Basert på ekte hendelser
Virkeligheten på film er ikke det den en gang var:
De siste årene har kinosalene, strømmetjeneste og TV-kanalene flommet over av dokumentarfilmer med et respektløst forhold til objektiv virkelighet: I Stories We Tell (2012) skaper regissøren motstridene og muligens løgnaktige fortellinger om foreldrenes turbulente forhold, i The Act of Killing (2012) får bødlene bak folkemordet i Indonesia selv lage en spillefilm hvor de glorifiserer sine overgrep.
I høstens premierer – 20 000 Days on Earth, Kidnappingen av Michel Houellebecq og norske remake.me – spiller kulturpersonligheter seg selv i halvt fiksjonaliserte historier om sine liv.
Ja, dokumentarer er sannelig ikke det de en gang var. Eller, kanskje det er helt omvendt.
– Det som skjer i filmene vi ser nå er at grensen mellom fiksjon og virkelighet viskes ut, sier professor i filmstudier ved NTNU, Bjørn Sørenssen.
– Det som er interessant er at disse nye filmene egentlig nærmer seg den opprinnelige dokumentarfilmformen, slik den var på 20- og 30-tallet.
Kreativ virkelighet
For dokumentarfilmen var langt fra nøktern og objektiv i sin spede barndom. John Grierson, mannen som skapte begrepet «dokumentar», var i mellomkrigstiden på leting etter et nytt utrykk som kunne popularisere og demokratisere media.
– Han var på jakt etter en filmform som skildret virkeligheten og samtidig hadde det beste av underholdningsfilmen i seg, sier Sørenssen.
Grierson mente denne nye formen skulle være «en kreativ behandling av virkeligheten» – ikke akkurat det man forbinder med nyhetsdokumentarer.
Det kreative forholdet til virkeligheten var ikke bare et kunstnerisk ideal. Det var en praktisk nødvendighet for de første dokumentaristene. Ettersom de tidlige kameraene var tunge, store og avhengige av dyrebar film, var det ikke lett å fange helt uredigerte og uplanlagte hendelser. Dermed måtte regissørene studere virkeligheten, for så å gjenskape den under forhold hvor teknologien fungerte. Da ble det så som så med objektivitetskrav. Ta en av de tidlige dokumentarklassikerne, Night Mail (1935) som fulgte et av posttogene gjennom gjennom England nattestid. Den ville hatt et ublidt møte med Pressens Faglige Utvalg om den ble produsert i dag: Togvognen var gjenskapt i et studio, og postmennene var spilt av skuespillere. I et enda tidligere eksempel, Nanook of the North (1922), fikk inuitten filmen handlet om streng beskjed fra regissøren om hvordan ekte eskimoer oppførte seg. Sånn i virkeligheten altså.
Ekte virkelighet
Etter andre verdenskrig kom en ny generasjon filmskapere som likte slike kreative grep dårlig. Ved hjelp av nye, bærbare kameraer og billig film tok de et oppgjør med de oppstilte dokumentarene foreldregenerasjonen hadde skapt. Idealet ble dokumentarer hvor regissøren ikke skulle redigere virkeligheten, og hvor kamerat fikk skildre ekte menneskers oppførsel, helt ubesudlet. Fra å ha vært et utrykk for kunstnere, ble dokumentaren journalistens område.
– Den nye generasjonen forsøkte å skjule kameraet for seerne og late som om filmskapernes tilstedeværelse ikke påvirket noe som helst. Og det er jo løgn, sier Sørenssen.
For kamera var jo der, lydfolk sto der med mikrofoner og stativer, bare utenfor seerens synsfelt.
– Den bølgen dokumentarer vi ser nå er en reaksjon mot denne tradisjonen, mener Sørenssen.
Ekte, kreativ virkelighet
For på 1980-tallet begynte dokumentarfilmen å nærme seg sine kreative røtter igjen. Populære dokumentarister som Michael More eksperimenterte med grep som lignet spillefilmen, samtidig som de lot kameraer og mikrofoner synes, slik at seeren kunne se hvordan pølsen ble laget. Enda mer radikale dokumentarister begynte å lage filmer som besto ene og alene av gjenskapte scener, slik som Nick Broomfields Battle for Haditha (2007), som er en møysommelig gjenskapning av et overgrep utført av amerikanske soldater i Irak.
