Astronom om religion: -Jeg blir ydmyk i møte med universets uendelighet

Som professor emeritus ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo (UiO), har Kaare Aksnes mer kunnskap om universets planeter, måner, meteorer og kometer enn de fleste andre. Han har tilbrakt store deler av sitt liv med arbeid innen fagfeltet astronomi.

Astronomi defineres som «studiet av universet, alle dets byggesteiner og fysiske prosesser», og innen dette fagfeltet er det spesielt celest mekanikk, eller himmelmekanikk, han har spesialisert seg i.

Etter hovedfaget i Oslo, tok han doktorgraden ved Yale University og gjennomførte senere lengre tids forskning ved amerikanske universiteter og institusjoner, særlig på Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics i Massachusetts.  Hans doktorgrad, som omhandler baneberegning for planeter, måner, kometer, meteorer og kunstige satellitter, er i dag et standardverk innen fagfeltet, og Kaare Aksnes har blant annet mottatt NASA-Group Achievement Award for sitt arbeid.

Det seiler til og med en asteroide rundt i verdensrommet som bærer hans navn; 2067 Aksnes.

Han har i 20 år vært leder i Almanakk-komitéen ved UiO. I 2006 mottok Kaare Aksnes Kongens fortjenestemedalje i gull for vitenskapelig innsats gjennom en lang forskerkarriere.

Ansporet av far

Aksnes er født og oppvokst i ei lita bygd i Hardanger. Veien til romforskning i USA er lang.

– Hva var det i oppveksten og barndomshjemmet som gjorde at du tok den retningen?

–  Jeg vokste opp på Gimle gård, i bygda Vikøy i Kvam. Vi var en barneflokk på sju, der jeg var yngst. Det var nok spesielt far som ansporet de tre yngste guttene til å ta høyere utdanning. To av brødrene mine, som dessverre døde for noen år siden, var professorer ved Universitetet i Bergen. Far hadde selv ønsket å bli dyrlege, men hadde ikke råd til å studere. Den gangen var det veldig få i den lille bygda som studerte.

– Men du ble ikke dyrlege, hva var det som fikk deg interessert i faget astronomi?

Romkappløpet

– Det var vel først i 1957, da Sovjetunionen overrasket alle med å skyte opp Sputnik 1, den første kunstige satellitten, i bane rundt jorda. Dette gav startskuddet til kappløpet mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Jeg hadde da allerede studert fysikk og matematikk i Bergen, men fattet stor interesse for astronomi. Jeg dro til Oslo og fullførte hovedfag der. Oslo har forøvrig det eneste universitetet i Norge som utdanner astronomer. Det er et lite miljø og det er ikke mer enn et titalls profesjonelle astronomer i faste stillinger i dag. Det var hit jeg kom etter 13 år i USA og 11 år ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller og Universitetet i Tromsø.

– Hva er det første folk spør deg om når de får vite at de snakker med en astronom?

– Utvilsomt spørsmålet om det finnes liv på andre planeter.

– Ja, gjør det det?

–  Jeg er negativ til muligheter for spor av liv i vårt solsystem. Da det ble observert at det hadde vært rennende vann på Mars, tenkte man at det økte sannsynligheten for å finne noe fossilt som tydet på liv.  Men det er helt utenkelig at det er liv der i dag på grunn av den intense strålingen fra sola. UV-strålene vil drepe overflate-liv etter kort tid. Men jeg undrer jo på om vi er så unike i universet som mange tror. Når vi tenker på at det er milliarder på milliarder av solsystemer og over 2000 planeter rundt andre stjerner i Melkeveien, er det høyst sannsynlig at noen av disse har betingelser som ligner på det vi har på jorda.  Det er et stort forskningsmiljø med base i California som leter etter signaler fra intelligente vesener, SETI, eller Search for Extra-Terrestrial Intelligence.

Astronomi og religion

– Er det slik at du ser spor av en skaper i universet?

