Blod er tykkere enn vann

Han gir henne en klem. De snakker sammen, tar på hverandre, kliner, går inn på soverommet og kler av seg. Han har lyst på henne. Hun har lyst på ham. Han er 41 år og varaordfører. Hun er 15 år og ungdomsskoleelev. De ligger sammen. 

Så kler hun på seg igjen. Han forteller henne at han bor alene, at alle er velkomne på besøk. Han får i alle fall flere besøk de neste ukene. Hun kommer tilbake. Flere ganger.    

De ligger sammen. Iblant er han beruset. Én gang får også hun blande seg drinker. Iblant bruker han kondom, iblant ikke. Han blir nervøs. Ber henne kjøpe angrepille. Butikkpersonalet nekter henne, så han gjør det selv. 

Det blir jul. Tredje juledag kommer hun igjen på besøk. De har sex, igjen. Så banker det på døren. De kler på seg i en fart og hører mobilen hennes ringe. Det er moren. Det bankes igjen på døren, og ropes utenfor. Han ber henne om å ikke fortelle hva som har skjedd, ber henne si at hun bare henger der iblant. Moren truer med å ringe politiet. 

Ailin har aldri vært redd for politiet, eller for 41-åringen. Hun har vært redd for foreldrene, for det som skjer nå; øyeblikket hun husker så tindrende klart, når hun låser opp døren. 

Ingen av dem vet at dette er begynnelsen på en rekke saker som skal fylle riksavisene og kaste mørke skygger over idylliske Kautokeino. Kripos skal komme og bli her i 14 måneder, etterforske med lokalt politi for over tre millioner kroner og sikte 13 menn for seksuell omgang med mindreårige jenter. Og dømme syv av dem.

Det hun heller ikke vet, der hun står i konfrontasjonen hun har fryktet mest av alt, er at mange snart gir henne skylden. Ikke bare for overgrepene hun ble utsatt for, men for alle de andre sakene som snart rulles opp av Kripos.    

På det sterile kontoret står et lite bord overfylt av tegne- og malesaker. Noe av det som er skapt, henger på de hvite veggene hos Barne- og ungdomsspykiatrisk klinikk (BUP) i Kautokeino.

Anne Lene Turi Dimpas vet mye som ingen andre vet. Hun jobbet som psykolog da Kautokeino brått ble forandret midt på 2000-tallet, og snakket mye med flere av de involverte jentene.

Men hun vet langt fra alt. Kautokeino, sier hun, preges av en taushetskultur. Det vonde og skumle skal helst ikke opp og frem, slik som tegningene som lages her ved det lille bordet. Det skal ned og bort, som bananskallet og den brukte snusposen.

Turi Dimpas mener det henger sammen at tradisjonell samisk kultur var et slektssamfunn hvor alle var avhengige av hverandre for å overleve. Å komme i konflikt med naboen kunne sette ikke bare husholdet, men også liv i fare. Harmoni og samhold var helt nødvendig. Dette ble forsterket hver gang en sønn og en datter skapte blodsbånd mellom slektene.

– Her er blod tykkere enn vann. Familien trumfer alt, sier Anne Lene.

Hun mener at den samiske kulturen, som er unik, rik og vakker på så mange måter, gjennomsyrer lokalsamfunnet på godt og vondt – også når det skjer seksuelle overgrep. Konflikter dysses ned i forsøket på å opprettholde harmonien i storfamilien. Kanskje er det ikke tilfeldig at ingen, ikke et eneste par, skilte seg i Kautokeino i fjor.

– Små forhold og mange dobbeltroller kan nok bidra til at offeret får høre at det er best å holde ikke akseptable ting hemmelig, særlig hvis en mektig person er involvert. Hvis min fetter har forgrepet seg på en yngre jente, så fører det skam på meg, og jeg vil neppe at det skal frem i lyset. Det høres stygt og grovt ut, men det har nok hendt at individet har blitt ofret for å beholde harmonien i storfamilien.

Det er påske under en himmel som snart er lys natten gjennom. Rånerne stikker ofte til Karasjok, en svipptur på 24 mil frem og tilbake.

