Ateistens lek og lengsel

Jeg tror som Carl Gustav Jung at mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven barnetro, jeg ba aftenbønn og Fader vår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som tolv-trettenåring, i et tensing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen. 

På grunn av presten?

Han var en påståelig prest, og jeg ble provosert av hans fasitholdning til tilværelsen. Dette sammenfalt med at jeg skrev særoppgave om jordens tilblivelse, der disse to verdenssynene kolliderte voldsomt. For en fjorten-femtenåring falt ikke de brikkene på plass. Så jeg mistet troen.

Før du mistet den, hva fascinerte deg med den som tolv-trettenåring?

Jeg hadde et typisk ungdommelig og grenseløst forhold til troen, der Jesus var en grepa kar. Det mener jeg jo fremdeles, men …

Det er bare Paulus du ikke kan fordra?

Paulus har jeg større problemer med, ja. Men, den gangen hadde jeg tapetsert gutterommet mitt med sånne klistremerker: Jesus elsker deg. Jesus lever. Jeg var intenst kristen, det var bønn og tilbedelse, men det er klart, troen hang veldig sammen med det sosiale, da jeg begynte å vanke i denne ungdomsklubben som het Heimdal.

Spilte du i orkesteret eller sang du i koret?

Jeg gjorde ingen av delene, men det slo meg allerede den gang, og det har slått meg senere med all religion, nettopp dette med fellesskapet. Et par år etter at jeg ikke konfirmerte meg, bodde jeg et år i USA som utvekslingselev hos en aktivt troende mormonfamilie. 

Hvorfor i all verden valgte du som fersk ateist å bo hos en mormonfamilie?

Det var ikke sånn at man valgte seg en vertsfamilie, man ble plassert i en. Men for meg ble det som et sosialantropologisk feltstudium, hvor jeg igjen kunne observere hvordan religionen er et sterkt sosialt lim. For det er jo mye rart man kan si om den mormonske tro, grunnlagt av profeten Joseph Smith i delstaten New York, en mann som fant noen gullplater i skogen bak hagen sin, gullplater gitt ham av engelen Moroni, og fikk oversatt disse ved hjelp av noen seersteiner i en flosshatt.

Og det er heller ikke så veldig lenge siden?

Nei, det var på attenhundretallet, rundt 1830. For meg fremsto mormonismen som en erkeamerikansk tilpasning av kristendommen, der Edens have lå i Jackson County, Missouri. Jeg sier ikke dette for å latterliggjøre mormonismen, men det som slo meg allerede den gang, var at det finnes millioner av mennesker som er overbevist om at dette er sannheten, og at en som jeg, som hadde fått lære denne sannheten, men forkastet den, at jeg er og blir fortapt. Slike trusler kjennetegner mange religioner, ikke minst de abrahamittiske religionene, denne insisteringen på at vi har rett, du er fordømt hvis du ikke tror som oss. Selv innenfor kristenheten har du ikke bare de store kirkesamfunnene, katolisismen og protestantismen, men en lang rekke menigheter og sekter, der alle sitter på sitt eget definisjonsapparat og insisterer på at deres tolkning, deres tro, er den eneste rette.

Ut fra det du nå beskriver, kan man lett tenke seg at du la religionen trygt bak deg og startet en karriere som nyhetsjournalist og redaksjonssjef i Vi Menn, i Aftenposten, TV2?

Ja, og alt dette gjorde jeg, i mange år.

Og levde lykkelig forskånet for alt du hadde tatt avstand fra?

Men det sluttet likevel ikke å fascinere meg. Selv om jeg ikke tror på den Gud som veldig mange kristne tror på, betyr det ikke at jeg ikke er fylt av undring, av nysgjerrighet. Jeg forsøker hele tiden å forstå, jeg diskuterer stadig med kristne, jeg har diskutert med prester, teologer og hverdagskristne, for jeg prøver å forstå hva det er som driver frem troen deres.

Men hvorfor er du så opptatt av dette?

