De som tegnet landet

I de 42 årene siden utbyggingen av Saupstad har arkitekt Jarle Øyasæter bodd i en kjedet enebolig i et lite nabolag han selv har tegnet ved Tyholt, på den andre siden av Trondheim. Inntil nylig, da et tre i nabohagen vokste seg så stort at det skjulte utsikten, kunne han likevel se de hvite blokkene i drabantbyen fra vinduet i andre etasje, langt der borte. 

Han og kona, Aune Annikki Øyasæter, er i god form, men merker at de snart runder 90 år. Aune Annikki har ved noen tilfeller falt ut av sengen om natten, og stått i fare for å skade seg. Derfor har de satt en stor bok – 50 ganger 50 centimeter med harde permer – opp ved sengekanten som en liten mur som holder henne trygg.

Denne slitte boken, med et flyfoto av et åkerlandskap med et påtegnet lilla veinett på forsiden, er en av de få gjenværende originale eksemplarene av planene for Arkiplans Saupstad-prosjekt, ledet av Øyasæter. Om man trekker denne boken opp fra sengen og åpner den, finner man beskrivelse av en totalplanlagt bydel som da den ble bygd ble kalt Norges «største enkeltprosjektet i boligsektoren». En enhetlig tegnet konstruksjon planlagt til å være like stor som Tønsberg.

Denne planen – sammen med drabantbyer som Loddefjord i Bergen og Romsås og Holmlia i Oslo – var en del av den siste generasjonen offentlige «totalplaner» som ble startet etter andre verdenskrig. 

Bare i Oslo bor i dag over halvparten av innbyggerne, grovt regnet 240 000 mennesker, i drabantbyene  bygget etter disse planene. På landsbasis bor godt over 1 million mennesker i restene, noen vil si ruinene, av etterkrigsplanene. I tillegg kommer hundretusener av innbyggere i de totalkonstruerte småbyene som ble bygd opp etter krigen, hovedsaklig i Nord-Norge. Alle disse stedene er tegnet av en liten gruppe mennesker. Kjernen i denne gruppen, med arkitekt Frode Rinnan i midten, har – med referanse til andre verdenskrigs verste torturbande – blitt gitt det lite flatterende tilnavnet «Rinnanbanden».

Men banden, og dens etterfølgere, hadde fredelige mål. De ville bygge framtidsbyer som kunne romme det moderne mennesket i omgivelser som var både fysisk og mentalt hygieniske. De ville omformet landskapene vi bor og dermed skape bedre mennesker.

– Man kan vurdere deres prosjekter historisk og mene det de gjorde ut fra deres tid var riktig, sier Ole Møystad, arkitekt og professor på Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning på NTNU.

– Det skulle bare mangle at de gjorde det. Hele Nord-Norge var bare branntomter. Sånn sett kan man nesten ikke gjøre annet enn å bøye seg i respekt for det de fikk til. Men om man anvendte deres forståelsesmåte på de utfordringene vi står ovenfor i dag, ville blitt helt feil.

Som en av arkitektene bak dem sa det, tiår etter at de var ferdigstilte: Resten etter totalprosjektene er en «verkebyll». Men ikke alle er enige.

– Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir glad av å se det.

Øyasæter støtter seg på de to gåstavene der han står på høyden ved den hvite modernistiske kirken på Saupstad og ser utover sitt livsprosjekt. Han er en beskjeden mann, nå med kritthvit kortklipt hår, en grå dressjakke som henger løst på skuldrene med et sort lommetørkle i brystlommen. 

Han var mannen som ledet utbyggingen av de 105 tre- og fireetasjes funksjonalistiske blokkrekkene dekket av hvite eternittplater som ligger nedover Kolstad-flaten. Han står bak de 204 rekkehusene som hviler i åssidene fra Huseby, nå etter 40 år nesten skjult av fullvokste trær og busker. Og det er bare den ene halvdelen av storplanen han skapte. I tillegg kommer blokkene og mylderet av rekkehuskvartal som strekker seg utover Flatåsen, to kilometer bortenfor kirkebakken vi står på.

Alle disse byggene er systematisk og vitenskapelig planlagt i boken Øyasæter nå bruker som sengestopper. De 165 lekesandkassene på området er etter planen plassert maks 50 meter fra boligblokkenes inngangsparti, basert på den antatte maksimale «aksjonsradiusen» for fireåringer. De åtte barnehagene, tre barneskolene og to ungdomskolene er alle bygd minst 200 meter fra butikker for å forhindre «for nært naboskap» mellom oppvekst og handel. Tre meter brede gangstier, adskilt fra trafikken, leder ut fra tunene, og glir så i ett med skiløypene og turveiene i Bymarka. Dette er livsomgivelsene til over 20 000 mennesker.

Øyasæter myser mot sola. Til å ha vært den nest verste bydelen i Norge – kun slått av Skien sentrum – på SSBs undersøkelse av levekårsproblemer rett etter årtusenskiftet, ser blokklandskapet nå forbausende salig og rolig ut i sommervarmt kveldslys. Øyasæter har ikke vært her oppe på flerfoldige år. Men blokktunene i «Kvitbyen», som noen kaller den, har fortsatt hans gjenkjennelige signatur.