Et par timer bilkjøring nordøst for Kautokeino ligger Lakselv mørk og påskestille. Jeg har ingen avtaler. Det er lørdag og klokka er så mye at tippekampen er slutt. Jeg parkerer utenfor matbutikken, sitter i bilen og venter på folk som kjøper øl og åpenbart er på vei til vors.

I radioen melder NRK både at en eldre mann fra Finnmark er dømt for systematiske overgrep mot en mindreårig jente, og at ferske KRIPOS-tall viser en fordobling i antall anmeldte voldtekter i Vest-Finnmark fra i fjor til i år. Politiet avviser at det er snakk en ny voldtektsbølge og viser til at bror-parten av voldtektene var såkalte festvoldtekter.

Tre gutter kommer ut, smiler og sier at jeg gjerne kunne vært med på fest, hadde det ikke vært for at de ikke skal på fest, men på fjellet og i fjøset. En jente blir bare skremt og småjogger unna. Men ikke lenge etter tripper en annen jente ut med to poser i hendene. Hun sier hun skal på jentevors, gir meg tvilende nummeret sitt og ber meg ringe om en stund. Jentene må gi grønt lys.

Det gjør de, og vips, så sitter jeg i en stue med seks jenter, selfies, drikkelek, rusbrus og champagne. Et vors som blir fest, push-ups på hovedveien og nach i morgenlyset.

Men enn så lenge sitter jentene i stua og svarer avvisende på meldinger fra gutta som er hyppe på å komme. De hører No Doubt, går som duetter i skyttel til sminkespeilet, snakker om gutter – hvem de er hypp på, hvem de hater. Det er slående ordinært.

Og nettopp det, sier de, er greia: Finnmark er ikke råttent, rått og lovløst, slik de tror at folk tror sørpå. Riktignok er det en del stygge rus- og voldsstatistikker i fylket, noe de tror henger sammen med at små steder gjerne bare har ett utested for alle, kanskje bare også ett nachspiel.

Men neida, det er bare det at folk lærer om Karasjok og Kautokeino på skolen, og tror at resten av Finnmark er samme skål. Kautokeino, mener de, er som å reise til et annet og fremmed land, på godt og på mindre godt.

Parkeringsplassen utenfor Statoil i Kautokeino. Det var her de unge jentene ble plukket opp og tatt med på fester. Nå er plassen stueren, og det er ett fett om du kjører veteran eller splitter ny Porsche. 

Nord-Finland i miniatyr. Det er det Karigasniemi er, noen mil over vidda fra Kautokeino: En bensinstasjon, en butikk, tre hus og store skilt som minner om USA. Og en pub med karaoke, spillemaskiner, reinsdyrburgere og spesialshot av salmiakk, tequila, whiskey og salt. Gutta fra Karasjok – de er her ofte, får en runde på huset siden de har bestilt et nytt brett Kahlua, visstnok det fjerde. Han som fyller atten får en drink i tillegg, med frukt og flammer som spruter.

Utenfor strener en og annen fyr sakte forbi, bare for å kjøre, mens gutta ved bordet ser videoer av seg i en helt annen fart. De sender en sliten jeep i et svev forbi svømmehallen og de blir kastet av scooteren i et hasardiøst hopp. Et par slitne typer henger over pokermaskinene.

– Jentene? Nei, de er ikke her. De drikker ikke. De ser Paradise Hotel og strikker og spiser sjokolade og sånt. De så forsiktige. Rimelig kjipe, egentlig.

Skjønt, en av de få jentene på puben svinger forbi, setter seg på bordet med beina i kors, sier at hun vil vekk fra Finnmark, ta lillesøstera med seg bort fra den iskalde mobbekulturen blant jentene. Jentene som ikke gjør noe, som visstnok ikke råner heller, verken med bil eller scooter.

Nei, det er gutta som skaper liv, og det begynner tidlig, gjerne med fylledebut i sjuende eller åttende. Ikke at de havner på kjøret eller noe sånt; gutta jobber og studerer og har ikke mistet lappen så altfor mange ganger. Nei, det er bare Finnmark for hva det er verdt, uten shuffleboard, bowling og busser som går helt til den siste har gått, men med store landskap og unge adrenalinjunkies med god tid. Skjønt, Karasjok er visstnok tamt, egentlig. Kauto er annerledes, sier de. Kauto er texas.