Det er spennende. Utfordrende. Lærerikt. Troen begynner med spørsmålet om hvor vi kommer fra, eller hva som, hvem som, skapte universet, hvis vi nå forutsetter at noe må ha igangsatt the big bang. Selv innenfor fysikkens lover må det være en igangsetter. Ingenting i fysikken starter ut av seg selv. 

En første beveger? Gud?

Eller hva vi nå skal kalle den urkraften. Men derfra til Vårherre, Treenigheten, Jesus Kristus som Guds sønn, nei, det er et enormt sprang.

Men det spranget tar du, i litteraturen?

Jeg leker meg med mine definisjoner og min skepsis, og prøver å sette ord på min undring: Hvordan kan det ha seg at over en milliard kristne tror, ikke bare at Gud skapte himmelen og jorden og hele universet, men også at Gud har gitt seg til kjenne gjennom profetene? Altså, jeg har et stort problem med profetene! Hvis du er Gud og har skapt universet og himmelen og jorden og skolopendere og glassmaneter og furutrær og alt som er, og så skal du plutselig måtte fortelle en eller annen ørkengjeter i Midtøsten hvordan du ønsker å bli dyrket. Og mange århundrer senere skal du besvangre et ungt jødisk pikebarn…? Jeg mener ikke å krenke noen, men for meg er dette helt absurd. Hvorfor gå veien om Jomfru Maria? Hvis Jesus, som det ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325, er en del av Gud, altså ikke Guds sønn, men en del av Gud, og ut av dette springer konseptet treenigheten, så hvorfor alle disse omveiene?

Dette er litt artig, for alt det du sa nå, står å lese på side 470 i din nyeste bok, Den 13. disippel. Men der er det din helt Bjørn Beltø som grubler. Han sitter i en begravelse hos en kjær kollega, som viser seg å ha vært troende katolikk, mens Beltø alltid hadde trodd at hun i likhet med ham var ateist. Han respekterer henne, det er hun som setter ham på sporet av romanens mysterium med en grav i Kapernaum, som vi ennå ikke har kommet inn på. Der i begravelsen sitter han og faller i tanker, og tenker akkurat dette du nå sa, og da lurer jeg på hva som er likheten og forskjellen mellom deg og denne antihelten din, arkeologen Bjørn Beltø?

For å begynne med det åpenbare: Ingen forfattere skriver i et vakuum, men det er heller ikke slik at alle romanforfattere skriver om seg selv. Jeg er ikke Bjørn Beltø, men han har noen ekstremversjoner av mine karaktertrekk.

Hvilke da?

Nei, altså han er sjenert, det er jeg. Han føler seg ofte sosialt ubehjelpelig, det kan også jeg føle på. Han synes at kvinner er litt skumle, det kan jeg også synes. Bjørn forelsker seg alltid i uoppnåelige kvinner, og det går sjelden bra. Men veldig mye av måten Bjørn Beltø formulerer seg på, også hans skråblikk og humor, er åpenbart mitt eget. Og når det gjelder det religiøse, bruker jeg Bjørn Beltø som en slags megafon for mine egne grublerier. De tanker Bjørn Beltø formulerer om Gud, Jesus, Jomfru Maria, om guddommelig befruktning av et pikebarn på 13-14 år, veldig mange av de tankene er åpenbart mine.

Der er han ganske nådeløst skeptisk mot de kristne dogmene?

Jo, men det er jeg også. Jeg har sett mye logisk i en gudstro, ut fra et filosofisk og for så vidt også et fysisk ståsted. Men bibelhistorien har jeg store problemer med, disse episke beretningene i Det gamle testamentet, eller miraklene til Jesus i Det nye. Jeg tror på Jesus, jeg tror bare ikke at han var Guds sønn eller en del av Gud. Jeg tror at Jesus var en moral-filosof, en opprører, en reformator av jødedommen og det herskende samfunnssyn i Midtøsten på den tiden.

