Aktuelt: EU kan vippe Paris-møtet i riktig retning

Toppledere fra hele verden møtes i disse dager til klimatoppmøtet COP21 i Paris, og det er ingen tvil om at EU vil ha store ambisjoner når det gjelder den avtalen som til slutt skal komme ut av toppmøtet. Blant annet har EU ambisjoner om å få til en langsiktig plan for utslippsreduksjon, slik at kuttene representerer en 50 prosents utslippsreduksjon i 2050 i forhold til 1990.

Forsker ved Fridtjof Nansens Institutt, Jon Birger Skjærseth, er ekspert på EUs klimapolitikk. Han tror EUs ambisiøse mål kan spille en rolle for hvordan prosessen vil forløpe.

– EU kan gjøre en forskjell ved å gå foran med et godt eksempel. Med dagens politikk og resultater viser EU at det er mulig å redusere utslipp, øke fornybar og styrke energisparing på en måte som også kan gi nye økonomiske muligheter. Det er viktig at noen forsøker å gå foran i internasjonale forhandlinger hvor mange vil lite og ingen kan tvinges til å gjøre noe de ikke vil, sier han.

Samtidig er han tydelig på at det vil komme noen utfordringer internt mellom medlemslandene, som kan gjøre det vanskeligere å komme fram til en felles europeisk holdning.

– Men EU har også sine egne utfordringer i klimapolitikken, som kan svekke pådriverrollen. Noen sentral- og østeuropeiske land, med Polen i spissen, er lite begeistret for EUs langsiktige klimaambisjoner, forklarer Skjærseth. Omtrent 90 prosent av elektrisitetsproduksjonen i Polen er basert på kull, og landet har ingen planer om å redusere kullbruken, sier han.

Vil ha juridisk bindende avtale

En av de store stridsområdene i forkant av klimatoppmøtet har vært om man skal ha en avtale som er juridisk bindende, og dermed framstår mer forpliktende enn en ikke-bindende avtale. For EUs del er målet å ha en slik juridisk bindende avtale.

– EU vil også ha en juridisk bindende avtale i Paris med deltagelse av alle land. For EU betyr dette en avtale som skal tre i kraft etter ratifisering, eller godkjennelse av landenes lovgivende forsamlinger. En slik avtale skal inneholde ambisiøse, målbare og rettferdige målsetninger for alle land, sier han.

Samtidig vil det være sentralt å få til en såkalt rapporteringssystem, der hvert av landene som underskriver avtalen skal rapportere inn i hvor stor grad de lykkes i å oppfylle målene.

– Et forpliktende rapporteringssystem for å sjekke om landene lever opp til sine innmeldte målsetninger står sentralt. EUs egen innmeldte målsetning til FN er å redusere utslippene i EU med 40% innen 2030 sammenlignet med 1990.  EU vil argumentere for en dynamisk avtale i Paris basert på en forpliktende prosedyre for å sikre at landene oppjusterer utslippsmålene hvert femte år, sier Skjærseth.

Skeptiske til innflytelse

Også Nei til EUs leder, Kathrine Kleveland, er av den oppfatning at EU vil spille en viktig rolle for hva som blir utfallet av forhandlingene. Men hun frykter at de tette koblingene mellom EU-byråkratiet og næringslivet kan påvirke mer enn godt er.

– Det er blitt godt dokumentert at EUs klimapolitikk utvannes kraftig av næringslivets innflytelse overfor særlig EU-kommisjonen. Miljønettverket Friends of the Earth Europe har for eksempel kraftig kritisert utnevnelsen av Miguel Arias Canete som  energi- og klimakommissær, og dermed EUs talsmann i klimaforhandlingene, på grunn av spanjolens tette forbindelser til oljeindustrien, sier hun.

Hun er også skeptisk til EU-kravet om at forpliktelsene skal gjelde alle land, noe hun mener er i strid med sentrale klimapolitiske retningslinjer. En av disse retningslinjene er blant annet kravet om at det er de industrialiserte landene, som tradisjonelt har stått for de mest omfattende utslippene, faktisk skal være de landene som tar de mest omfattende kuttene i egne utslipp.

– EU vil være pådriver for at forpliktelser skal gjelde alle land. Det er blant annet av hensyn til konkurransevilkårne for europeisk industri. Samtidig bryter en slik tilnærming med prinsippet i FNs klimakonvensjon, selve rammeverket for de internasjonale klimforhandlingene, om like med differensierte forpliktelser ut fra forutsetninger og historisk ansvar. EU, USA, Norge med flere industriland har historisk sett stått for den største delen av klimautslippene, og har slik sett et særlig ansvar for å gjøre utslippskutt, understreker hun. 

«Det er viktig at noen forsøker å gå foran i internasjonale forhandlinger hvor mange vil lite og ingen kan tvinges til å gjøre noe de ikke vil»