– Vi tegnet jo alt, sier han.

Eller i alle fall nesten alt. Bak kirken, nå malplassert knappe 20 meter fra de nærmeste blokkene, ligger en klynge gamle gårdsbygninger, en låve, to uthus og et langt hovedhus med grønne vinduskarmer: Søbstad gård. De som en gang kjempet for den er for lengst borte.

Planleggeren. Jarle Øyasæter var arkitekt og sjef for Arkiplan. På border forran ham ligger planan han skapte for Saupstad-komplekset.
Foto: Nils Kristian Th. Eikeland 

***

Det klassiske trønderlånet på Saupstad er gammelt. Bestefaren til de fire Søbstad-søsknene tok over driften av gården og de 550 målene med åker og skog i 1879. En generasjon senere, i 1930, 40 år før det Adresseavisen kom til å kalle deres «fåfengte og desperate forsøk på å stanse utviklingen», drev de to brødrene og de to søstrene gården med foreldrene sine.

Da var det fortsatt ingenting annet enn godt over syv kilometer med slettelandskap og skrint bebodde åssider mellom gårdsbygningene og arkitektutdanningen ved Norges Tekniske Høgskole på Gløshaugen ved Nidaros sentrum.

Men ideene som kom til å endre livene til søsknene, og hele det norske landskapet, hadde allerede begynt å spire i salene på høgskolen. Eller om ikke spire, så i alle fall vokse, som Dagbladet sa det i en sak 2. april det året:

«Funksjonalismen skaper gjæring ved Høiskolens arkitektavdeling i Nidaros».

De unge studentene på utdanningen hadde gjort opprør mot professorene som de mente lærte dem foreldede og konservative byggeskikker. For å vise at de sto samlet i sin sak, hadde de skapt en egen håndhilsen. Når de møttes i gangene på Gløshaugen løftet de hånden med fingrene formet som en C. Den sto for le Corbusier, kunstnernavnet til arkitekten og byplanleggeren Charles-Edouard Jeanneret-Gris, funksjonalismens fanebærer.

En av arkitektstudentene var mannen som ti år senere kom til å bli hjernen bak «totalplanene» i Norge. Frode Rinnan var en mørkhåret, sjarmerende arbeiderklassegutt fra Trondheim. En poetisk piperøyker som på kveldstid skrev svulstige og rimrike dikt. Når han fikk ånden over seg handlet poesien om vakre boligblokker, som i dette utdraget fra et han skrev mange år senere rett før byggingen av hans store prosjekt: «Konjunkturer mange planer rokker / De må legges bort i vent på mynt / Ikke så med 4-etasjes blokker / De skal reises gjennom tykt og tynt». 

Etter C-opprøret på NTH, ble Rinnan lederskikkelsen for en gruppe arkitekter «som hadde som målsetning å avskaffe arkitekturen som kunstart til fordel for politisert planlegging», som en av hans kritikere senere formulerte det. Han ville skape en moderne arkitekt som gjennom matematisk presisjon og teknisk innsikt kunne drømme større enn enkelthus.

Da krigen kom ble Rinnan sendt til Grini for sine radikale tanker. Der ble han byggeleder og arkitekt for rekkene med brakker fangene bodde i. I disse primitive husene ble Norges kommende politiske maktelite samlet. Her møtte Rinnan blant andre Einar Gerhardsen og flere av sine fremtidige medplanleggere. 

Historiker Bjørn Bjørnsen har kalt årene på Grini for «et kontinuerlig boligseminar». Ut fra dette seminaret kom gatene og husene neste generasjon nordmenn skulle vokse opp i, og som landbruksmarken utenfor byene skulle forsvinne under. 

Brakkebyene. Rett etter krigen ble det sendt  brakkebygg oppover til Finnmark, Disse byggene ble starten på de store gjenoppbyggingsplanene for nye Finnmark. I mørketiden ble brakkene montert i lyset fra lamper hengt i trærne. Tegning av Erik Lorange.

Mens Rinnan drømte om fremtiden mens han satt på Grini og senere i Sachsenhausen, ble de første storplanene allerede påbegynt i Norge, men det på tyske ordre. Også disse prosjektene hadde sin rot i gangene på NTH. I de første månedene av den tyske okkupasjonen ble Elverum, Åndalsnes, Molde, Kristiansund, Namsos, Steinkjer, Bodø, Narvik og en rekke andre steder ødelagt. Dermed ble «De brente byers regulering» igangsatt. 

Unge arkitekter, med den noe eldre Sverre Pedersen i spissen, ble satt til å tegne nye byer fra grunnen av. I et rom vegg i vegg med arkitektutdanningenes tegnesal i andreetasje på den gamle Hovedbygningen på NTH ble kartene over de nye stedene skapt. De vordende arkitektene kunne liste seg inn og se over skuldrene på planleggerne mens de bygde terrengmodeller og tegnet opp nye veier, havneanlegg og bykjerner. En av disse studentene var Erik Lorange, mannen som i dag kalles norsk byplanleggings «grand old man». 