Og dermed er det heller ikke utenkelig at Bjørn Beltø skulle kunne finne en rygghvirvel av skjelettet til Jesus? Den dukker jo opp igjen i denne boken din fra 2014. Tittelen er altså Den 13. disippel. Vi kan altså anta at det dukker opp en trettende disippel i løpet av mysteriet. Og at vedkommende for eksempel var en kvinne er vel ikke helt usannsynlig. Heller ikke at hun for eksempel kunne ha skrevet et hemmelig evangelium. Jeg bare lurer på: Hvordan jobber dere krimforfattere, lager dere sånne svære kart og planer over plotet på forhånd, eller bare skriver du og lar den ene setningen ta den andre?

Jeg kan bare svare for meg, for jeg vet at kollegaer som Karin Fossum og Unni Lindell sier at de setter seg ned med et hvitt ark, eller en hvit skjerm, de har kanskje et bilde i hodet, med de aner ikke på forhånd hvor de skal. Jeg jobber mer strukturert, jeg skriver synopsis, bygger et stillas eller et reisverk, så jeg vet hvilke hovedstolper jeg skal innom, selv om bøkene mine naturligvis aldri blir slik som synopsisene ser ut. Det er et par små krimintriger i denne romanen. Det er et drap, som ikke er vesentlig for historien, men som setter i gang Bjørn Beltøs etterforskning. Og så er det et forsvinningsmysterium.

Den som forsvinner er en israelsk arkeolog, etter at han åpenbart har funnet noe helt oppsiktsvekkende i Kapernaum, stedet der Jesus drev sin første virksomhet ved Genesaretsjøen?

Ja, bakgrunnen for mysteriet er at det i 1978 ble funnet et 2000 år gammelt gravkammer. Denne israelske arkeologen, Moshe Mendelssohn, reiser sporenstreks inn til instituttet til Jerusalem, og forsvinner så sporløst. Han kommer aldri til rette. Samtidig rykker de israelske militære inn, de gjerder inne det arkeologiske utgravningsområdet og støper en svær bunker rundt gravkammeret. 35 år senere begynner Bjørn Beltø å snuse på dette mysteriet. Han blir oppsøkt av datteren til den forsvunne israelske arkeologen, hun har i alle disse årene forsøkt å finne pappaen sin. Og hun tror og er overbevist om at forsvinningen må ha sammenheng med hva han fant. Men hvor er han? Sitter han kanskje i et høyrisikofengsel et sted i Israel fordi han fant, la oss si, levningene til Jesus? 

Boken spekulerer voldsomt i hva han kan ha funnet?

Ja, Bjørn og arkeologens datteren møter i sin etterforskning mange mennesker med mange ulike teorier. Noen sier at en engel er fanget i gravkammeret, noen sier det er en demon, og her bruker jeg bibelsitater om da Jesus drev onde ånder ut av mennesker. Tenk om en slik ond ånd faktisk ble fanget? Løsningen er jo en helt annen, og den skal jeg ikke avsløre, men altså, dette er en lek med en tenkt, men ikke veldig usannsynlig, situasjon. For noen år siden fant arkeologer en steinkiste med innskriften: Bror av Jesus. Den viste seg riktignok å være en forfalskning, som det ofte er når de finner slike ting: knokler eller manuskripter. Da man fant det såkalte Judasevangeliet, gikk jo verden i spinn, det renner jo over av sånne apokryfer, og det var naturligvis ikke Judas som hadde skrevet dette, men noen andre, mange århundrer senere. Likevel fascineres vi så grenseløst. 

En viss forfatter ved navn Dan Brown ble verdensberømt et par år etter at du ga ut din første Beltø-bok: Sirkelens ende. Men han har kanskje et mer uforpliktende forhold til historiske fakta enn det du har? Den kristne forfatteren Bjørn Are Davidsen har skrevet mye om konspirasjonsteorier, og understreker at det er stor forskjell på din og Dan Browns tilnærming til stoffet. Du kommer klart best ut av det, ifølge Davidsen. Dere tok jo utgangspunkt i de samme konspirasjonsteoriene, boken Hellig blod, hellig gral som kom på 80-tallet. Mens Brown slukte den rått, var du klar på at den var et falsum, men et falsum du kunne leke med?

