Aktuelle bøker: Tre som forlot flokken

Den offentlige debatt oser av politisk korrekthet til tider. Verst blir det når mediene overgår hverandre i å henge ut en som våger å står fram med alternative synspunkter. Stortingsrepresentant Christian Tybrig-Gjedde har opplevd å bli «banket opp» i mediene og måtte til slutt ta telling. Han forteller om bakgrunnen for at han ble sykemeldt i boken «Men orkesteret fortsetter å spille». Per Fugelli sa til ­Dagsavisen at han gjerne ville stå fast i heisen med ham for å «gi ham juling». Eivind Trædal skrev om «søppel­mennesker» i Dagbladet og Frank ­Rossavik betegnet meningene hans i Bergens Tidende som «uhyrligheter» og «hatske generaliseringer». En normalt godt utrustet person som Christian Tybring-Gjedde maktet ikke å bli jaget og skjelt ut i mediene uke etter uke fra alle kanter.

Å karakterisere Tybring-Gjedde som en «uhyrlighet» eller ekstremist er skivebom. Den som leser boken, vil se at Tybring- Gjedde er rimelig balansert selv om han riktignok hører til den mest innvandringskritiske fløyen i Frp. Han sprer ikke fordommer eller forfekter konspirasjonsteorier. Han serverer heller ikke oppgulp fra folkedypet og raljerer ikke med sine meningsmotstandere. Tybring- Gjedde er akademisk skolert og er opptatt av å føre holdbare resonnementer. Det bør de som er grunnleggende uenig med ham, kunne innrømme.

Tybring-Gjedde kan anklages for å fortape seg i de negative virkningene av innvandringen, men han er ikke blind. Han ser at Norge trenger arbeidskraft og at vi har internasjonale forpliktelser til å ta imot flytninger.  Det er den manglende integreringen han er opptatt av. Han tråkker på ømme tær. Vi sliter med å integrere innvandrere mer enn politikere liker å snakke om. Hadde politikerene sagt for 20 år siden at de ville legge opp til at vi skulle få skoler på østkanten i Oslo der om lag 90 prosent av barna har innvandrerbakgrunn, hadde det blitt betegnet som skremselspropaganda. Han bruker utviklingen i deler av Oslo som bevis på at politikerne har mistet styringen. Vi driver avgårde dit vi ikke ønsker. Tybring-Gjedde frykter utviklingen i de «muslimske bydelene». Utviklingen i Sverige skremmer.

Det er pessimistisk drag over boken hans. ­Skaden har alt skjedd.

«Ingenting tyder på at norske styringsmakter er villige til å ta inn over seg de konsekvensene som en videreføring av dagens politikk vil innebære. Det er mye enklere å bare la seg drive med. La orkesteret spille videre. Jeg håper min analyse er gal. Ingenting hadde gledet meg mer», skriver han.

Tybring-Gjedde viser hvordan tradisjonell norsk kultur og tradisjoner svekkes fordi det over alt skal ta hensyn til innvandrerne. Han ser tegn på at spenningen i samfunnet øker og at velferdsstaten står for fall blant annet fordi innvandrere belaster trygdebudsjettene i økende grad. Dagens velferdsmodell er ikke bærekraftig med dagens innvandringspolitikk, hevder han.

Da Frp gikk inn i regjering, nedtonet de kritikken mot innvandringspolitikken. Tybring-Gjedde fortsatte å veive ivrig med den innvandrings­kritiske fanen. Det bidro til at han ble mer isolert i partiet. Han siterer Henrik Ibsens i «En folkefiende»: «Den sterkeste mann verden er han som står mest alene». Slik føler han det nok til tider. Men etter at Per Sandberg i forrige måned «dro innvandringskortet», kan Tybring-Gjedde føle seg mer hjemme i partiet. Tybring-Gjedde argumenterer for Frps innvandringspolitikk på en bedre og mer saklig måte enn nestleder Per Sandberg.

For den som vil skaffe seg en oversikt over hva det tenkes om innvandring i Frp utover slagords­planet, kan «Mens orkesteret fortsetter å spille» anbefales. Svakhetene med boka er at det er skygge­sidene ved innvandringen som dominerer. Og det er heller ikke lett å få tak på hva som kan være alternativet til den strenge innvandrings­politikken vi i dag faktisk fører.

Pateren i unåde

Den katolske kirkes mest profilerte teolog de siste 10-20 årene, pater Kjell Arild Pollestad, trakk seg som prest i aktiv tjeneste for fem år siden etter at hans yngre kollega, Reidar Voith, anklaget ham for forsøk på seksuelle overgrep i studietiden. Det viste seg at det ikke var Voith som hadde blitt utsatt for uønskede seksuelle tilnærmelser, men en annen student. Det ble aldri noen sak av det, men oppstyret endte med at biskop Bernt Eidsvig gjorde det klart at han ikke trengte Pollestad som prest her i landet. Da hadde ikke Pollestad noe annet valg enn å tre tilbake. En periode oppholdt han seg i utlandet. Nå bor han på Jæren. Om Pollestad ikke lenger er aktiv prest, har han andre strenger å spille på. Han holder foredrag, oversetter bøker og skriver bøker. Den siste, «Eneboerliv», som kom ut i høst, er en dagbok fra årene etter at han ble katolsk prest i unåde og minstepensjonist. Dette er den syvende litterære dagboken han gir ut.