Da tegnearbeidet var ferdig, rullet Sverre Pedersen sammen byplanene og tok dem med til Berlin. Der ble han inspisert av Albert Speer, Hitlers favorittarkitekt. 

Men Sverre Pedersens byer ble også inspirasjon for de aller første totalplanene som ble reist i det frie Norge da krigen var over. Etter at tyskerne hadde ødelagt over 20 000 hus og all annen viktig infrastruktur i Finnmark i krigens siste måneder, måtte landsdelen bygges opp fra grunnen av. Store deler av befolkningen hadde blitt tvangsevakuert sørover, de resterende hadde rømt ut i villmarken utenfor ruinbyene, og hadde ikke annet enn huler, gammer og ombygde robåter å bo i. 

Også sør i landet var situasjonen prekær. Bare i hovedstaden var 10 000 arbeiderboliger i sentrum kondemnert. Allerede før krigen hadde byplanpioner Harald Hals utarbeidet en generalplan for Oslo. Men krigen hadde stanset alt. Bolignøden var så stor at fedre som hadde kommet inn til byen for å finne hjem for sine familier krøp sammen rundt de varme ovnene på teglsteinsfabrikkene utenfor bykjernen om nettene. 

Noen av familieoverhodene som ikke klarte å finne steder å bo kastet seg i desperasjon foran tog som suste ut fra Østbanehallen.

De unge arkitektene fra NTH – C-gjengen og Sverre Pedersens eftf. – fikk oppgaven med å tegne planene som skulle bøte på alt.

***

Ny by. Erik Lorange var med på å bygge opp Finnmark etter krigen. Hans planer slo sammen de tre tettstedene som lå innerst i Altafjorden. Dermed ble Alta by skapt.

Historisk sett har de store byplanleggerne vært kjente skikkelser. Johan Caspar de Cicignon, som blant mye annet tegnet opp kvadraturene som ble Kristiansand og Trondheim sentrum på 1600-tallet, har plasser, gater, skoler og bydeler oppkalt etter seg. USAs mest kjente byplanlegger, Robert Moses har demninger, motorveier og parker i sitt navn, og er et omdiskutert – og av mange forhatt – symbol.

Men det finnes ingen Erik Loranges vei eller Jarle Øyasæters torg. Frode Rinnan har fått to gatestubber på Moholt i Trondheim.

En av grunnene til det, er at etterkrigsarkitektene ikke snakket i store ord da de bygde sine idealsamfunn, i alle fall ikke høyt. De var byråkrater. Selv Frode Rinnan, med sine radikale tanker, snakket for det aller meste om kloakkering og strømtilførsel når han beskrev sine planer. Det var kanskje denne lavmæltheten som gjorde at de fikk gjennomført så mye i så stor skala. Som Ann-Kristine Kronborg, kunsthistoriker ved Arkitekthøgskolen i Oslo, og forfatter av boken OBOS – 100 borettslag 1929-2013, sier:

– Det var ikke arkitekter med store vyer, men de var praktiske. Deres filosofi var mer «så gjør vi det bare».

Og det gjorde de.  

En annen grunn er at de bygde steder bevisst blottet for fortid, i alle fall på overflaten. Øyasæters blokktun på Saupstad for eksempel, hadde originalt navn som P, R og Q-tunet. Steder uten historie har heller ikke skapere. 

Men den viktigste grunnen til at disse menneskene ikke har blitt kjente symbolskikkelser, er at de som startet det hele fortsatt er blant oss.

***

Rinnans verden. Lambertseter var Norges første ordentlige drabantby da den ble påbegynt på starten av 1950-tallet. Den ble tegnet av Frode Rinnan, lederen for «Rinnanbanden». Denne minibyen ble malen for de kommende norske totalprosjektene. Foto: Edmond Jaquet/Widerøes flyselskap.

På Østerås, et par kilometer vest for Oslo sentrum, danner fire små gater et rekkehusfelt. Nest nederst i en av husrekkene, bak en dør nesten skjult av en viltvoksende hagebusk og blokkert av en blå gåstol, bor mannen som skapte Finnmarks største by.

Inne i huset hvor arkitekt Erik Lorange bor alene, er veggene dekket av bøker, og håndtegnede by- og naturlandskap. Oppå en av de mange hyllene ligger en tykk bok om Pompeii. 95-åringen er svak til beins, men i god form fra hoften og opp. Foran seg på bordet har han en ringperm med notater og hans egne tegninger av samfunnet innerst i Altafjorden, slik han møtte det i 1945.

Etter å ha stått fascinert og sett på Sverre Pedersens byplaner på NTH i 1942, tegnet Erik Lorange et diplomprosjekt som skisserte en storstilt forstad til Trondheim. I tillegg til Pedersen, var han inspirert av utenlandske arkitektmagasiner og rykter og fortellinger om byplanene som var i gang utenfor London. Men heller enn å gå videre med dette prosjektet, ble han i 1945 sendt til Finnmark, hvor han ble den ansvarlige for det definerende oppbygningsprosjektet etter den brente jords taktikk.

– Min selvtillit må ha vært betydelig, sier han i dag, når han beskriver sin reise.