Dan Brown satt på amerikansk fjernsyn og påsto at han hadde fått tilgang til Vatikanets hemmelige arkiv og andre europeiske kjellerarkiver og funnet glemte dokumenter der. Han gikk veldig langt i å antyde at han hadde avslørt en 2000 år gammel konspirasjon om at Jesus ikke dro til himmelriket, men Frankrike. Dit tok han med seg Maria Magdalena, og de fikk barn som ble inngiftet i det franske merovingiske dynastiet. Det var jo en fantastisk historie, og han skapte et markedsføringsapparat av en annen verden, det skal han ha. Men jeg klager ikke, altså, min egen suksess oppsto tross alt i kjølvannet av ham. Dan Brown hadde jo gjort akkurat det samme som meg: Han surfet på Internett og fant ulike konspirasjonsnettsteder, og han leste Hellig blod, hellig gral. Den kom på 80-tallet, jeg leste den på 90-tallet, og tenkte at boken er rent vrøvl, dette er ikke vitenskap i det hele tatt, men det reneste dilettanteri. Men jeg tenkte at dette kunne bli en glimrende roman, og det tenkte nok Dan Brown også.

Men du tenkte det før ham?

Ja, eller jeg skrev den raskere, kanskje. Men min store helt er jo ikke Dan Brown, det er Umberto Eco. I praksis befinner jeg meg vel et sted midt mellom Dan Brown og Umberto Eco.

Jeg liker at du har kalt deg for en teologisk thrillerforfatter, og ikke bare krimforfatter. Du sitter jo også som styremedlem i Den norske Forfatterforening. Synes du at det skrives for mye krim som skygger for den bedre litteraturen i Norge?

Det blir litt som å anklage popmusikken for å skygge for jazzen. Jeg har et ganske avslappet syn på dette. Jeg kan ikke være imot bestselgere, jeg er selv en bestselgerforfatter. Jeg tilhører et kommersielt kretsløp. Men det bør være plass til krim og bestselgere og smal prosa og poesi side om side. Jeg har stor og dyp respekt for det du kan kalle seriøs litteratur og lyrikk, og jeg unner mine kollegaer det som er av stipendier og støtteordninger. Det fins en lang liste over forfattere som en gang var smale og skrev sine famlende første bøker på stipendmidler, folk som Per Petterson, Roy Jacobsen, Tove Nilsen, Herbjørg Wassmo, forfattere som senere vokste seg frem til å bli noen av våre mest folkekjære skjønnlitterære forfattere. De er et resultat av en vellykket norsk litteraturpolitikk fra 60-tallet av, med innkjøpsordningen som nå står i fare, stipendordningen, momsfritaket. For at litteraturen skal kunne vokse seg rik, må disse spirene gjødsles og vannes, og så må vi også kunne tåle at noen av spirene viser seg å ikke være så vellykket og kanskje visner hen. 

Men det blir kjedelig når alle hører på samme popmusikken hele tiden? 

For hvem? La nå folk høre på den musikken de vil og lese de bøkene de vil. 

Det skrives jo langt flere krimbøker i Norge i dag enn det gjorde for tjue år siden?

I forfjor utkom det i overkant av femti norske kriminalromaner.

Ikke mer?

Jeg synes det er mye, men konklusjonen om at krimmen tar så stor plass, er litt feilaktig. De fleste av disse kriminalromanene blir ikke bestselgere, de selger i 1500 eller 2000 eksemplarer, hvis forfatteren er heldig. Mens det kanskje er fem til ti stykker av oss som ender på paller og selger titusener av eksemplarer. Jeg pleier å si til bokhandlere at de gjerne må sette frem Nesbø og Unni Lindell og meg og Tom Kristensen og Jørn Lier Horst i disse stablene, for bokhandlerne skal jo leve av noe, de også. Men sett da gjerne en ukjent perle ved siden av! Problemet er at så mange gode bøker forsvinner i markedsstøyen rundt bestselgerne. Bokbransjen trenger begge deler. Men du kan ikke påtvinge et folk en smak. Når lyrikk selger dårlig, er det ikke fordi lyrikken er dårlig, men fordi publikum vil lese noe som er enklere tilgjengelig og som er spennende.