– Det var jo en del stygt som skjedde der. Det var sykt, men det er jo sånn i Finnmark at alle drikker med alle, uansett alder. Da kan det jo skje ting. De snakker ikke noe særlig om det der borte. Men vi tuller jo med det.

– Tretten og spretten, vi sees i retten! Skjønner?

Det som var et småskummelt råne-miljø i Kautokeino er blitt hygge og kos. Utenfor en av de tre kebebsjappene på hjul som har innvandret til Kautokeino i påsken, avtales etterfesten. Et nachspeil slutter gjerne litt før lunsj neste dag.  

Vorset blir fest og festen blir nachspiel. Klokka er seks. Himmelen er kritthvit og lufta iskald. I en kjeller som åpenbart har vært partybule før, drikkes Jaeger til lyden av joik og rap, og i en usalig blanding av kofter og åpne skjorter blir bursdagsbarnet snauklippet på en stol – og rengjort med støvsuger. Slåssingen som bryter ut virker voldsom, men er ikke mer enn hva som iblant skjer når folk har vært fulle litt for lenge. Og når jeg endelig rusler hjem for å lade batteriene før møtet med ungdommen i Kautkeino, ser jeg at gutta på puben hadde rett. Kanskje jentene faktisk er hjemme i stua med sterainlys og Paradise Hotel. De kan telles på en hånd, og ingen kan være under tjue.

Men på vei ut, når morgenen snart er formiddag og festen for lengst har dødd, forteller en av dem at både hun og en venninne ble utsatt for overgrep i tenårene, og at seksualitet og overgrep er noe folk i Karasjok tør å snakke om, både på fest og på skolen. I Kautokeino, sier hun, er det annerledes. «Tretten og spretten, vi sees i retten!» Det er lett å kødde på pub i Nord-Finland. I Kautokeino tuller de visst ikke. I Kautokeino skjuler de.

Hun låser opp døren. Møter sin største frykt i møtet mellom ham og dem. Mellom foreldrene og 41-åringen, som hun snart forteller politiet at hun ble litt forelsket i. Mellom en mamma og en pappa og en mann som er jevngammel med dem, som er ansatt på Samisk Høgskole og varaordfører i Kautokeino, som de anmelder, som er skremt over det som har hendt, som forlater Kautokeino og drar til hjemstedet Masi, 60 kilometer unna. 

Dagene som kommer er lange og smertefulle, fyllt av skam og forvirring. Hun krangler med mamma og pappa. Får vite at de fikk tips av en venninne av henne, blir sint på veninnen også, rømmer hjemmefra for å henge ute. Får meldinger av 41-åringen som ber henne om å ikke gjennomføre legeundersøkelsen. Hun hører på ham, men ombestemmer seg. I politiavhør samme dag forteller hun i detalj om den seksuelle omgangen, at de hadde samleie så å si hver dag han var hjemme, gjennom hele desember. 

Men hun forteller mer. Hun forteller om sex-kulturen som snart brettes ut i Oslo-avisene, som involverte venninner og andre eldre menn, som er begynnelsen på et skred av anmeldelser fra kvinner som hevder at de er blitt seksuelt misbrukt av eldre menn. Overgrepssakene blir bare kjent som Kautokeinosaken.  

Lokalsamfunnet er ikke lenger kofter, reinsdyr og turister. Kautokeino blir åsstedet for det omverdenen fordømmer som en pervers seksualkultur.  

41-åringen blir siktet og tiltalt, men nekter for å ha hatt sex med henne. For jenta  blir det dagligdags å høre at folk hater henne. 

At hun er en hore. 

Det er snart 10 år siden lille Kautokeino havnet på alle avisforsider. Overgrepssakene førte først til -åpenhet rundt seksualkulturen, men snart la et lokk av taushet seg over lokalsamfunnet. 

Det snør utenfor kontorvinduet hos Anne Lene Turi Dimpas på BUP i Kautokeino. Hun husker oppstandelsen i 2006. Hun husker avisene som skrev at mindreårige jenter i Kautokeino prostituerte seg for sprit og kontantkort. Hun husker debatten her hjemme, som hun ikke forsto: Jentene gjorde det jo frivillig, enkelte var til og med konfirmerte. Prostitusjon eller voldtekt? Folk visste ikke, spekulerte.

