Årelang maktkamp i politi-Norge

Allerede før fødselen til den nye politireformen var det stor uenighet om hvem som er best egnet til å lede politiet inn i moderne tider,og nå har kampen mellom juristene og akademikerne på den ene siden og polititjenestemenn og praktikerne på den andre spisset seg til.

– Vi går inn i fremtiden med ryggen først, sier Sigve Bolstad, leder i Politiets Fellesforbund til Ukeavisen Ledelse.

Et Stortingsvedtak fra 2001 som opphevet det absolutte kravet om at politimestre måtte ha juridisk embetseksamen gjorde at døren til sjefskontorene i større grad åpnet seg for polititjenestemenn. Fremdeles er imidlertid brorparten av toppjobbene i politiet bekledd av jurister uten politifaglig kompetanse, og i utlysningen til 12 politimesterstillinger i forbindelse med politireformen, stilte Politidirektoratet (POD) krav at søkerne måtte ha mastergrad, fortrinnsvis i jus eller rettsvitenskap.

Bolstad mener man dermed går tilbake til startstreken.

– Det legges opp til er å reversere noe positivt. Det er særdeles uklokt, sier han.

Praktikere frykter at med reformen, hvor 27 politidistrikter skal bli til 12, følger en tilbakeføring av juristveldet. Politierfaring kreves ikke for de nye politimestrene. Paragrafkjennere som driver politiarbeid fra ryddige skrivebord settes opp mot politifolk med erfaring fra gatens kontorlandskap, og konflikten mellom de to virkelighetene har eskalert.

To virkeligheter på kollisjonskurs

– Det eksisterer to ulike ledelsesforståelser i politiet, skriver politiforsker Stig Johannessen i boken «Politiledelse» som kom ut tidligere i år. Han mener dette er et resultat av at etaten har en byråkratisk praksis på den ene siden og en operativ på den andre.

Den etter hvert kjente politimannen Erik Jensen har i boken «På innsida. Historien om mitt politiliv» kritisert den økende akademiseringen han mener skjer i politiet, og sier det er for mange byråkrater som aldri har tråkket i gatene som nå trekker i trådene.  Dette vil også ha konsekvenser for hvordan politiet styres. Jensen mener fremtidens politi ikke kan styres av jurister uten nok kunnskap om hva som foregår i den virkeligheten han har erfaring fra.

Politiets Fellesforbund og Bolstad er enig i mye av det Jensen sier og mener politiet er i ferd med å legge for stor vekt på det juridiske fremfor det politifaglige.

– Selvsagt er det slik at de som kjenner virkeligheten best er dem som jobber ute i gatene, som driver ordenstjeneste og annen type utadrettet tjeneste. Derfor er det også viktig at deres kunnskap, tankegang, erfaringer og virkelighetsoppfatning når opp til ledelsen. Hvis ikke blir det umulig å lede. Når man skal ta strategiske vurderinger om hva som er lurt og ikke lurt, bør man ha kjennskap til faget, ha vært i miljøet, ha utdannelsen og fått nødvendige kurs og skolering. Det er en kritisk mangel om den kompetansen ikke er tilstede i en toppledelse, sier Bolstad.

– Det er juristene som er best rustet til å tolke loven og gjøre denne type vurderinger, kvitterer Curt A. Lier, president i Norges Juristforbund.

Ifølge Lier er det viktig at maktutøvelsen til en så viktig etat som politiet skjer etter lovgivers intensjoner, og at topplederen derfor må besitte juridisk kompetanse.

Hva bør veie tyngst?

Lier er videre klar på at det er etatserfaring som bør veie tyngst når man rekrutterer topplederne, og da behøves ikke nødvendigvis praktisk politierfaring.

– Det viktigste er at man kjenner politietaten og dens organisasjon og utfordringer, slik at man har et godt fundament for å fungere som leder, sier han.

Presidenten i Norges Juristforbund påpeker at det bør fokuseres mer på å styrke generell lederkompetanse for politiets toppledere, også for juristene.

Bolstad søker på sin side en heterogen toppledergruppen.

– Man må sette sammen et komplimentert team som ser helheten for norsk politi. Da kan du ikke velge 12 som er forholdsvis dønn lik, det er helt feil tilnærming.

Profesjonskamp

I 2001 gikk Politiets Fellesforbund (PF) i bresjen for det nye vedtaket som ble fattet, og de ønsket et større fokus på lederrollen og mindre fokus på å være påtaleleder. De fikk støtte fra daværende leder av justiskomiteen, Kristin Krohn Devold (H), og politidirektør Ingelin Killengreen. Riksadvokaten og Politijuristene var sterkt imot.

– Det at vi ville ta bort kravet om juridisk utdanning ble selvsagt fra våre motstandere stemplet som profesjonskamp. Kall det gjerne det, men for oss var det viktig å sette fokus på lederrollen i omstillingen, og ikke minst kravene til ledelse og at en måtte ha et større utvalg å rekruttere fra enn det tradisjonelle juristmiljøet, skriver tidligere leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, i boken «Politiledelse».

Lier stiller seg bak vedtaket fra 2001, men ser på det som en unntaksregel.

– Fortsatt er hovedregelen at politimestre skal være jurister, men det er åpnet for at folk med polititjenestebakgrunn også skal ha en mulighet. Det som er nytt er et krav i stillingsutlysningene om mastergrad for politimestre.

Han er imidlertid uenig i mastergrad som et absolutt krav.

– Man har svært kvalifiserte søkere som har vist gjennom mange år at de behersker ledelse på et høyt nivå, så jeg mener det burde vært åpnet for at realkompetanse kunne erstatte mangel på formell kompetanse, sier han.