Han gled inn på Altafjorden 6. november 1945, ombord på en motorkutter fylt med planker, bord og – spikret inn i en kasse på fordekket – en frustrert hest. Parallelt med arkitektene som skulle bygge opp landsdelen ble det fraktet demonterte tyskerbrakker, lignende de Frode Rinnan hadde stått ansvarlig for monteringen av på Grini, nordover. Men ettersom alle originale kaianlegg var ødelagt, ble plankene bare kastet på sjøen, dratt i land, for så å måtte ligge og tørke i flere dager før de kunne settes opp igjen.

Det var dette som møtte Lorange når han 6. november ankom Bossekop, en av de tre tettstedene – sammen med Bukta og Elvebakken – som lå med et par kilometers mellomrom innerst i fjorden. I mørketida ble brakkene montert i lys fra lykter som var hengt opp i trærne. Han fikk seg plass på en madrass i en av de ferdigbygde trekassene. Da han satte i gang arbeidet, oppdaget han at det ikke fantes kart over området. Han måtte tegne sine egne, for hånd, basert på engelske flyfoto og oppmålinger gjort til fots i den dype snøen. 

Lorange og hans medarbeidere vandret mellom de gjenværende grunnmurene tyskerne ikke hadde klart å sprenge bort, og stirret på stumpene etter strømstolpene som sto i kilometervis langs de frosne veiene. Han ble mer og mer sikker i sin sak.

– Jo mer innsikt jeg fikk, jo mer følte jeg at det tre tettstedene burde bygges som ett sted. Det kunne bli en vordende by.

Den nye byen skulle ligge midt på «raet», sandtunga som istiden hadde dratt ut i fjorden. Denne planen ble hurtig igangsatt. Resultatet av tegningene Lorange skisserte i lyset fra karbid-lampen sin i brakka ble til det som i dag er Finnmarks største by. Det er nå 69 år siden. I dag, mener Lorange, ville et slikt prosjekt vært umulig. 

– Jeg vil påstå vi hadde en høy status, vi arkitekter var jo en sjelden rase, man ble verdsatt. I dag har det skjedd en veldig nedklassing av fagfolk, og en veldig oppklassing av politikere. Det er en endring på både godt og ondt. Men du leser ikke om fagfolkene i dag. Du leser om politikerne. 

Oppbygningen av Finnmark var med på å forme en ny generasjon arkitekter. Svært mange av de nyutdannede fra NTH i årene etter 1945 fikk være med å tegne opp en hel landsdel. Disse arkitektene reiste senere sørover og ble med på å skape de neste storprosjektene. En av dem var Jarle Øyasæter, han hadde hatt praksis som landmåler i Mehamn. Han ble mannen som kom til å fullføre Loranges idé om en stor forstad til Trondheim.

Moderne tun. En modell av de karakteristiske blokktunene på Saupstad. Klyngene er i følge arkitekt Jarle Øyasæter inspirert av det klassiske trønderske gårdstunet. Foto: Arkiplan / familien Øyasæter

***

Etter de store planene i Finnmark, begynte også byene sør i landet å vokse. Igjen var det arkitektene og ikke politikerne som dikterte. På de i dag myteomspunne «torsdagsmøtene» på rådhuset i Oslo var det urbane teknikere som bestemte hvordan nybyene skulle fungere og se ut. Som Frode Rinnan selv sa det i intervjuer rundt 1990, et par år før han døde:

– Politikerne ruslet rundt i korridorene og lurte på hva som foregikk. De fikk beskjed om å ikke legge seg opp i administrative saker. Det opplyste eneveldet hadde sine fordeler.

Denne skjulte makten var det som ga klikken rundt Rinnan, bestående av byplansjef Erik Rolfsen og andre planleggere med god tilknytning til Arbeiderpartiet, sitt kallenavn. 

Denne kontrollen hadde arkitektene fått på grunn av det som var landets kanskje viktigste treenighet i årene etter krigen: Kommunene, boligbyggelagene og Husbanken. På tomter gitt fra det offentlige bygget boligbyggelagene hus og leiligheter hvor folk fikk mulighet til kjøpe seg inn med hjelp av gunstige lån fra Husbanken. 

De store utbyggingene etter krigen blir ofte sett på som kooperative og på kanten av den borgerlige definisjonen av eiendomsrett. Sannheten er at utbyggingene Rinnan, Øyasæter, Lorange og co tegnet, var den største overføringen av statlig eiendom til private enkeltpersoner i Norgeshistorien. Men hva som var offentlig land, var ikke alltid like tydelig. Kommunene hadde makt til å tvangskjøpe jord fra bønder om nødvendig. Jordbrukerne utenfor byene begynte derfor å forberede seg på kamp. Allerede i 1928 advarte en av dem mot at bøndene utenfor byene «nu mer og mer undertrykkes og forsvinner. For så vidt finnes der nogen likheter mellem oss og almindelige indianere...». 

Denne kommende konflikten var dømt til å føre til konfrontasjoner.