Parallelt med alt dette nærmet også spillefilmen seg dokumentarens utrykk. Her i landet forsøkte for eksempel spillefilmregissør Erik Skjoldbærg med Nokas-filmen (2010) å gjenskape ransdagen i Stavanger ned til minste detalj, og droppet klassiske spillefilm-elementer, for eksempel karakteroppbygning. Blockbustere som The Blair Witch Project (1999), Cloverfield (2008), Trolljegeren (2010) og en drøss andre actionfilmer prøver å se ut som om de var amatøropptak av ekte hendelser. Dermed begynner nå dokumentar og fiksjon å bli nokså grundig sauset sammen.
Gjenskapt virkelighet
Filmskaper Unni Straume synes ikke denne sammenblandingen gjør noe.
– Sjangerbegrepet er bare til for å arkivere filmer, sier hun.
Hun kommer i november med dokumentaren remake.me. Eller rettere, hun kommer med det hun selv kaller «filmdiktet» remake.me. Men i søknadspapirer og i norsk films registreringssystemer er filmen kalt en dokumentar, fordi det ikke var mulig å kategorisere den på noen annen måte.
Remake.me består av scener fra regissørens tilværelse – hun som sitter i klipperommet og klipper, hun og moren på fjelltur – blandet sammen med snutter fra spillefilmer Straume har laget gjennom karrieren. Til sammen blir det en slags selvbiografisk fortelling om regissørens liv, og samtidig en mer abstrakt fortelling om livet, døden og kjærligheten, som tenderer mot ren fiksjon. Altså ikke en streit Brennpunkt-dokumentar.
Alt er virkelighet
– TV-journalistikk har på mange måter ødelagt den kunstneriske dokumentaren. Den har gått fra å være et personlig uttrykk til å bli fakta-reportasjer, sier Straume.
Hun mener at den nøkterne nyhetsdokumentaren har sin plass. Men hun har alltid følt seg mest hjemme i den vide kunstneriske definisjonen av sjangeren. Da er det vanskelig å holde fiksjonen og virkeligheten adskilt. Og omvendt.
– Filmen i sitt vesen er dokumentarisk, fordi den begynner med fotografiet. Hvis en regissør instruerer to skuespillere til å spille et kjærestepar som kysser i en scene, dokumenter jo kameraet likevel noe som skjer i virkeligheten. Om de er kjærester eller skuespillere som spiller så bra at vi tror det er sant, er ikke så viktig for de som ser på, men her ligger altså det vesentligste skillet mellom fiksjon og dokumentar: ikke ektheten, men sannheten i scenen, sier Straume.
Så om du har betalt deg inn i kinomørket for å rømme unna virkeligheten nå i høst, har du havnet på feil sted. Er du derimot lysten på sammensatt, forvirrende og forførende virkelighet på film, har vi noen anbefalinger:
Tre dokumentarister som bøyer på virkeligheten
Dziga Vertov
Om det var én dokumentarist som startet den eksperimentelle fremstillingen av virkelighet på film, så var det sovjeteren Dizfa Vertov. Spesielt var det hans Mannen med filmkameraet (1929) som presset grensene. Vertov – og kona Elzaveta Svilova, som klippet filmene – jobbet på en måte som virker noe underlig med dagens øyne. I stedet for å jakte på et tema eller en historie, filmet Vertov alle slags scener han kom over: Kvinner som føder, uteliggere som sitter og smiler på parkbenker, biler som suser nedover gaten. Alt dette satte de to sammen til en slags virkelighetskollasj som handler om det mest grunnleggende vi mennesker gjør: Å se på verden.