Men hun husker også at overgrepssakene på 2000-tallet førte til en åpenhet omkring sex og kjønnsroller. Plutselig ble det snakket om overgrep, både offentlig og rundt kjøkkenbordene. Hun fikk besøk av eldre kvinner som ikke bare hadde vært redde for å snakke om det de hadde blitt utsatt for, men som ikke hadde forstått at en urett var begått. Hun fikk besøk av yngre jenter også, som fortalte om en kultur hvor unge gutter tok for seg som de ville, med hvem de ville.

Men så ble det stille igjen. Tausheten la seg som et lokk. Lokalsamfunnet hadde blitt brettet ut i riksmedia som en overgrepsbygd blottet for seksual-moral. Folk følte seg utlevert og hånliggjort. Det handlet ikke lenger om de unge jentene. Det handlet om Kautokeino, om fellesskap og en selvfølelse i ruiner.

«Er det så mye verre her enn andre steder?», spurte folk.

«Jeg tror ikke det. Jeg tror forskjellen er at vi ikke tør å ta tak i det», svarte Anne Lene.

Hun sa det samme i media: At lokalsamfunnet behøvde åpenhet for å reise seg. Siden har hun merket at enkelte møter henne med en ny avstand, eller kanskje en forsterket utgave av skepsisen som var der allerede før de såkalte Kautokeinosakene – som om de er litt redde for henne. Ikke sjelden, når hun spør om familie og kjærester og nære relasjoner, så knyter det seg helt.

– Taushetsplikten min er ikke nok til at folk tør å angi. Lojaliteten og kulturen for å ikke utlevere andre… Ja, den sitter ekstremt dypt.

Kargiasniemi i Nord-Finland er kaldt, blått og stille. Men i helgene fylles den ene puben av nordmenn på vorsspiel. Noen spiller poker, noen danser. Noen bare finner hverandre – for en stund. 

Om mange sørpå har et inntrykk av at den nordligste landsdelen er røffere og mer frisinnet enn resten, så har det ikke bare med Kautokeinosakene å gjøre. Da Torje Hanssen (17) fra Troms AUF gjorde furore på AUFs landsmøte i fjor ved å si «I sør har dere toget, i nord har vi klamydia», henspilte han på at Troms og Finnmark har toppet Folkehelseinstituttets klamydiaregistrering hvert år siden den begynte.

Lege Kirsten Gravningen ved Universitetet i Tromsø ville undersøke hvorfor. Sammen med en helsesøster besøkte hun omlag 1900 ungdommer i Finnmark, som fylte ut spørreskjemaer og avleverte urinprøve. Doktorgraden hun disputerte med i 2013 viste at unge jenter i Finnmark hadde dobbelt så høy forekomst av klamydiainfeksjoner som unge gutter, til tross for at 56 prosent av jentene og kun 20 prosent av guttene hadde testet seg tidligere. Resultatet ble forklart med at guttene langt oftere hadde sex med tilfeldige partnere. 

Og i 2008, kort tid etter at Kautokeinosaken ble kjent, viste rapporten Voldsutsatt ungdom i Norge at jenter er langt mer utsatt enn gutter for vold fra voksne – og at forekomsten av seksuelle overgrep var klart høyest i Finnmark. På landsbasis hadde to prosent av guttene og seks prosent av jentene opplevd seksuelle overgrep det siste året. I Finnmark hadde nesten ti prosent av jentene opplevd en form for seksuelt overgrep. Undersøkelsen var en bekreftelse på det mange nok mistenkte etter å ha lest riksavisene året i forveien.

Lysene blinker og ølen bruser. Men det tar litt tid før noen nærmer seg dansegulvet. 