***

Helt på tampen av 1960-tallet, eventuelt et av de første årene på 70-tallet – Jarle Øyasæter er i dag usikker på det eksakte tidspunktet – kjørte arkitekten opp langs Byåsveien og ut til sletta som holdt på å bli til den nye byen på Saupstad. Han skulle gjøre oppmålinger og ta bilder av landskapet til utbyggingen. Noen år tidligere hadde han blitt tilbudt jobben med å lede Arkiplan, et nytt arkitektkontor opprettet for å tegne storprosjekter som Saupstad. Trondheim hadde ingen andre kontorer som var store nok til å ta på seg en slik oppgave. 

Han husker i dag ikke detaljene rundt hendelser som fulgte. Men oppe på platået ble han møtt av noen menn. De ba ham dra, og endte opp med å true ham på livet. Aune Annikki Øyasæter kan fortsatt kjenne på redselen for at noen kunne skade ektemannen eller familien. Hvem som sto bak truslene, og hendelsens kobling til den kommende konfrontasjonen, er ukjente i dag.

Hendelsene 18. april 1972 derimot, er grundig dokumentert. «Det heter at det ikke nytter å stanse utviklingen», sto det i Adresseavisen dagen etterpå, «men folket på Søbstad gård ved Heimdal gjorde i går likevel et fortvilet og desperat forsøk». Utbyggingen hadde begynt i 1969, nederst på platået. De to ungkarsbrødrene Reidar og Torleif og søstrene Ingeborg og Karen hadde kunnet se bulldoserne ete seg inn på jorden fra vinduet på gården. Likevel hadde de fortsatt som normalt, slått gresset og matet kyrne. De hadde fått overlevert eksproprieringsdokumentene, men hadde ikke gjort noe.   

Noen måneder tidligere hadde de fått besøk av en mann ved navn Bjarne Stendahl, en kjent skattenekter som hadde ført en «enmannskrig» mot den norske stat. Han slo seg sammen med søsknene. De tre mennene stilte seg denne dagen opp foran bygningsarbeiderne: 

«Området som ble stukket opp gikk bare 20 meter fra gårdsbygningene, men Stendahl og Søbstad-brødrene rev stakene ned like fort som de ble satt i jorden. Væpnet med staur stilte brødrene seg foran bulldozerne og anleggsmaskinene for å hindre dem i å kjøre inn på området», skrev journalisten som var tilstede.

Opphisselsen ble til slutt så stor at Stendahl slo en staur i ryggen på den ene bygningslederen. En lensmann la seg i mellom de to. I slåsskampen som fulgte ble anleggsarbeiderne truet med at om de ikke flyttet seg kom de til å bli skutt. Basketaket endte med at Stendahl ble kjørt til politikammeret. De to brødrene ble stående foran bulldoserne, bare avbrutt av nye forsøk på å rive opp stauren som ble satt i bakken. Til slutt ga de to opp, og vandret over jordet tilbake til gården, med sixpencene på hode bøyd mot bakken og hendene i jakkelommene.

Samtidig kom to politi-folkevognbusser til gården med hunder og fem politikonstabler, bevæpnet med køller. Etter å ha kommet seg inn i huset beslagla de et salonggevær, en rifle og ammunisjon. Den yngste av brødrene, Torleif, ble satt på glattcelle på politistasjonen i sentrum. Da han var ferdig forhørt, nektet han tilbud om skyss hjem. I stedet gikk han hele veien tilbake til den beleirede gården i tunge støvler. 

Etter en forhandling kom det til en enighet mellom brødrene og politiet om at de skulle unngå slike aksjoner i fremtiden «ettersom de nå hadde fått demonstrert mot det de betraktet som et overgrep på Søbstad gård». Når deres aksjon var grundig protokollført, fortsatte utbyggingen. Det skulle vise seg at søsknene kom til å kjempe mot kommunen i flere tiår til.

I dag har Jarle Øyasæter som – på ordre fra sine oppdragsgivere i Trondheim og omheng boligbyggelag og kommunen – sto bak planen søsknene Søbstad demonstrerte mot, stor forståelse for fortvilelsen. 

– Det kommer mennesker utenfra for å omkalfatrer på livene deres. Likevel, det var jo en bred oppfatning om at folk måtte få nye plasser å bo. Men bøndene hadde jo sikkert drevet gården der i generasjoner. Så det er ikke det spor merkelig, sier han. 

De nye leilighetene sto snart klare. De første årene etter utbyggingen var Saupstad en stor suksess. Forskere som studerte stedet kalte det «et av de beste eksemplene på integrert urban planlegging», og størrelsen på prosjekter var «en optimal skala for en moderne utvikling». De som flyttet inn på de hvite tunene og i rekkehusene var arbeiderfolk, funksjonærer og akademikere i god blanding. Men ting endret seg. 

Den store kritikken mot «totalplanene» kom med Ammerud-rapporten i 1969, da Saupstad allerede var under konstruksjon. Kritikken gikk på at Ammerud, et av de største blokkprosjektene i Groruddalen i Oslo, hadde blitt lite annet enn en «soveby». Christian Nordberg-Schulz, en av de sterkeste kritikerne mente de store prosjektene var totalt feilslått: 

«Det menneskebildet som står bak vulgærfunksjonalismen er det «kvantifiserte», verdifremmede (for ikke å si «verdiløse») menneske; et menneske som oppfatter seg selv som sammensatt av målbare «behov», og som bruker de foreliggende målbare «ressurser» for å tilfredsstille behovene (...) det å bo reduseres til et spørsmål om kvadratmetre.»

