Brenner for mangfold

På Vanessa Bairds store oljemaleri i foajeeen i Kulturrådet skimter vi Stortingsbygningen og Høyblokka øverst til venstre. Det daler papirer ned fra det høye mellom forvridde mennesker og skyer og eventyrtrær og tekanner og en masse detaljer fra byråkrati og Bairds private drømmeverden. På noen av de dalende papirlappene, står det «Avslag».

– Det er jo det vi driver med her, sier Anne ­Aasheim idet vi passerer. Hun forteller at de måtte bygge om rommet for å få plass til det digre maleriet som egentlig skulle ha hengt i Helsedepartementet, men som plutselig ikke var velkomment der allikevel.

Kulturrådet befinner seg i et lekkert ombygd industrilokale ved Akerselva. Inni er det innredet helt i hvitt, med dagslys fra svære takvinduer og hvite metalltrapper som snirkler seg oppover. Dronningen i det hvite palasset har på seg en muntert mønstret jakke i sterke rød og gulnyanser. Signaturbrillene er i rødt og mørk rosa.

Fagforeningsmenneske

Hun er kjent for å like fargen rødt. Og for å ha motor­sykkel, og for å være lesbisk. Og for å ha sust fra lederstilling til lederstilling i NRK, før hun ble sjefen i Dagbladet. For fire år siden tok hun skrittet over til å bli direktør i Kulturrådet, hvor hun ifølge Aftenposten har danket ut kulturministeren og blitt den mektigste i norsk kulturliv.

Og i grunnen er hun ikke kjent for så mye mer. Hun er et kjent navn uten å ha brettet seg ut offentligheten. Det gjør hun ikke nå heller. Profesjonell vennlighet er stikkordet.

– Da Einar Førde satt ved siden av deg ved NRK-middag en gang på 80-tallet og sa: «Du bør bli leder», hvordan reagerte du da? Tenkte du «det har han jaggu rett i», eller lurte du på om han smigret deg, eller ble du flau, eller …

– Overrasket og forundret. Men jeg brukte ikke energi på det, la ingen lederplan. Jeg hadde en del vaktsjefsposisjoner uten personalansvar i aviser og var programleder i radio. Første gang jeg fikk personalansvar var i 92, da var jeg prosjektleder for P3 med ansvar for å bygge opp ungdomskanalen på Tyholt.

– Søkte du?

– Radiodirektøren ba meg om det. Jeg var et aktivt fagforeningsmenneske og var med i arbeidsgruppa som etablerte trekanalstrategien i NRK. Mange av oss fagforeningsrepresentanter ble ledere.

Dårlige tekster

– Er man den fødte leder, eller blir man leder på livets vei?

– Det er individuelt. Jeg vil si at jeg ble leder. Spør du familien min, vil de kanskje si at at jeg tok lederansvar da jeg var veldig liten, men min opplevelse er at jeg er blitt leder.

Aasheim forklarer «tok lederansvar» med at hun kom fra en baptistfamilie «hvor alt dreide seg om kirken», og siden menigheten var liten, men gjennomorganisert, måtte alle delta fra første stund. Hun lærte å spille piano og gitar, og hun sang. Hun lærte å stå på en scene, og å «skrive dårlige tekster». Det siste har hun glede av fremdeles. Hun er kjent for å lage innslag på firmafester hvor hun varter opp med egen tekst til gamle hit-låter, og hun insisterer på at tekstene er dårlige. Men hun gjør det allikevel, og tilbakemeldingene er alltid vennlige.

– Nei, jeg bærer med meg gleden over musikken fra barndommen og oppveksten så jeg synes det er naturlig. Jeg prøver imidlertid å tone det litt ned nå. Det er høyt kunstnerisk nivå blant mange av Kulturrådets ansatte. Fallhøyden er blitt litt stor.

Om makt

– Hvordan bygger man makt uten å skade andre?