Det er mørkt. Lyktestolpene liksom bukker over veien mellom Esso og puben hvor vinduene ennå er mørke før festen begynner. Klokka er bare midnatt. Et sted i nærheten høres en scooter som ruses, og ganske riktig, på bar asfalt utenfor skolen står en lyshåret kvinne med hjelm oppreist på en scooter som hun krenger sideveis for å snu. En lyshåret jente ser på med resignasjon i ansiktet. Mor og datter, på vei til hver sin fest. En mor som vokste opp her, men som flyttet bort og skaffet seg barn og vestlandsdialekt. Nå er hun på besøk hos datteren, som er blant flere unge mennesker jeg møter, som har flyttet hit i søken etter røttene sine, etter språket foreldrene snakker og kulturen de har fortalt om. 

Datteren tar oss opp en mørk og isete vei, forbi hager hvor både tre og seks scootere står parkert, over en tom, opplyst parkeringsplass og til et grått boligbygg. I den ellers tomme, betongkledde entreen står en spilleautomat som har sett bedre dager. Hun åpner første døren til venstre og vi kommer inn i en enkel, hvit leilighet som er gul under taklyset. Ved et lite IKEA-bord som er litt for lite for alle flaskene, sitter en ung mann med bjønnefitte på hodet og skaller på føttene, kledd i en blå og rød Kutokeinokofte med plass til ei flaske vodka på innsiden. Han er småfull og ren underholdning for de to jentene som skjenker vodka og pils, tar en selfie eller to, søler litt på spillkortene som ligger henslengt på bordet og forteller om en annen tid. En forsvunnen tid da de hang i rånebilene, debuterte på fest som 13-åringer og følte seg som guttas eiendom. De husker det spenning og uskyldig galskap, men også narkotika og «random» vold.

– Vi satte oss inn uten å tenke på at det kunne være skummelt, selv om vi visste om det som hadde skjedd. Vi skulle bare være innenfor.

Trine Lise Pedersen er kledd i lilla kofte, har ørepynt i sølv under det gule håret og en blank drink i hånden. Hun var 12 år da varaordføreren ble dømt som den første av syv menn. Hjemplassen, liten og omsluttet av en kald, fredelig uendelighet, ble brått noe annet. Foreldrene var engstelige, skolen også. De snakket til henne som om hun var et barn, noe hun for så vidt var, men hun var samtidig bare litt yngre enn jentene som ble misbrukt. Likevel satt hun snart i rånebilene. Det var status.

– Rånemiljøet er nesten borte og vi hører ingenting om yngre jenter og eldre gutter. Det virker som om unge tenåringer, i alle fall jentene, sitter mest inne. Vi hører i det hele tatt lite. Det betyr at det skjer lite, for her vet alle alt.

– Kauto er blitt så pent og pyntelig. Så jævlig streit.

Disse jentene var knapt tenåringer da Kauto-keino ble snudd på hodet av overgrepssakene. De husker at foreldrene og skolen ba dem om å være forsiktige med eldre menn, men også at det raskt ble stille.
I likhet med resten av lokal-samfunnet er de ikke veldig glade i å snakke om det som hendte. 

Glem jul og nyttår. This is it. Påska – en ukelang kabaret av kunst og konserter, høye drinker, hjemmmebrent og hjemmefester, filmvisninger, pubfyll, konfirmasjoner og bryllup med tusenvis av gjester.

Skjønt, på sentrumstorget er det stille under stjernene. Det røde rådhuset er ferieforlatt og butikkene har overlatt plassen til tre kebabsjapper på hjul. Men så kommer den første, en lilla Mercedes med sotetede ruter fulgt av en rusten Mitsubishi treogåtti-modell. Motorduren blir borte og gir rom til lyden av dekk som knitrer i snøen før alt blir stille og vinduene senkes. Et par kebab bestilles.

Jeg går bort, slår en søringvits på egen bekostning og får vite at det eneste som er verre enn journalister og folk sørfra, er journalister sørfra. De mumler noe om brent barn uten at de kan fullføre hele ordtaket, men det gjør ingenting. Jeg skjønner greia.

– Sett deg inn! kommanderer passasjeren i treogåtti-modellen.

Med et påtatt pokerfjes vinker han meg inn, raskt og hardt, så det skvælper i Urge-flaska med noe helt annet enn Urge i.

– E du tunghørt? Sett deg inn!

Baksetet er eldre enn meg selv, dekket av hjulvinner, hammere, slepetau, tomflasker og et og annet halvgammelt kebabpapir.

