Bønner i byen
Har du støtt på en polsk fotograf eller etnograf ved din lokale stavkirke? Vit at hun neppe er en hvilken som helst turist. Polakkene skal nemlig blåse nytt liv i stavkirkene. Og ikke bare det: De skal også lære oss en ting eller to om hvordan våre naboer i sørøst og ute i havet i vest har snakket med sine guder.
Ostance Prósb, som best kan oversettes med Rester av bønn, er et omfattende polsk-norsk-islandsk prosjekt som går ut på å dokumentere sakrale gjenstander fra de tre landene. Nærmere bestemt de for oss kjente norske stavkirkene, de mindre kjente islandske gårdkirkene og de underlige polske veikapellene privatpersoner har bygget – de færreste har hørt om disse.
Det hele handler om å dokumentere de siste restene som finnes av steder der vi har snakket med vår gud. Totalt 1500 sakrale anlegg fotograferes, dokumenteres og gjøres tilgjengelig for folket. Den helt spesielle arkitekturen som finnes i de tre landenes religionshistorie skal vises fram på en helt ny måte.
Allerede nå kan du dykke ned i prosjektets nettsider (ostanceprosb.pl/en/) og lete rundt på kartet, se bilder, lese om opphav og zoome rundt og fram og tilbake på et virtuell panorama over bønnenes historie og geografi.
Det gigantiske kartet gir deg oversikt over hva som finnes rundt deg av skjulte helligdommer, enten du er i Norge, Island eller Polen. Kartet vokser stadig. Nye stavkirker legges til, nye gårdskirker på Island og ikke minst nye polske veikapeller.
De nøyaktige geografiske koordinatene legges inn slik at man kan spore opp selv den mest skjulte perle, i tillegg til en rik fotodokumentasjon lager teamet virtuelle presentasjoner. Etter samme prinsipp som i Google Street View kan man manøvrere seg rundt 360 grader, se kapellene fra alle tenkelige vinkler, zoome inn på detaljer – og altså lese om opphavet og funksjonen.
Norge har gjennom Riksantivaren pløyet store summer inn i proskjektet som i august er på Norges-visit og kretser rundt våre stolte gamle kirker. Ikke bare fordi det vil gi oss en helt ny oversikt og innsikt i våre egne kirker, men også fordi det bringer ukjente sider ved våre naboers religionshistorie nærmere.
Fotograferer bønnesteder
Fotografene og etnografene farter rundt og kartlegger kapeller, lærer om deres opphav, finner skapere der de fortsatt er i live (ikke veldig aktuelt for de norske stavkirkene). I tillegg undersøker de hvilken rolle kapellene spiller i lokalsamfunnet og i religionshistorien.
En fotobok har allerede kommet ut på engelsk, norsk, islandsk og polsk, og teamet jobber nå med den neste. 5. august ankom de Oslo, derfra gikk veien til stavkirken i Gol, og siden slag i slag.
Justyna Gabriel er doktorgradsstudent ved historisk fakultet i Gdansk og er hyret inn i adminitrasjonen til prosjektet. Hun sier det er flere forskjeller enn likheter mellom de tre landenes kirkelige arkitektur.
– Vi ønsker vi å presentere nettopp forskjellene og gjøre folk kjent med tradisjoner som er helt ulike deres egen. Noen likheter finnes: De fleste av de vi har sett på i alle tre land befinner seg på landet og har sitt opphav i den unike folkekulturen. Forskjellen er at mens de islandske og norske kirkene er del av den offisielle kirkelige kulturen og har huset geistlige autoriteter, er de polske veikapellene oftest bygget av privatpersoner og dermed uttrykk for en persons private tro og bønn.
– I Norge er stavkirkene først og fremst et fortidsminne. Brukes de polske veikapellene fortsatt?
– Ja. Veikapellene er ofte steder man drar til for å be, spesielt hvis de ligger i nærheten av kirker. Enkelte er også brukt i forbindelse med bestemte ritualer knyttet til katolsk tro.
– Stavkirkene er grusomt gamle, gjelder det også de polske veikapellene og islandske gårdene?
– Nja. Både de islandske kirkene og de polske veikapellene bygges fortsatt i dag. Det finnes naturligvis flere av de polske, ettersom de tilhører den private sfære og ikke nødvendigvis krever store ressurser å bygge, sier Gabriel.
Folkeopplysning
Hovedmålet med prosjektet er å katalogisere og danne oversikt over byggverk som er spredt for alle vindens retninger. Men Justyna Gabriel forklarer at folkeopplysning også er et mål.
– Vi organiserer møter, utstillinger og konserter, og vi lager utdanningsrettede filmer som er ment å gjøre innbyggerne i de tre landene kjent med den tradisjonelle sakrale arkitekturen vi har. Vi ønsker at prosjektet skal bidra til bedre forståelse for andre kulturer, samtidig som den gir en dypere forståelse for vår egen, sier Gabriel.
Så da er det bare å fordype seg i prosjektets digitale kart og få et nytt blikk inn i vår gamle religiøse arkitektur.
Ting du kanskje ikke legger merke til, men hvor du egentlig burde stoppe og be litt ...
Torvkirker eller gårdskirker
Islandsk skikk
De fleste er fra sent på 1800-tallet, er godt bevart og et besøk verdt. De finnes primært på Nord-Island, men også i Reykjavík. Den lille øya har mer enn tre hundre kirker. Pussig, kanskje, men husk at folk i tidligere tider bodde på gårder med store avstander og vanskelig transport. Dermed trengte de steder for å be der de var. De fleste gårdskirkene er enkle i utfroming, preget av fraværet av utsmykning og billig konstruksjonsmateriale.
Kapliczki
Polske veikapeller
Disse bønnestedene settes oftest opp av privatpersoner, og preges av vanlige folks private tro. Veikapellene viser oftest jomfru Maria, Jesus eller populære helgener, og reises ofte i forbindelse med bestemte hendelser. Eksempelvis ber man om å bli frisk, blir frisk – og reiser kapellet. I tillegg til i daglig bønn, brukes de under faste høytider. Oppføres ofte i glorete farger og pyntes med like glorete blomster.
Stavkirker
Ekte norsk vare
Det finnes 29 stavkriker i verden, og 28 av dem ligger i Norge. De middelalderske byggverkene er blant de eldste sakrale trebygninger i Europa. De regnes som unike tømmerverk, og er også et minne om den tidlige norske kristendom – enkelte av dem er fra det 9. og 10. århundret. Den eneste stavkirken utenfor Norge er Wang-kirken, som står i byen Karpacz i Polen. Den ble kjøpt av Fredrik Vilhelm IV av Preussen i 1842 og flyttet fra bygda Vang.