–  De fleste astronomer er lite religiøse og vil hevde at universet kan har oppstått uten en skaper. Selv synes jeg at mange forestillinger om Gud blir for bokstavelige.  Men jeg avviser ikke at det finnes en universell kraft. Det er slående at universet er så regelbundet samtidig som det stadig gir oss uforutsette overraskelser. Det er mange ting ved universet som har kommet overraskende på forskerne, og vi vet ikke hva den neste overraskelsen vil bli. Betingelsene for at liv i det hele tatt kunne oppstå skyldtes for eksempel en mengde usannsynligheter som måtte klaffe. Det er rom for gudstro og undring i møte med dette, og jeg mener at tro på Gud lar seg forene med tro på moderne vitenskap.

– Hva med miljøtrusselen – er vi i ferd med å ødelegge vår egen klode?

– Det som utvilsomt er menneskeskapt, er forurensning av lufta som vi omgir oss med. Dette kan vi gjøre noe med, og det må vi ta på alvor. Forøvrig vil jeg si at naturens komponenter er langt større enn hva vi mennesker kan påvirke. Bakover i tid har det vært voldsomme temperatursvingninger og enda varmere klima enn nå. En tidligere svensk ambassadør i Norge, Rolf Edberg, skrev en gang en bok med en tittel som beskrev mennesket slik; «Et støvgrann som glimter». Det er slik jeg ser mennesket i møte med verdensrommet. Vi blir små og jeg kjenner på en ydmykhet i forhold til universets uendelighet.

– Nå i juletiden snakker vi om julestjernen eller Betlehemsstjernen. Er det mulig å fastslå om det virkelig var en stjerne som ledet de vise menn eller er det bare et eventyr?

–  Matteus er den eneste av evangelistene som skriver om stjernen og de vise menn fra Østen. Fortellingen som har blitt svært sentral i historien om Jesu fødsel. Det har vært mange tolkninger. Noen har sett det kun som en mytisk fortelling, andre har pekt på teorier om at de vise menn fra Østen så en komet eller supernova. Men her finnes det faktisk en astronomisk tolkning som man tror mest på i dag. Ut fra observasjoner og nedtegnelser, er det mest sannsynlig at de tre vismennene så en samstilling av planetene Jupiter og Saturn på himmelen knapt 1 grad fra hverandre. I år 7 før vår tidsregning skjedde dette, ikke bare en, men tre ganger på kort tid. Derfor er det ikke utenkelig at stjernetyderne la ut på en lang ørkenreise på leting etter en ny konge da dette nye, kraftige lysende planetparet åpenbarte seg på himmelen. Ifølge denne forklaringen fant Jesu fødsel sted i år 7 før vår tidsregning. Stjernetyderne i gammel tid trodde at det som skjedde på jorda også viste seg på himmelen. Det kunne varsle om en fødsel eller død.  I dag kan astronomer tidfeste ting som skjedde på jorden ut fra det som vistes på himmelen den gang takket være nitidige astronomiske nedtegnelser gjort av kinesiske og babylonske astronomer gjennom tusener av år.

5 milliarder år til akopalypsen

– I Bibelen skrives det om at jorden har en ende. Evangelisten Matteus skriver at solen skal bli formørket, månen miste sitt lys, at stjernene skal falle ned fra himmelen og himmelens krefter skal rokkes.  Hvordan ser avslutningen av jorden ut for en astronom?

–  Astronomene har sin egen apokalypse, og den har elementer som nok kan passe inn i Bibelens beskrivelser. Sola er opphavet og kilde til alt liv. Sola har levd i 5 milliarder år og har etter alle beregninger halvgått sin levetid. Om 5-6 milliarder år regner man med at sola kommer til å utvide seg og bli en rød kjempestjerne som til slutt sluker jorda. Deretter ser man for seg at sola trekker seg sammen og blir en såkalt hvit dverg med nesten ingen stråling. 

Professor emeritus ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo (UiO), har Kaare Aksnes mer kunnskap om universets planeter, måner, meteorer og kometer enn de fleste andre. Han er skeptisk til religion, men blir ydmyk av universets mange mysterier.