– E du purk? Sånn der undercover? Du ser sånn ut…

– Var det så lett å se?

– Ikke no tull. E du det, undercover?

– Jeg er Lars Andreas. Jeg er niogtjue, fra Hokksund. Snus?

– Næ, æ har. Urge?

Jeg nikker alvorlig, spiller på lag, tar en slurk som smaker Mjøndalen 2001: Hvite kanner, Buffalo-sko, Nickelback, «Pojkarna som busar med flickornas små musar», den første snusen og restene av- Miss Sixty-æraen. Sitron, søtt og sterkt. Og stygt. Jævlig stygt.

Pokerfjeset løsner opp i et nesten usynlig smil. Jeg er innafor, drikker en slurk til idet jeg kastes mot sidedøra i nattens første tre-seksti, som glir over i en sladd ut på den isete stripa som tar oss gjennom sentrum og opp til Statoil: Kautorånernes Trafalgar Square, hvor bilene – familiebiler, vrak og, joda, et millionflak av en Porsche, ruller inn og ut i skyttel og iblant parkerer på tvers med åpne vinduer som danner en kanal av wunderbaums og sigarettrøyk.

Noen burner en treseksti mellom snøfonnene, opplyst av neon fra pizzasjappa «Pit Stop» hvor to jenter hutrer med hendene i lomma og egentlig bare glor, iblant mot oss, iblant mot scooterne som freser forbi i scootertraseen som snor seg gjennom kratt, over hovedveien, innom bensern og ned mot elva hvor de kjører vannscooter om sommeren – med snøscooter, selvfølgelig.

Det har visst alltid vært sånn. Livet går sin småskeive gang, omfavnet av en uendelighet av stein og småbusker som blir et hvitt hav om vinteren.

Men noe har skjedd. Kautokeino er forandret. I alle fall på overflaten.

– Kjøring er frihet, ikke sant. Bare frihet. Men det er jo ikke mye annet å gjøre her heller. Det skjedde så mye mer før, mer festing og mer råning. Jeg vet ikke… kanskje det er like greit. Det var jo ille før, selv om det var morsomt.

Lars, sjåføren, har en hånd på rattet, den andre på girspaken og Yankees-capen på snei under gule hodetelefoner. Han sier ikke stort, Lars, men han husker da Kautokeino var et sted hvor du «måtte passe deg for å ikke havne på feil fest». Det var tilfeldighetenes tid. Men igjen, det er visst nye tider: Mindre festing, mindre fyll, mindre råning. Færre jenter ute. Færre jenter som i det hele tatt drikker, akkurat som i Karasjok. Og de jentene som visstnok råner selv, råner i så fall andre steder. Den eneste dama vi møter er dama til Lars, som kommer koftekledd og lett sjanglende ut av puben, får et kyss, gir to tilbake og kjøper en kebab hun søler ut i første sving.

Og slik ender kvelden . Jeg kan visst få bli med i morgen også, hvis jeg begynner å drikke skikkelig.

Voldsstatistikkene er dyster lesning for finnmarkingene. Mange mener det har sin årsak i at alle, unge og eldre, er på de samme festene. Denne etterfesten døde imidlertid ut i en døsig rus.  

Et halvt år går før han endelig tilstår å ha hatt sex med henne, ikke hver dag han var hjemme, slik hun har fortalt, men seks ganger. Det måtte en DNA-analyse til. Retten finner det skjerpende at han ba henne kjøpe angrepille, skjenket henne alkohol og forsøkte å presse henne fra å gjennomføre legeundersøkelse. Han har fortalt politiet at sexen var noe begge ønsket og gikk aktivt inn for. At det var som et begynnende kjærlighetsforhold.

I januar 2007, over ett år etter at hun åpnet døren og lot moren og faren komme inn i leiligheten hans, blir han dømt til fengsel i seks måneder og til å betale henne 50.000 kroner. 

I mellomtiden er hun blitt utskjelt og uthengt av venninner som ikke lenger er venninner. De gir henne skylden for at også de blir hentet inn til avhør, for at Kripos iverksetter et dypgående systematisk etterforskningsarbeid og for at en rekke menn blir siktet for overgrep - og senere dømt.  

