Bidrar bonuser til et fattigere arbeidsliv?

Bonuskulturer har de siste årene gått hånd i hånd med hendelser som finanskrisen, ulovlig samarbeid mellom banker og manipulasjon av renter og valutamarkeder. Hendelser som er samfunnet med på å ta regningen for.

Dét er utgangspunktet i en artikkel skrevet av Jean Tirole, nobelprisvinner i økonomi i 2014, og professor Roland Bénabou, som kommer på trykk i Journal of Political Economy, forteller BI-professor Arne Jon Isachsen i sitt månedsbrev for juni.

Isachsen viser til at Tirole og Bénabou skriver om modeller og ulike forklaringer på arbeidsinnsats og belønning på en måte som ikke er så vanlig innenfor økonomifaget.

De franske professorene viser blant annet til at adferd og virksomhet som skaper trivsel i bedriften er positivt for bedriften, men lite målbart. I kulturer hvor man nesten bare er opptatt av det som måles, får dermed de som er flinke til skape trivsel et dilemma, oppsummerer Isachsen: «Hvor mye tid og krefter skal man bruke på ikke-målbare aktiviteter som fremmer produktiviteten til helheten, men ikke den målte produktiviteten i seg selv?»

Tirole og Bénabou argumenterer med at et ensidig fokus på overskudd og aksjekurs kan skape et incentivsystem som tiltrekker seg kortsiktige ledere, og viser til at konkurransen om denne typen ledere blir sterkere jo mer mobile de er. Dette kan føre til at sjefenes lønninger og bonuser stiger, hvilket igjen fører til at ulikhetene innenfor bedriftene øker. Blir ulikhetene i bedriftene opplevd som urimelig, vil det i sin tur påvirke adferd og motivasjon på negativt vis.

Konkurranse, mobilitet i arbeidsmarkedet og motivasjon gjennom lønn og bonus er faktorer som står sterkt i økonomifaget. Isachsen viser imidlertid til at de franske økonomene peker på at for sterk konkurranse, mobilitet i arbeidsmarkedet og ensidig fokus på lønn og bonus som motivasjon, kan få uventede effekter. De kan føre til et fattigere arbeidsliv.