Utenfor Norge ble reaksjonene ennå krassere. I USA ble de såkalte Pruitt-Igoe-blokkene, 33 funksjonalistiske kjempeblokker i Missouri påbegynt på 1950-tallet, sprengt i 1972, selv om de rent praktisk var fult beboelige. Ingen ville ha dem som sitt hjem. 

På Saupstad hadde også virkeligheten endret seg. Fire år etter at de først beboerne hadde flyttet inn, hadde 43 prosent av dem flyttet ut fra blokkene. Akademikerne som først hadde flyttet inn med idealistiske drømmer om å bo i framtidsbyen, hadde forduftet. De samme forskerne som ved første besøk hadde forelsket seg i stedet var nå mer avmålte. De forsøkte å forstå hvorfor innbyggerne som bodde der var så lite aktive. En av teoriene var at boligene og omgivelsen rett og slett var for gode. 

Om en bor i boliger man trenger hverken dugnader eller hammer og spiker for å vedlikeholde, kan beboere bli apatiske og «vi får svak sosial mobilisering», mente de.  

Tilbake på Saupstad denne sommerkvelden i 2014, mener Jarle Øyasæter å se noe annet. Han er tydelig rørt over å få være i byen han skapte, og se at den har vokst til og endret seg på egenhånd i tiden som har gått. Mens han studerer livet mellom blokkene gjentar han flere ganger: 

– Det har jo karakter, dette. 

Vi går gjennom et av de første tunene som ble bygget i 1969, et stykke nedenfor kirken og gården. Blokkene, sammen med alle de andre på Saupstad, er nylig blitt pusset opp og har fått nye verandaer og oppgraderte lekeplasser. Ut fra plenen midt på tunet tusler to unge jenter mens de bærer en liten planke seg i mellom, som om de er i gang med et eller annet lite byggeprosjekt. Ellers er tunet rolig og frodig.

Ikke aller har vært helt enig med han i at det har karakter. Gjennom tiårene har mange debattanter ment at disse eternittkledde monolittene er mye av grunnen til rastløse og voldelige ungdomsgjenger og ensomme beboere som ikke har kontakt med andre mennesker. Disse sosiale problemene vokste på 1980 og 90-tallet, og etter at flere store innvandrergrupper flyttet til bydelen fikk «Kvitbyen» og Saupstad-komplekset rykte på seg for å være fylt av konflikter. Saupstad ble kalt Trondheims, om ikke Norges, verste sted å bo. 

Som hip-hop-kollektivet Sørsida Gerilja sa det med trassig stolthet for noen år siden i en låt om det «føkkings hølet» av en bydel de bor i: 

«Vi har hørt det før / Det e her problema skapes / Men det e her æ e født kis, det e her æ ska begraves».

Problemet var bare at drabantbyen ikke hadde noe kirkegård. Den ble sett på som et sted uten røtter, et sted du bare var midlertidig, og en gang skulle forlate.

Øyasæter selv mener området er tegnet for å motvirke denne typen rastløshet. Ved å sette de hvite blokkene, tre og tre i C-formede tun, skulle beboerne ha et sted å samles. Som en av forskerne som senere prøvde å analysere effekten sa det: Tunene var laget for å gi «en psykologisk følelse av å høre hjemme et sted».

– Jeg har aldri vært særlig interessert i høyhus, sier Øyasæter, mens han ser seg rundt på plassen. 

– Jeg tror alt dette kan ledes tilbake til det gamle trønderske gårdstunet.

Øyaseter er selv oppvokst i Meldal. I hans barndom var tunene samlingspunktene. Og om det er én idé han vil skal stå igjen fra Saupstad, så er det disse møteplassene, selv om de med sine nøytrale enbokstavs-navn, rette linjer og hvite flater ligner mer på bomodulene til en månebase. 

Saupstadblokkene bygges. De eternittkledde monolittene vokste fram på jordbruksmarka utenfor Trondheim fra 1969 og fremover. Ukjent arbeider i forgrunnen. Foto: Arkiplan / familien Øyasæter.

Øyasæter er ikke alene blant drabantybplanleggerne om å koble sine funksjonalistiske bygg tilbake til et gammelt ideal om det førindustriell jordbrukssamfunn. Ideen til Øyaseters Saupstad, Rinnans Lambertseter og alle de andre drabantbyene i Norge, kom fra før opprøret på NTH og før Sverre Pedersens «brente byers regulering». 

De fleste historikere leder ideen om selvstendige samfunn utenfor, men likevel koblet til storbyene, til stenografen og hobby-byplanleggeren Ebenezer Howard og hans bok Garden cities of to-morrow fra 1898. Howard drømte om en ny sivilisasjon, en slags fusjon mellom sosialisme og en borgerlig liberalisme. Små byer med en håndfull tusen innbyggere, med egne butikker, servicetilbud og smågater. Mellom disse hagebyene og den gamle storbyens sentrum, skulle det ligge ringer med park og skog. De urbane områdene skulle igjen bli små og overkommelige enheter, hvor mennesker kunne føle seg hjemme. 