– Jeg er ambivalent til maktbegrepet. Spørsmålet om makt stilles oftere til kvinner enn til menn. Jeg er intervjuet mye opp gjennom årene, og det er noe ved dette begrepet som er litt vanskelig. Jeg mener ikke å være drevet av makt. Innflytelse, javel. Og ønsket om å utgjøre en forskjell.

 – Men selv om man godtar premisset ditt om at jeg skal ha ubevisste fordommer mot kvinnelige ledere, hvordan bygger man makt uten spisse albuer som pusher unna eller skader de man møter på veien opp?

– Jeg synes egentlig at dette er et irrelevant spørsmål. Ledelse i dag handler ikke nødvendigvis om å bygge makt. Man trenger ikke tråkke på andre, men kan bygge et lederskap i en organisasjonskultur hvor man støtter hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre. Jeg er ikke enig i forutsetningen for spørsmålet.

Ingen angrende synder

Vi snakker om mentorer. En del ledere har jo hatt en god rådgiver på veien opp. Ikke så med Aasheim, viser det seg. Ikke har hun vært rammet av Janteloven heller, sier hun. Hun har ikke hatt en eneste dårlig sjef. Eller, som hun omformulerer det:

– Jeg har vært heldig med dem jeg har vært ledet av. Dessuten er jeg flink til å ikke problematisere de dårlige sidene ved lederne mine. Vi har alle sterke og svake sider. Jeg har levd godt med alle de lederne jeg har hatt.

Eks-kompis med Erna

Bildet bak hodet hennes på den hvite kontorveggen er nesten helt svart, med en fiolett sky på høyre side. Det er av Leonard Rickard, og det er godt. Aasheim smiler og sier at hun liker bildet, men hun husker ikke kunstnerens navn med en gang, «Leonard et-eller-annet». Hun virker troverdig kunstinteressert uansett – i omtalen av Baird også. Men så er det stopp. Personlig kunstsmak kan hun ikke uttale seg om, der hun sitter.

 – Deg selv som kulturkonsument?

– I min rolle er det noe jeg ikke svarer på. Jeg er varsom med å legge ut om egne preferanser, i tilfelle noen misforstår, men jeg er storkonsument og favner bredt innen de fleste kunstarter. Jeg har alltid vært opptatt av kunst og kultur, og det er jo også mange likheter mellom kunstfeltet og media. I en tid hvor ytringsfriheten er truet er det avgjørende at vi hegner om det samme ytringsrommet på kunstområdene.

– Er det vanskelig når du omgås eller møter kunstnere privat at de ofte i stor grad lever av offentlige penger som du er sentral i å dele ut?

– Jeg har gamle venner som er kunstnere. Men hvorvidt de søker midler fra Kulturrådet er aldri noe tema. Så er det heller ikke jeg som deler ut penger. Det gjør egne råd og utvalg som er oppnevnt for å utøve et kunstfaglig skjønn. Vår jobb er å tilrettelegge for gode vedtak.

– Jeg har ikke sett at du eller Kulturrådet har uttalt dere om ytringsfrihet eller drap på tegnere i det siste, hvorfor det?

– Det finnes nok av kloke stemmer som har uttalt seg om dette. Men det er jo paralleller til kunstverdenen, se på diskusjonen om Munch og Melgaardutstillingen. Noen har tatt til orde for at den bør stenges. Det ville i så fall være et alvorlig anslag mot ytringskulturen.

– Marie Simonsen beklaget på et møte i Litteraturhuset nylig at hennes avis, Dagbladet, ikke trykket de danske karikaturene i 2006 – nå var de kommet på bedre tanker, fortalte hun…

– Jeg så det, og er delvis enig med Simonsen, men man tar alltid beslutninger ut fra de rådende omgivelsene som finnes der og da. Det er lett å være etterpåklok. Det finnes andre grunner til publisering nå enn i 2006. Jeg skal ikke bli noen ex-redaktør som uttaler meg, eller skal mene noe om, hva mine gamle kolleger skal gjøre nå, det er en farlig felle. Jeg har et avklart forhold til at jeg ikke er redaktør lenger, sier Dagbladets daværende redaktør.