Pollestad er en skribent av første klasse. Han lever et liv som er så fjernt fra folk flest som det kan få blitt. Og han serverer politisk ukorrekte meninger på løpende bånd. Det er det som gjør det interessant å lese. Han legger i vei om kvinner som forsøker å skru sammen mannen etter sine egne ideologiske oppskrifter og reduserer ham til en dildo eller «klitorisstimulator», om den nasjonale forherligelse og Jens Stoltenberg som «forrettened prest» under «høymessen» i Spektrum etter 22. juli, og forsøkene på om omskolere gutter til å passe til statsfeminismens krav.

Det er et elitistisk drag over det Pollestad bærer til torgs. Han vil helst at det meste skal være som før. Han har i årevis sagt nei til alle forespørsler om klassebesøk fordi han ikke vil bli «forstyrret av datamaskinene på pultene og av å vite at mange av elevene sitter og «chatter» med venner på ­Facebook». Han blir grønn av ergrelse over kommuner som bruker penger på datautstyr, mens de ikke har råd til å gi lærere anstendig lønn. Dessuten liker han ikke å se gutter med lue innendørs. Han mener dette er et symbol på et skolevesen og en oppdragelse som har kapitulert.

Den som har sansen for saftig, velformulert kulturkritikk og en salig blanding av livets små hendelser og de store spørsmål, kan stige inn i Pollestads litterære univers.

En reisende liberalisme-kritiker

Asle Toje er en blanding av en frafallen og en avviker. Han sto for flere år siden fram i offentligheten som en Frp-sympatisør. Frp representerte en fordomsfri og alternativ tenkning som appellerte til ham. Nå har han mistet troen på at det er liberalismen som har svaret på tidens brennende spørsmål. Han kritiserer høyresiden for å drive med tidens vind og for å ha latt markedsliberalismen fordrive den verdikonservative tradisjon som alltid har stått sterkt i Høyre.

Toje er samfunnsviter med en doktorgrad i internasjonal politikk fra Cambridge. Han har skrevet flere bøker om internasjonal politikk og har arbeidet som forsker blant annet ved Institutt for forsvarsstudier. Han har ellers prøvd seg som «proletar». I tre år jobbet han på gulvet i ­Ringnes bryggeri. Nå er han forskningssjef ved Nobel ­Instituttet.

Toje har ikke bare sans for det han finner i bøkenes verden. Han dyrker samtalen med mennesker og vil selv observere det han skriver. Derfor ble han en reisende akademiker. Hvor mange dager han har tilbragt ulike steder i Europa, har han neppe tall på selv. Det er mer enn nok til at det blir bøker av det. «Jernburet, liberalismens krise» kom i høst. Det er en oppfølger til boken «Rødt, hvitt & blått»  om den demokratiske krisen i Europa som ble gitt ut i 2012.

Toje har vært overalt. I boken skriver han mest om besøk i Ukraina, Moldovia, Russland, Polen, Bulgaria, Brussel, Ungarn og Frankrike. Han har møtt folk flest, politikere og intellektuelle. Han er bekymret, for ikke å si desillusjonert, over tingenes tilstand. Han ser ingen tydelig vei ut av den krisen liberalismen har havnet i. EU fungerer ikke lenger som planen var. Den liberale internasjonale liberalisme, uttrykt blant annet i EUs fire friheter, kommer i økene grad i konflikt med det som rører seg blant folk. Folket vil ikke ha en union. De vil ikke at ha et grenseløst flerkulturelt samfunn der det nasjonale fortrenges. Toje ser et Europa der innbyggerne er i ferd med å miste sin identitet. Der markedskreftene får råde, drevet fram av den konkurranselogikken som globaliseringen fører med seg. Folk opplever at noe tas fra dem, men tapet erstattes ikke – ikke annet enn at en får større frihet til å gjøre som en selv vil og ta ansvar for seg og sitt. Resultatet er at arbeidsløshet og fattigdom brer om seg.

Toje skriver også om Russland. Gjennom årtier med kommunisme og et mislykket forsøk på liberalisme, er det mye de har mistet i Russland også. Det vil Putin gjøre noe med. Han vil gjenreise den nasjonal stolthet og gjøre Russland til en stormakt. Han vil bruke kirken til å fylle noe av tomrommet etter kommunismen. Ved å knytte russisk identitet til ortodoks tro forsøker han å skape magiske forestillinger om Moskva som «det tredje Roma», en redning for kristenheten når troen i Vesten forvitrer og forfaller.

Toje mener dagens Europa preges av raskt dalende kulturell selvtillit. «Kontinentet som i 200 år dominerte verden teknologisk, politisk og kulturelt, er kun et skygge av sitt gamle jeg. Den selvtilfredse idealismen som preget 1990-tallet, er erstattet av kollektivt svartsinn», skriver han.

Dette svartsinnet ser ut til også å ha satt sitt preg på Toje. På nest siste side stiller han riktignok spørsmålet: Kan ting bli bedre? Han peker på at historien viser at sterke sivilisasjoner har måttet gi tapt fordi man brakte seg selv inn i et uføre en ikke kom ut av.

Helt mørkt er det dog ikke. «Undergangen er er valg, den er ikke uunngåelig. Det er et spørsmål om vilje», avslutter han.

Aktuelle bøker:

Christian Tybring-Gjedde: «Mens orkestret fortsetter å spille» 
Cappelen Damm