler ikke på myndighetene. Det kunne vært nok penger i landet til å gi unge jobb. Senegal er et land rikt på ressurser, men myndighetene roter til alt. Jeg gir heller pengene til familien min, sier han.

Dagens høydepunkt for familien i Dakar er når Mouhamed ringer. Han ringer hver dag, og ofte skjer det mens de spiser lunsj. Da får alle snakke med ham etter tur. Ndeye Seck holder alltid hardt rundt telefonen og snakker høyt, slik at sønnen skal høre hvert ord hun sier. 

Hun forteller ham at hun vil at han snart skal komme på besøk igjen. Men hun forstår at reisen er dyr. Likevel sier han at han skal han prøve å komme en tur neste år. 

Ndeye Seck er ikke sikker på om hun noen gang får bo med hele familien sin i Senegal igjen. 

– Her er det ingen muligheter. Det har ikke vært det så lenge jeg har levd, og jeg tror ikke det kommer til å bli noe bedre så lenge jeg lever. Det gjør meg trist å tenke på, men det er den senegalesiske hverdagen. Og barna må få gjøre det som er best for dem. De må få leve sine egne liv, sier hun.