Hvilken politisk farge hun foretrekker, er det ikke noe poeng å spørre om, gammel ringrev som hun er. Men hun kommer ikke unna at hun en gang i sin pure ungdom jobbet i Unge Høyre.

– Var du kompis med Kaci Kullmann Five og Kristin Clemet?

– Med Erna, på begynnelsen av åttitallet, da hun var ungdomspolitiker i Bergen og jeg var ungdomssekretær. Jeg valgte journalistikken, hun valgte politikken. Da skiltes våre veier. Men det var artig så lenge det varte.

– Ikke eksotisk

På en del fotografier og medieomtaler kan man få inntrykk av at Aasheim er omtrent tre meter høy, ekstremt opptatt av motorsykler og går kledd i rødt hver dag – pluss litt svart lær. Det er kanskje en liten overdrivelse.

– Det som sies om deg i alle artikler jeg har lest, er at du er homofil og kjører motorsykkel og har en forkjærlighet fargen rødt. Det er jo litt tynt. Føles det ikke merkelig å være mest kjent for dette?

– Ja, det er rart, og nesten flaut. Jeg framstilles som en slags klisjé. Men det ansvaret får jeg bære selv. Jeg har hatt mange roller hvor det har handlet om å forsvare upopulære avgjørelser, forsider og innslag. Da kan man virke i overkant bastant og stereotyp. Hun tilføyer:

– Jeg kjører motorsykkel fordi det er et praktisk fremkomstmiddel. Og når det gjelder rødt… Moren min kledde meg som regel i røde klær. Søsteren min i lilla. Vi bærer begge to de samme fargene den dag i dag. Men det er altså ikke knyttet til noe image. Det ble bare sånn.

– Er det noe i din yrkeserfaring som har medvirket til at du holder deler av ditt privatliv unna offentligheten?

– Nei. Men jeg lever ikke noe eksotisk liv. Jeg spiser gode måltider, går turer i fjellet, ser dårlige serier og pleier vennskap. Slik som folk flest. Det er ikke noe fascinerende og spennende å si om livet mitt. Men jeg har et godt liv!

Mangfold som hjertesak

– Du er jo stolt over å ha vært den som bevisst gikk inn for å rekruttere etnisk mangfold i Østlandssendingen. Føles det ikke en anelse ubehagelig at en del av de kulturene som da rekrutteres inn i media, har et veldig negativt syn på homofili?

– Nei, det var aldri vanskelig. Jeg lærte mye om mangfold i Østlandssendingen, og er veldig stolt over å ha vært med på etableringen av den første multikulturelle redaksjonen i Norge. Vi er alle individer. Og uansett bakgrunn så opplevde jeg aldri stigmatisering eller fordommer mot meg som leder i denne perioden. Det var ikke noe tema. Inkludering, i ordets videste forstand, er en fanesak for meg, det som står mitt hjerte nærmest. Vi må klare å etablere et samfunn hvor vi kan leve side om side, på tvers av religioner, kulturer og ulike ståsteder. Og det bør være et bredt tverrpolitisk prosjekt.

– Aksepten for homofili har jo økt ganske mye de siste årene. Er det blitt slik at tidligere var det en ulempe, men nå kan det til og med være en fordel? Har du fått støtte som homofil som har styrket deg som leder?

– Jeg har aldri opplevd noe motstand eller fordommer mot meg som homofil leder. Men jeg har vært leder i miljøer som ikke problematiserer disse sidene ved meg. Kanskje har jeg valgt slike miljøer. Det å bære med seg en annerledeshet, som det å være åpen homofil, trenger defintivt ikke å være en ulempe. Snarere tvert imot. Det har i hvert fall ikke vært noen ulempe for meg. Da jeg sto fram som homofil for over 30 år siden, med min kristne bakgrunn, kunne det være tøft, ikke minst for min fantastiske familie som aldri slo hånden av meg. Men det er mange tiår siden. I dag reflekterer jeg ikke ofte over min egen legning. Den er en del av meg.