Det er både underholdende, lekent og aldri så lite usannsynlig, det du skriver. Tenker du av og til at du skulle hatt høyere ambisjoner? At du skulle gått dypere? 

Altså, jeg har jo himmelhøye ambisjoner. Hver gang jeg begynner på en ny bok, er himmelen mitt mål. Så når jeg kanskje tretoppene. Men hver gang jeg går løs på en ny bok, ser jeg for meg noe langt mer storslått enn det jeg får til.

Men du drømmer ikke om å få Nordisk råds litteraturpris?

Nei.

Er du på en måte i en annen … liga?

Det er ulike kretsløp i skjønnlitteraturen: kunstlitteratur, sjangerlitteratur; språkdrevne romaner, plottdrevne romaner … Av og til kommer det ut bøker som får til begge deler, som Kerstin Ekmans Hendelser ved vann eller Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø, bøker som i tillegg til å være god krim også er utrolig bra skjønnlitteratur. Men de færreste av oss er så begavet. Vi kan ikke annet enn å gjøre vårt beste. Jeg synes nok at ambisjonsnivået i norsk krim noen ganger er for lavt, at ting går for fort, at forfatterne bør ha høyere litterære ambisjoner. Nå sitter jeg i et glasshus så det singler rundt meg her, men jeg har alltid som mål å prøve å skrive thrillere som også skal kunne leses av dere som sier at jeg leser aldri krim, for det er så formelbasert og mangler et levende språk. Jeg jobber mye med språket. Riktignok er jeg en historieforteller mer enn en språkkunstner. Jeg vet godt at jeg er ikke er noen nobelprisforfatter, men jeg håper virkelig jeg heller ikke er noen venstrehåndsskribent. 

Hvordan begynte du å skrive? Hva satte deg i gang?

Jeg begynte å skrive som liten guttunge. I 1984 begynte jeg på min første roman, jeg var 25 år gammel og hadde lest mye av en amerikansk forfatter som på den tid var totalt ukjent i Norge, han het Stephen King og skrev horrorromaner. Grøssere. Og jeg ble veldig fengslet. Jeg leser ham ikke lenger, men jeg er veldig glad i det han skrev på 1970-tallet, som Ondskapens hotell, eller bøker som Eksorsisten av William Peter Blatty og Ira Levins Rosemarys baby, disse genuint skumle nygotiske grøsserne. Mine to første bøker var parapsykologiske grøssere, nærmest et forsøk på å skrive Stephen King på norsk. Det var Norge mildt sagt ikke mottakelig for.

Men du fikk dem utgitt?

Ja da, de ble utgitt og solgte brukbart, men sjangeren ble liksom ikke regnet med. Det er litt som krimsjangeren i dag, i aviser som Morgenbladet og Klassekampen omtales ikke krim. Norges mest solgte bok av Jo Nesbø er aldri anmeldt i Klassekampens bokmagasin. For meg blir det snobberi, når Nesbø, som er verdens åttende mest solgte krimforfatter, ikke eksisterer i visse litterære sammenhenger.

Jeg har heller ikke lest ham. Man er vel ikke tvunget til å lese Jo Nesbø?