Det var en forbløffende tanke. Som urbanisme-teoretikeren Lewis Mumford sa det: Det var to oppfinnelser man mente kom til å stå igjen for ettertiden den første halvdelen av 1900-tallet. Sammen skulle de forme en ny tidsalder: Flyet, som hadde gitt oss vinger, og hagebyen, som skulle ta mennesket tilbake ned til jorda igjen. Slik har det ikke gått. I stedet for ble de store byplanene, og deres skaper, gjennom 1980 og 90-tallet fremstilt som avskrekkende eksempler for hva som skjer når man får lov til å bygge drømmesamfunnet. 

Angreren. Jan Carlsen var som ung arkitekt en del av et forsøk på å fornye drabantby-ideen. Han mener de mislykkedes. I dag er han en av de norske totalplanenes største kritikere. Foto: Are Carlson 

Da Dag Solstad i 1983 jobbet med sin kommende roman, ringte han til en leilighet på Majorstua vest i Oslo og nådde mannen som bodde der: Arkitekt Jan Carlsen. Forfatteren spurte om det var mulig å få hjelp til litt research. Samtalen mellom de to var med på å skape Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en roman om en drabantbyarkitekt som etter en midtlivskrise flytter inn i samfunnet han selv har tegnet: Denne byen, Romsås øverst i Groruddalen, var planlagt som et sted hvor «arkitekturen skulle være en hyllest til det menneskelige samvær». 

I stedet for møter han et kaldt og uforståelig samfunn, formet av den like kalde arkitekturen. Arkitekten klarer ikke å skjønne dette fremmede landet: 

«[J]eg betrakter det livet som leves på Romsås som prinsipielt uforståelig. Jeg har ingen mulighet til å forstå det. […] Jeg er knapt i stand til å beskrive det. […] Hvorfor blir jeg slått av en slik lammende tristesse hver gang jeg befinner meg der? Som fratar meg språket».

Boken var med på å forme bilde av totalplan-arkitektene som en tragiske skikkelser, falne idealister som hadde forsøkt å bygge utopien og endt opp med å skape et ensomt landskap for det moderne kapitalistiske mennesket. Dag Solstad har i ettertid bekreftet at hovedpersonen, AG, var basert på Carlsen. 

Som en ung radikal arkitekt i slutten av 20-årene ville Jan Carlsen i 1967 være med på å bygge noe nytt. Da han fikk jobb i det såkalte «Romsås-teamet», ledet av Alex Christiansen, var det for å bygge en drabantby som var noe annet enn de store blokkprosjektene: I skogholtet utenfor Oslo skulle de skape en fredelig hageby for 8000 mennesker. På «bilbrygger» utenfor «grendene», altså blokklyngene, kunne man sette av «bestemor og ølkassene» – som Carlsen sier i dag – for så vandre innover på gangstier til de lave blokkene. Der skulle det være småbutikker, grendeskoler og boder hvor folk kunne drive med håndverk. 

Blokken skulle ikke være dundret ned i naturen, men stå forsiktig på søyler, slik at gresset kunne vokse under dem. Ettersom Carlsen var en skriver, fikk Christiansen ham til å utarbeide et slags manifest for deres nye, mer menneskelige, «totalplan». Teksten fikk tittelen Bort fra sovebyen. 

– Alex var jo en drømmer. Og jeg var jo så ung, sier Carlsen i dag.

– Det var jo en visjon om å gå bort fra bomaskinen vi hadde. 

Men da prosjektet var ferdig, var kun fåtallet av disse vyene tatt med. Mer enn arkitektens ideer var byggene formet av tekniske spesifikasjoner. Det var kranenes svingradius som bestemte hvordan området så ut. Tanken om de små butikkene, bodene og blokkene hvor alt hadde menneskelig størrelse forsvant.

– Etter min tid kom også det store butikksentret. Det var jo en tragedie, sier han.

Fra å ha vært en av skaperne av den siste bølgen av drabantbyer, ble Carlsen i tiårene etter utbyggingen en av de hardeste kritikerne av totalplanene, særlig i Oslo. I 2012 kalte han i Dagsavisen Groruddalen-utbyggingen «en verkebyll i den moderne bybyggingens historie». 

Han og stadig flere med ham, mente at den «sonedelte regulering, sammen med satelittby-prinsippet, var de to største feilgrepene i planleggingsarbeidet [...] etter 1945».

Likevel. I dag er han fortsatt ambivalent til prosjektet han var med på å forme, særlig når han merker at folk faktisk lever gode liv der.

– Jeg ser jo fortsatt visjonene, sier han.

– Forsøket på å starte noe nytt.

Nå har dette nye blitt fortid. I dag har tiden reist fra ideen om «totalplanen». Heldigvis, mener Carlsen. Men det går alltids nye tog.

**

– Lorange, Øyasæter, Rinnan og hele den gjengen blir jo kalt Rinnan-banden. Det reflekterer at faglig sett er det nok enighet om at det de gjorde sett med dagens øyne stort sett var galt, sier professor Ole Møystad. 