Det svirrer rykter av alle slag. Avisene skriver at jenter i Kautokeino selger sex mot sprit, kontantkort og angrepiller. Hun blir mobbet, kalt hore. Søsteren mobbes også, og foreldrene blir sjikanert. Det føles som om lokalsamfunnet gir henne skylden for alt. Hun synes det er rart at ikke flere er sinte på de eldre mennene som blir siktet, men vet ikke selv hva hun skal tro på. Hun er alene, omringet av forvirring og en bestemt følelse av at livet er over. Hun er 15 år og husker at hun likte ham, at han hadde penger, var kjekk og snill. At hun møtte ham på fest og at det ene førte til det andre før foreldrene plutselig banket på døren. 

Etterpå er livet forandret. Ikke av overgrepene, men av vissheten der ute i gatene, i lille Kautokeino. Foreldrenes tillit er knust i småbiter. 

Hun flytter, begynner på folkehøgskole i Trøndelag, føler det som om hun har sluppet ut av fengsel og lever tøylesløst, gjør alt hun ikke kunne hjemme. Hun selger seg, drikker og havner i dårlige miljøer. Hun blir hentet hjem. Om lang tid skal hun lese og lære at oppførselen hennes ikke er uvanlig i etterkant av overgrep. Men ikke ennå. Ikke på lenge. 

Hun flytter til et fosterhjem i Lakselv. Det blir ikke bedre, ikke på lenge, ikke før dårlige kjærester blir til én god, som til og med triller vogna og nynner iblant.

Dagen etter et jentevors som ble fest og nach, men som døde tidlig i Kauto-målestokk, sitter Anja Márjá Nystø Keskitalo i en brun og bred skinnsofa på Samisk Høgskole. Hjemme på påskeferie fra studenttilværelsen i Trondheim merker hun at forventningene synker i takt med tempoet, og at den lune tryggheten i det samiske språket tar favntak om henne. Det er godt, men det minner henne også om fordommene og ignoransen hun møter i byen. Noen, forteller hun, tror at Kautokeino er et slags Narnia, en eventyrplass uten biler og internett, hvor alle bor i Lavvo og går på ski til skolen. Noen synes hun er eksotisk, andre tror at samer er oppdiktet. I begynnelsen av fadderuka trodde alle at hun ville være hardest på flaska. Hun er lei og mener det er på høy tid at skolen tar folkeopplysningen på alvor - også i undervisningen om samisk språk og kultur.

Sammen med historier som den om den samiske jenta som ble påtent på et utested i Trondheim, har de mer allmenne fordommene bidratt til et behov for å fremstå stolt på samenes vegne, noe hun også er. Men det føles som om stoltheten går hånd i hånd med en reservasjon. Hun sier det selv, at journalister har kommet hit før, bare for å reise hjem, lage en tabloid skrekkoverskrift i krigstyper om fyll og faenskap – reportasjer hun mener styrker stigmaet på bekostning av den samiske selvfølelsen.

Hun er ikke alene. Anja Márjá er blant mange som blir påfallende spake når de blir spurt om overgrep, som bare sier at de egentlig ikke vet stort om det. Det er som om de vet at hvert ord de sier vil bli brukt mot dem.

Selv var hun 11-12 år da den trygge bygda hennes ble noe annet enn den hadde vært, i alle fall i opinionens øyne. Hun husker at foreldrene ba henne om å ikke sette seg inn i fremmede biler eller kle seg naken for å få noe. De snakket om det på skolen også, en stund. Så ble det stille.

Siden har Anja Márjá vokst opp i skyggen av overgrepssakene, i et slags kollektivt forsøk på å bygge kulturell bevissthet og styrke den samiske identiteten – og dermed selvfølelsen.

– Jeg har ikke hørt eller sett noe om de sakene etterpå, men det er klart at de satte Kautokeino i et dårlig lys som forsterket fordommene mot oss samer. Det har kanskje ført til at vi går litt i forsvarsposisjon, at vi blir litt tause. Jeg mener, ingen liker at hjemplassen blir forbundet med sånt.