Nei, det er selvsagt helt greit – for deg. Men litterære tidsskrifter og magasiner burde da interessere seg for bøkene som hundretusenvis av mennesker leser? For meg blir det absurd å late som kriminallitteraturen ikke finnes. Og la oss si, da, at vi krimforfattere får ufortjent god kritikk i VG, Dagbladet, Aftenposten, som jo mange mener at vi får. Da hadde det vært et korrektiv, dersom Klassekampen og Morgenbladet kjølte ned Nesbø og meg og andre som får disse femmerne og sekserne, som vi kanskje strengt tatt ikke fortjener. Det tror jeg vi hadde tålt. Selv prøver jeg uansett å utfordre sjangeren og å gjøre bøkene mine ulike. Den 13. disippel er nokså lavmælt. De to-tre foregående Bjørn Beltø-romanene er dypt inne i actioneventyrets rammer. Det er veldig mye som skjer, det er temposkifter og ulike litterære grep, jeg bryter – ikke i denne, men i forrige roman, Nostradamus’ testamente – der bryter jeg omtrent alle litterære regler som finnes med hensyn til fortellerperspektiv og tidslinjer. Men det er det ikke én kritiker som har sett eller problematisert. Jeg skulle gjerne fått en litteraturviter til å mene noe om det, men det privilegiet har ikke vi krimforfattere, fordi vi ikke blir tatt alvorlig av det litterære miljøet. Vi blir tatt alvorlig av leserne og bransjen, for vi selger i bøtter og spann, noen av oss. Men hvis jeg var redaktør i et bokmagasin eller et tidsskrift, ville jeg vel tenkt som så: Hva er det med denne litteraturen som så mange kjøper og leser? Fortjener den egentlig dette? Og så er svaret kanskje nei. Men la oss få høre det, da.

Hva med teologene? Du legger deg vel lagelig til for hugg fra det fagmiljøet, også?

Jeg ble invitert opp til Blindern på Det teologiske fakultet, der hadde de et bibelseminar med professor Ditt og professor Datt og andre teologiske størrelser til stede. Jeg fryktet virkelig å bli kastet til løvene. Men til min overraskelse hadde jeg veldig mange fans der, folk leste Bjørn Beltø med begeistring, og da snakker jeg om professorer i gammeltestamentlig teologi eller det ondes problem i Det nye testamentet, virkelig fagfolk. Og jeg er jo ikke noen fagmann, jeg er ikke utdannet i det hele tatt. Jeg begynte å jobbe i stedet for å studere. Jeg er virkelig en amatør som surfer på teologiens bølgetopper. Men jeg merker at det er mange som gir meg honnør for å bringe den teologiske debatten inn i, hva skal vi si, cocktailselskapenes verden. Man kan plukke fra hverandre veldig mye av Da Vinci-koden, men at en bok kan skape denne undringen og diskusjonen er i seg selv verdifullt.

Har du ved å skrive disse religiøse thrillerne også mildnet din egen skepsis til kristendom og etablert religion? Hvilke ettertanker har det gitt deg å jobbe med dette?

Jeg er ingen aggressiv ny-ateist. Jeg tror bare ikke på Gud. Jeg er nok blitt mykere i kantene med årene, jeg har diskutert med dypt kristne mennesker og fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag når det gjelder selv dette primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. De har det. Og de argumenterer godt
for det. 

- Jeg er virkelig en amatør som surfer på teologiens bølgetopper. Men jeg merker at det er mange som gir meg honnør for å bringe den teologiske debatten inn i cocktailselskapenes verden, sier Tom Egeland.

Du sa et sted at du vil skrive en spenningsroman til ettertanke. Hva mente du med det?

For meg er ikke underholdning et skjellsord, men jeg har også et lite gen utover at jeg gjerne vil underholde. Charles Dickens var i sin tid en underholdningsforfatter, selv Shakespeare skrev markedstilpasset underholdningslitteratur. Jeg har ikke noe problem med å definere meg som underholdningsforfatter, jeg blir veldig glad når jeg får mailer og Facebook-melding fra folk som skriver «fikk ikke mannen min med meg ut på middag, han måtte lese ferdig boken», da blir jeg glad, ikke sant, for i motsetning til forfattere som helst vil slippe å bli lest, så er jeg … 

Nei, det er det ingen som vil! Det der må du ta tilbake!

