Analyse: Høyt spill i Syria

Tyrkia har skutt ned et russisk jagerfly i det som amerikanske myndigheter omtaler som syrisk luftrom. Kriger har blitt startet over mindre, og denne gangen er det to spesielle herrer som spiller hovedrollen, både president Putin og president Erdogan styrer etter prinsippet om at makt er ikke noe man får, men noe man tar.

Her har vi samlet et knippe innsiktsrike analyser av situasjonen.

Nytt ottomansk rike

Tyrkisk-engelske Melik Kaylan er forfatter av boken "The Russia-China Axis: The New Cold War", han har skrevet en kronikk for Politico.EU der han løfter synest at nedskytingen var med hensikt - en form for et klask i trynet på president Putin for å ha provosert ved å fly over tyrkisk luftrom ved flere anlednigner i det siste. Kanskje var det også kalkulert, spekulerer han. 

For faktum er at både Putin og Erdogan er ganske like som typer med all sin machismo og nedslåing på liberale sider av samfunnet som for eksempel en fri presse. Hvem som er den sterkeste mannen i regionen er et viktig spørsmål for begge. Erdogan kan ha tatt det personlig da Putin valgte å bombe "moderate" syriske opprørere, de samme folkene som Tyrkia støtter i konflikten.

Dessuten, skriver han, forstår Erdogan at Putins støtte i Syria representere en klar trussel for Tyrkia, nemlig en styrking av de omkringliggende Sjia-muslimske landene. Og med det kan Erdogan vinke farvel til sine drømmer om et nytt ottomansk imperie og den økonomiske støtten fra Sunnilandene rundt gulfen. Hvorfor skal de støtte Erdogan hvis alt han gjør er å sitte og se på mens Sjiaene får bygget seg opp igjen med hjelp fra Moskva, spør Kaylan.

Likevel er det nok kampen mot IS som er Erdogans hovedanliggende. Erdogan har været at Vesten er i ferd med å tollerere Putin, i hvert fall i Syria, hvor russiske styrker har samarbeidet med amerikanske. Nedskytingen er Erdogans måte å teste sine vestlige allierte, avslutter han.

Ny russisk strategi

Putin kan komme til å  måtte endre på landets utenrikspolitikk. Det mener lederen i Council on Foreign Relations, Richard Haass, som har skrevet en kronikk i Financial Times. Han mener vi ikke må la oss lure til å tro at dette er som en situasjon fra femtitallets kalde krig. 

Tyrkia kommer ikke til å gå inn i en mer voldelig konflikt med Russland nå, til det er de for avhengige av hverandre gjennom gasshandelen. Det foreligger en plan om å bygge et russisk gassrør til Europa som skal gå over tyrkisk land.

Haas forståelse av Russland er at president Putin søker en viktigere rolle på den utenrikspolitiske scenen for et land som fortsatt lider av mindreverdighetskompleks og et savn etter Sovjetunionens storhetsdager. Russland utgjør ikke en reell trussel for vesten i dag, skriver han.

Tyrkia er heller ikke den storheten det en gang var. Haas mener landet kun er et NATO-medlem i navnet. President Erdogan deler for eksempel ikke Vestens interesser i Midtøsten.

Haas mener at Vesten og Tyrkia ikke burde ydmyke Russland, men heller bruke situasjonen i Syria og kampen mot IS som et middel til å involvere Russland på en mer produktiv måte. Det kan føre til at Russland endrer strategi, tror han.

Vil skape konflikt

Erdogan har skutt ned jagerflyet i håp om å få NATO-landene, og særlig de europeiske stormaktene, til å returnere til sin gamle konflikt med Russland. Det skriver Anna Libak i Berlingske Tidende.

Også hun peker på Erdogan gjentatte ganger advarte mot å krenke tyrkisk luftrom. Men det var ingen som trodde han faktisk ville gjennomføre på trusselen om skyte flyet ned. Særlig siden ingen i Vesten har den samme kombinasjonen av hensynsløshet og uberegnelighet som president Putin, egenskaper han bruker for effektiv avskrekkelse, ifølge henne.

Tyrkia ønsker å splitte det gryende samarbeidet mellom Vesten og Russlan i kampen mot IS, tror hun og viser til skillet mellom Sunni og Sjia-muslimer, og hvordan de hovedsaklig sjiastyrte landene Syria, Irak, Yemen og Iran er i ferd med å bli styrtrike nå som flere av de gamle sanksjonene er i ferd med å falle. I Syria er så mange som 75 prosent av befolkningen sunnier, så det er i Tyrkias interesse å styrte Sjia-alawitt-regimet til Assad. 

Dessuten, påpeker hun, frykter Tyrkia et kurderne, som regimet i Ankara i bekjempet i årevis og som kjemper for en egen stat, skal komme styrket ut av Russlands inntreden i Syria. Erdogans mareritt er at når kruttrøyken i Syria endelig legger seg igjen, står kurderne igjen som eneste motpol mot Assad, og de er langt på vei foretrukket av vesten.