Påskeferien nærmer seg slutten. Anja Márjá skal tilbake til studiene i Trondheim, hvor hun har fått nye venner, men ingen like som dem her i Kautokeino. Hun trives i byen, men er bare på besøk. Hun hører hjemme her, blant scooterne, vennene, reinkjøttmiddagene. Så får det bare være at de går glipp av bowlinghaller, 3D-kinoer og sushi-barer – barna hun håper at hun en dag blir mamma til. Barna hun vil at skal få den samme, trygge oppveksten som hun hadde - og det samme forholdet til språket og forfedrene.

Hans Mikal Oskal toppet 18-årsdagen med en hårklipp han angret på dagen derpå. Hver påske kommer alle studenter og pendlere hjem for å gjøre årets største høytid til en uforglemmelig fest.

Anne Lene Turi Dimpas på Barne- og ungdomsspykiatrisk klinikk mener at både den kollektive bevisstheten og Kautokeinos tause håndtering av overgrepssakene må sees i sammenheng med det hun kaller fornorskingstraumet, en kollektiv senvirkning av storsamfunnets forsøk på å presse samene bort fra sitt eget språk og sin eldgamle kultur, inn i norske mønstre, vaner og regler. Prester, antropologer, journalister og rektorer kom hit, gjorde skallemålinger, reiste hjem og skapte en oppfatning av samene som primitive, drikkfeldige, og skitne.

Samene satt igjen med en følelse av å ha blitt observert, utbyttet og latterliggjort. Frykten for igjen å bli stigmatisert har skapt en skepsis til folk utenfra. Følelsen av å bli sett ned på, sier Turi, er nedarvet gjennom generasjoner og kan ha bidratt til at jentene ikke har fått den oppreisningen de burde hatt.

– Noen av mennene ble dømt til fengsel, men det var liksom det. Det var skamfullt for jentene og de fikk ikke støtten de burde fått fra lokalsamfunnet. Folk kan kalle det prostitusjon så mye de vil, men det handlet om utnyttelse – og det ble dysset ned.

***

Hun sover ennå ikke, så Ailin triller videre. Nynner med sin mykeste stemme mens vinteren blir vår et sted i Lakselv. Hun tenkte på henne lenge før hun ble født. Om hun skal fortelle eller ikke, lære henne det hun ikke lærte selv, før det var for sent. Om det er mulig. Hun tenker på om kjærlighet er et våpen, om trygghet er en illusjon. Det er vonde tanker, men hun må tørre.

Hun tenker ofte på de andre jentene også, som har vært gjennom så mye av det samme som henne. Hun har bare kontakt med en av dem. De andre vet hun lite om, foruten at flere flyttet fra Kautokeino og siden har slitt med rus og alkohol. Hun håper at de kommer seg videre, slik hun klarte det etter å ha feilet så lenge. Så uendelig hardt og lenge.

Ailin håper Kautokeino har gjort det samme, kommet seg videre. Men ikke betingelsesløst. Ikke hvis frykten for tabuet ligger fast, hvis tausheten er den samme.

Hun pleier å tenke «har jeg hjulpet én eneste jente – eller gutt, ved å gå gjennom dette, ja, så har det kommet noe godt ut av det, også». Som om hun har båret en byrde for andre. Slått en sprekk i et tabu – en ukultur, og hjulpet noen slik hun ble hjulpet uten å vite det, den gangen venninnen avslørte henne og kastet henne inn i marerittet da hun låste opp døren og slapp foreldrene inn.

Det er ni år siden. Hun var forbannet, sviktet. Nå er hun takknemlig. Ikke fordi hun hadde det vondt da hun var på besøk hos ham. Hun sier at ingenting var ufrivillig, at hun ikke hadde noen vonde opplevelser med ham.

Men fordi hun omsider har forstått det hun ikke forsto da hun var 13 år og da de jevngamle guttene sjekket når foreldrene hennes var på jobb…

Eller da hun var femten og kanskje litt forelsket.

Hun må trille enda en runde rundt huset. Det føles lett. Hun føler seg lett. Hun har fortalt historien hun aldri har fortalt.

Jo, også er hun forelsket.

Gjengivelsene av overgrepsscenene er skrevet med bakgrunn i domsavsigelse og intervju med fornærmede. Hun har aldri tidligere uttalt seg om det som hendte.