John Grierson
Skotten Grierson var essensiell for dokumetnarfilmsjangeren, fordi han oppfant selve begrepet «dokumentar». Men selv laget han bare en film, Drifters (1929), som handlet om fiskere i Nordsjøen. Likevel var han med på å forme all dokumentarfilm som kom etter ham. Han gikk i motsatt retning av eksperimentelle dokumetnarister som Vertov, og begynte å putte virkeligheten inn i klassiske narrative rammer. Særlig ville han sette fokus på store sosiale problemer og strukturelle forskjeller. Denne idealistiske tilnærming førte til at han ikke nødvendigvis var overvettes interessert i noe objektiv virkelighet. For eksempel, om en av båtene han fulgte ute på fiske ikke fikk noe fangst, hadde han ikke noen skrupler mot å kjøpe fisk fra en annen båt og jukse det til.
Errol Morris
Nå skal man være forsiktig med å påstå at nålevende dokumentarister er definerende for sin tid. Like fult: Amerikaneren Errol Morris har gjennom de siste fire tiårene endret hva si ser på som gode dokumentarer. Det er særlig to ting som har blitt hans signatur: Det første er rekonstruksjon: I klassikeren The Thin Blue Line (1988), laget han en filmatisk rekonstruksjon av et drap, alt basert på vitneutsagn og politietterforskning. Ettersom Morris oppdager ny informasjon gjennom arbeidet med filmen, må rekonstruksjonen stadig justeres for seeren. Dessuten er han kjent for kamerabruken sin: intervjuerens ansikt vises foran linsen, slik at det blir naturlig for intervjuobjektet å se rett inn i kamera. Morris har laget blant annet Gates of Heaven (1978), The Fog of War (2003), og nå nylig The Unknown Known, et portrett av Donald Rumsfeld.
Film hvor virkeligheten ikke er det den gir seg ut for å være ...
20 000 Days on Earth
Premiere 14. november
I denne halvt fiksjonaliserte dokumentaren spiller den australske power-melankoli-rockeren Nick Cave karakteren «Nick Cave». Rammehistorien er at vi følger «Cave» gjennom hans tyvetusende dag på jorden. Vi får se han møte viktige mennesker fra livet sitt, er tilskuere til et langt psykologisk portrettintervju, får høre konsertopptak og se rene spillefilmscener. Slik får vi utforske myten «Nick Cave».
Kidnappingen av Michel Houellebecq
Premiere på de Cinemateket i Oslo fra 6. november
Nick Cave er ikke den eneste som spiller seg selv i en dokumentar i disse dager: Den franske forfatteren Houellebecq er visstnok en utrivelig nihilist i levende live. I denne komedie-dokumentar-spillefilmen spiller han seg selv, og forsøker ikke å underslå sine dårlige sider. I filmen blir forfatteren kidnappet. Dermed begynner en intellektuell samtale mellom fange og fangevoktere. Praten holdes i gang med en rimelig dose rødvin og høvelige mengder prostituerte. Gjennom dette kalaset blir vi kjent med tenkeren «Houellebecq».
Tilgjengelig på Netflix
Er ikke dokumentarer med oppdiktede elementer din greie, kan du få noe litt annerledes: En dokumentar om en spillefilm som i hemmelighet handler om en ekte hendelse som er en forfalsking! (Puh!) Room 237 utforsker et miljø bestående av konspirasjonsteoretikere som mener at Stanley Kubricks skrekk-mesterverk Ondskapens Hotell egentlig er en skjult tilståelse fra Kubrik, hvor mesterregissøren innrømmer at han var med på å forfalske månelandingen.
Tilgjengelig på Netflix
Det er i virkeligheten det er mest vrient å skille mellom sant og usant. Ta hendelsen dokumentaren The Imposter skildrer: I 1994 forsvant en 13 år gammel gutt i Texas. I 1997 står en 17 år gammel gutt frem og påstår at han er det savnede barnet. I filmen får vi høre historien både fra denne guttens side, og familien til den savnede. I tillegg har filmen lange sekvenser med gjenskapte scener fra fortiden. Virkeligheten som sakte, men sikkert blir rullet opp viser seg å være mørk og uventet.