På 1980-tallet kollapset treenigheten skapt av kommunene, boligbyggelagene og Husbanken, og bolig og byplanlegging ble overtatt av markedet. 

I dag ser planleggerne heller for seg byen som et intelligent system som vi må støtte og forsiktig leie mens det utvikler seg på egenhånd. Du kan ikke designe en by på et tegnebrett, like lite som du kan designe en psyke eller et samfunn, mener Møystad. 

Likevel, drømmen om en verden hvor menneskehender, ikke bare tilfeldigheter eller markedskrefter bestemmer hvordan en by skal se ut, er fortsatt levende, om enn med et mer ydmykt utgangspunkt enn Rinnanbanden. I fremtidens planlagte byer, er det ikke nødvendigvis byplankontorene som skal ta styringen. 

I Oslo har planmyndigheten vært lite annet enn en kontrollør av de private aktørene som har skapt de nye nabolagene som har vokst opp ved fjorden rundt Operaen. Og det er kanskje det som er deres oppgave nå, sier Møystad. Framtidens byer skal i stedet for formes av jernbanelinjer, tror han. 

– Av store offentlige byggeprosjekter er kanskje kollektivnettet det neste som er overordnet nok til å kunne forme byutviklingen. Derfor kan for eksempel jernbaneverket være en langt viktigere aktør i nettopp byutviklingen.
Toget kan være redskapet som former Nordens neste store planprosjekt: Åttemillionersbyen.

Heller enn arkitekter og byplanleggere som står bak hvert kjøkkenskap og hver sandkasse i områdene de planlegger, skal fellesskapet styre utviklingen ved å legge kollektivtransport, intercity-tog og t-baner, i den retningen de vil at byen skal vokse. Rundt disse årene kommer så byen til å gro av seg selv, som gress langs en bekk i ørkenen. 

Denne taktikken brukes i stor stil i Kina, og det er den, mener Møystad og mange med ham, som kan være med å koble sammen Oslo, Stockholm, Gøteborg, Malmø og København til en stor skandinavisk megapolis, et urbant område som rommer 8 millioner mennesker. Slik sett lever fortsatt spiren fra gangene på NTH i 1930 videre.

Innstillingen til de gamle konstruerte samfunnene har samtidig endret seg. Ettersom nysatsninger og områdeløft har forandret planbyene, har også innbyggerne syn på dem justert seg. 

Mens byggene har blitt eldre og stadig flere generasjoner har levd livene sine i dem, har de også fått en fortid og en dybde. Det følger en stolthet med å være oppvokst i de aldrende totalplanlagte landskapene. Sommeren 2014 fikk også Saupstad sin første gravplass. 

Det snakkes sågar om verning av blokkene, rekkehusene og gatene til Rinnan, Øyasæter, Lorange, Carlsen og co, for å forhindre at historien om dem skal gå tapt.

Andre ting forsvinner for godt. Søsknene Søbstad ga aldri opp sin kamp mot kommunen, selv om de ikke vant fram. De fortsatte å drive det lille jordstykke som var igjen av gården deres, mellom Prix-en på butikksenteret og motorveien. 

Fram til midten av 1990-tallet hadde de en enslig ku stående bunnet fast til en påle på jorde ved blokkene. De fikk et ukjent antall millioner for tomtene store deler av Saupstad-komplekset er bygget på. Men de rørte ikke pengene. I et intervju med Adresseavisen i 1982 forklarte brødrene, sitert på eksotisk trønderdialekt av journalisten, at de måtte betale 85 000 kroner årlig i skatt bare på renteinntektene fra formuen.

– Vi ha ailler vill hatt pængan, sa Torleif Søbstad den gangen.

– Det e’ gården vi ha villa hatt.

Før årtusenskiftet var alle fire borte. Det er uvisst om de før den tid var innom Saupstad sykehjem, bygget som ble reist på tomten nærmest hovedhuset på gården. Søsknene hadde ingen direkte etterkommere. I dag er eies Søbstad-tunet  av en privatperson. Utenfor gårdsklyngen, nedover Saupstad-platået, er jordene dekket av en skog kritthvite, C-formede blokktun.

De originale planen søsknene demonstrerte mot, oppskriften på alt som senere har hendt, står forsatt som en beskyttende mur i senga hjemme hos Jarle og Aune Annikki Øyasæter på den andre siden av byen.

Kilder:

Hofstad, Marius Bjørnson (red): Drabantbyen kommer! (2008)

Marek, J & Jystad, R. E: Å bo i moderne blokkbebyggelse (1972)

Spjudvik, Marit: Å bygge et sosialdemokrati (2007)

Kronborg, Ann-Kristine: OBOS; 100 borettslag 1929-2013 (2013)

Tidsskriftet Plan, #4-5 2013

Saupstad - Kolstad områdeplan 2002

Øyasæter, Are Risto: Skriftlig særoppgave om byggeprosjektet på Huseby-Kolstad-Flatåsen (Blussuvold skole, klasse 7D, 1971)

Ruud, Marit Ekne (et.al): Utvikling av drabantbyer (2006)

Caro, Robert: The Powerbroker: Robert Moses and the Fall of New York (1974)