Mer akademia reflekterer samfunnsutviklingen

De siste 20 årene har også politiutdannelsen, som i stor grad har fokusert på praktisk politiarbeid, blitt gradvis akademisert. Forsker Tatanya Ducran Valland mener dette har bidratt til å gi polititjenestemenn mer makt i etaten, ikke mindre, i hvert fall på mellomledernivå.

– All denne akademiseringen av politiet og den økte kunnskapen har den vært med på å utfordre juristenes monopol i politiet, sier Valland, som nylig har skrevet en doktorgrad om ledelse i politiet.

Ifølge Lier må dagens politi reflektere den profesjonelle utviklingen i samfunnet for øvrig.

– Samfunnet er i ferd med å bli profesjonelt på alle nivåer og det er nærmest utenkelig at ikke det etter hvert må reflekteres også i ledelsen i politiet. Det er naturlig at man stille større krav til formalkompetanse for ledere, sier Lier.

– Jeg tror det i fremtiden kan bli krav om enda mer akademisering, legger han til.

Lier mener det ikke er riktig når det gis inntrykk av at juristene har styrket sin posisjon i politiet de senere årene. Han mener at utviklingen har gått i motsatt retning.

– Når noen prøver å gi inntrykk av at vi er i ferd med å få en form for «juristifisering» av norsk politi og at dette skulle være årsaken til alt man ikke er fornøyd med, så har det ingen ting med virkelighetens verden å gjøre. Det dreier seg nok heller om at noen ønsker å skape et slikt inntrykk som et ledd i en profesjonskamp, sier han.

– Dette er en maktkamp.

– Er dette en maktkamp, Bolstad?

– For vår del handler det ikke om makt. Det handler om å se på ledelse som et eget fag og egen profesjon.

Valgets kval

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt politiet bør være mer tilstede der kriminaliteten skjer, mener Lier det er en mye større utfordring for politiet at etterforskningsarbeid har måttet lide i mange år på grunn av press om et mer synlig politi i gatene.

– Det får store konsekvenser, for vi er avhengig av bra kvalitet på etterforskningen. Det bør være slik at politiet har mulighet til å følge opp saker på en god måte. Det er viktig for å unngå Monika-saker og andre justismord, sier han.

Betegnelser som  «skrivebordspolitifolk» har han lite til overs for.

– Politiet sliter med ressurser, da må man prioritere. Det er viktig med synlig politi i gatene, men uansett hva de foretar seg der ute, i den grad de avdekker kriminalitet, så vil det måtte gå inn til noen som behandler og etterforsker disse sakene,.

Krass kritikk

Tidligere politiinspektør i Kripos, Ola Thune, rettet krass kritikk mot politiet i Hordaland etter Monika-saken, og gikk så langt som å si at hovedproblemet lå hos toppledelsen og påtalemyndighetene, ikke hos etterforskerne – og at problemene i politiet er forutsigbare så lenge etaten styres av juristene.

– De representerer en helt annen profesjon, og det er nokså absurd at de skal lede og beslutte over erfarne og dyktige politifolk…Det er ikke til å undres over at det til tider går galt, skrev Thune i en kronikk hos NRK.no.

Lier i Juristforbundet kaller beskyldningene meningsløse.

– De som bruker dette som en begrunnelse for at det ble gjort feil, har vikarierende motiver. Man skal huske på at topplederne i etaten har lang erfaring fra politiet i tillegg til den formelle utdannelsen. Det finnes ikke holdepunkter for at ledere med politifaglig bakgrunn verken er bedre eller dårligere enn ledere med annen type bakgrunn, slår Lier fast.

Skille påtale og politi?

I bakgrunnen av dagens diskusjoner ruller den årelange diskusjonen om et skille mellom påtale og politi, og beskyldninger om at tragiske saker blir brukt som argument i arbeidet med å skille påtale og politi, noe Politiets Fellesforbund gikk inn for i et landsmøtevedtak i 2014.

Lier mener det vil være mye større muligheter for at feil vil begås om man skiller påtale og politi, men erkjenner at dagens system har svakheter.

– Fordelen med den norske modellen er at juristene er tett på, de har juridisk kontroll. Svakheten er faren for at man blir en del av et jaktlag der det ikke finnes noen kontrollerende elementer før en sak havner hos statsadvokaten. Det som bekymrer meg er at det kan bli så stor nærhet at man risikerer å miste objektiviteten.

Lier er likevel tilhenger av den norske modellen, fordi han mener andelen av saker som man mener går galt, er «ekstremt liten».

– Vi bør holde på vår modell, for den er velfungerende. Internasjonalt er det en tendens at man jobber tettere sammen, sier han.

Måltall og styring

Noe av kritikken mot utviklingen i politiet har vært at politiet beveger seg i en farlig retning hvor de styres av press for å nå oppsatte måltall. Det har vært stilt spørsmål ved hvilke verdier det er hensiktsmessig å styre etter.

Bolstad liker ikke den utviklingen han ser.

– Poenget er at det ikke er alt som teller som kan telles. Det er et stort press på måltall og styring framfor kloke politifaglige vurderinger og ledelse. Det blir alt for mye styring framfor ledelse, sier han.

Forsker Tatanya Ducran Valland mener at politireformen er en strukturreform fremfor en kulturreform. Grunnlaget i politianalysen tyder på at de har prioritert responstid og kapasitet på sentrale områder, ifølge forskeren som har skrevet en doktorgradsavhandling om ledelse i politiet.

– De har flyttet på bokser og jobber med ting de kan måle. Diskusjonen har vært mer preget av driftsenheter, lokalisering og responstid enn for eksempel tilstedeværelsenes og polititjenestemenns betydning, sier hun.

Den nye politireformen trer i kraft 1. januar 2016.