… som gir inntrykk av at de ikke setter stor pris på å bli lest, da. Jeg er glad i å bli lest!

Der skaper du en unødvendig motsetning! Alle forfattere vil jo bli lest. 

Ok, men uansett: jeg vil også noe mer enn å underholde, jeg vil gjerne mane til ettertanke.

Hvilken ettertanke da? Religion er jo noe veldig forpliktende for mange mennesker, det handler om dødsangst, det handler om hva som skjer etter at vi dør. Hvilken ettertanke vil du egentlig mane til?

For eksempel en kritisk sans til hva du blir fortalt av prester og religiøse autoriteter. Jeg har overhodet ikke noe ønske om å rokke ved selve troen i seg selv, gudstroen, lengselen, håpet om tilgivelse. Men måten Paulus fortolker Jesus på, måten han tar seg til rette på i Jesu budskap, og teologene igjen etter ham, det der er jeg skeptisk til. Nå er det vel bare syv av de tretten Paulus-tekstene som kan dokumenteres at de er skrevet av Paulus selv. De øvrige er sannsynligvis ikke skrevet av Paulus. Hvilken autoritet skal vi tillegge ham da?

Mitt inntrykk er at Paulus er i ferd med å komme til heder og verdighet, ikke minst blant noen av vår tids fremste filosofer som Zizek, Agamben og Badiou. De ser Paulus i et nærmest revolusjonært perspektiv, der Paulus er den som utvisker skillet mellom slave og fri, mann og kvinne, jøde og greker. Også kjønnsforskeren og feministen Jorunn Økland har skrevet om Paulus som mye mer progressiv enn det han er blitt gjort til av kirken. Nei, jeg tror heller det er på tide at du tar for deg Paulus i neste bok, han fortjener oppreisning, også av Bjørn Beltø!

Ja, altså, det kan godt hende at jeg tar feil, men se nå på dette kirkemøtet i vår, der flertallet legger Paulus til grunn når de ikke vil anerkjenne homofile ekteskap. Heldigvis er vi forbi stadiet at kvinner ikke kunne bli prester eller biskoper, men du hører fortsatt i de litt mørkere krokene i kristenheten holdninger som støtter oppunder dette reaksjonære kvinnesynet og homofilisynet. Hovedpoenget mitt er at kristenheten til enhver tid har drevet cherry picking fra Det nye testamentet, og ikke minst fra Det gamle testamentet.

Du ble i sin tid intervjuet i Vårt lands spalte Min tro. Da var ingressen: Tom Egeland var veldig frelst og intenst kristen, nå er han ateist og håper han tar feil.

Jo, altså, jeg skulle gjerne vært troende, jeg husker fra min tid som kristen, hvilken trøst som lå i det. Du skal ikke gå lenger enn til et sykehus, hvor man selv står nær døden eller ens kjære står nær døden, så kommer denne lengselen etter en mening, etter en trøst om at vi skal møtes igjen i himmelen. Da er det lett å tenke, å, hvor gjerne skulle jeg ikke ha trodd på dette, hvor mye lykkeligere ville ikke jeg vært hvis jeg hadde øynet et sånt håp? Men jeg har ikke den troen, altså. 

Men du håper at du tar feil?

Da er vi tilbake der vi begynte, med Carl Gustav Jung og menneskets genetiske gudslengsel.

Den er ikke utryddet hos deg?

Nei.

Prøver du å utrydde den?

Jeg leser mye teologi, jeg leser for eksempel han du nevnte, Bjørn Are Davidsen, som har skrevet flere bøker der han argumenterer godt for sin gudstro på en ikke-dogmatisk måte, på en veldig rasjonell, vitenskapelig logisk måte. Jeg leser det, og jeg leter etter, hva skal jeg si, det forklaringens ord som gjør at han er i stand til å finne en Gud inne i disse resonnementene. Jeg finner ham ikke. Men jeg hadde ikke hatt noe imot om engelen en kveld åpenbarte seg foran meg. Da ville jeg nok kjapt blitt frelst.