Adjø, Klondike

Det er en ubehagelig video å se på. Regien er så tydelig; dette kommer til å bli pinlig.

Ledelsen i Arctic Gold har med seg investorer på besøk i Kautokeino. Kameraet fanger dem utenfor hotellet før de skal på befaring i Biedjovággi. Herrene er kledd i fritidsklær, nokså nøytralt og skodd for det klimaet, men det finnes også innslag av svarte jegerhatter med bred brem. 

Kameraet er plassert ved Isak Mathis Triumf, som for å understreke hvem som spiller på hjemmebane og hvem som er på uønsket besøk.

Flere av herrene går bort til Isak Mathis, de presenterer seg og slår av en prat, forsøksvis karslig og uanstrengt, menn som møtes på vidda og snakker om været, bare.

Samen Isak Mathis spør den av de utenlandske gjestene som har uflaks nok til å være i nærheten hvorfor han ikke er invitert, og vedkommende sier at nei, det ble vel sånn, «det er ikke jeg som står bak invitasjonen». 

Så kjører herrene ut mot området de har investert store penger i, kameraet fanger bilene idet de forlater parkeringsplassen. Det neste klippet vi ser er at herrene kommer tilbake til Isak Mathis, de har fattet en avgjørelse, tydeligvis.

Tord Cederlund, styreleder i det svenske selskapet Arctic Gold, presenterer seg for Isak Mathis, og sier at joda, han må selvfølgelig veldig gjerne være med dem ut for å inspisere gruva, det var bare en glipp at han ikke ble invitert, selvsagt skal han være med.

Isak Mathis sier på norsk at jo, han kan vel bli med, før han slår over til samisk og sier at «beiteområdet mitt er ikke til salgs», og Cederlund forstår ikke, han er på bortebane.

«Matias from Germany» presenterer seg for Isak Mathis, og får samme svar, på samisk: «beite-området mitt er ikke til salgs».

Det svenske selskapet Arctic Gold satt på en gull-gruve, bokstavelig talt.

Leteboring og analyser viste at det trolig fantes verdier for milliarder av kroner i bakken i Biedjovággi utenfor Kautokeino. Optimismen var stor.

Fem år og 50 millioner investerte kroner senere har alt stanset opp, gruvemotstanderne har tvunget næringsinteressene i kne. 

 En lang konflikt nærmer seg siste akt. Kommune-valget i høst er trolig siste sjanse, men Arctic Gold kan få hjelp fra uventet hold.

***

Det ligger verdier for rundt 2500 milliarder kroner i norske fjell og daler, ifølge Norges geologiske undersøkelse (NGU). Oljefondet passerte, til sammenligning, 7000 milliarder kroner tidligere i år. Svaret på spørsmålet «hva skal vi leve av etter oljen» er ikke mineralindustrien alene, men den kan bidra.

Europa forbruker 20 prosent av verdens mineral-er, men produserer godt under fem prosent av dem selv. Av de mest kritiske stoffene – typisk de sjeldne jordarter du finner i smarttelefonen og data-maskinen din – produseres mesteparten i Kina, Russland, Kongo og Brasil. Mer enn 90 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordarter finner sted i Kina.

Dette var bildet da næringsminister Trond Giske la fram mineralstrategien i 2013. Norge kan, sammen med Finland og Sverige, være Europas skattkammer, var meldingen. Nabolandene er allerede i gang, men i Norge er aktiviteten liten.

Det er i nord, i nær arktiske områder, vi finner de største verdiene. I Norge anslår NGU at så mye som 1500 av de totalt 2500 milliardene som ligger i det norske grunnfjellet, 60 prosent, befinner seg i Nordland og Finnmark.

Det kan vise seg å være et problematisk faktum. Bare spør Arctic Gold.

Foto: Lars Øverli / Paragon Features

Arctic Gold kjøpte rettighetene til Biedjovággi gruve i 2010. Det ble snakket om å sette i gang gruvedrift i løpet av to-tre år. Siden Biedjovággi hadde vært en aktiv gruve tidligere, kunne det svenske selskapet se få hindringer. Kautokeino-ordfører Klemet Erland Hætta uttalte at han ikke trodde den kommunale behandlinga ville forsinke arbeidet.

Arctic Gold-sjefen var så selvsikker at han utfordret reindriften i full offentlighet: «I verste fall må myndighetene velge mellom de to næringene, utfordrer direktøren», skrev Finnmark Dagblad høsten 2011.

Godkjennelse av et såkalt planprogram, et slags varsel om en  konsekvensutredning, er egentlig bare en formalitet. Men kommunestyremøtet 26. april 2012 skulle vise seg å bli begynnelsen på slutten for gruveprosjektet i Biedjovággi.

Høyre, Venstre og Flyttsamelista foreslo å avvise planprogrammet i sin helhet. Det ble vedtatt med 11 mot åtte stemmer. Aksjekursen til Arctic Gold raste.

Men selskapet ga ikke opp. De gjorde noen endringer i planprogrammet, blant annet løftet de spørsmålet om «virkninger for lokalsamfunnet» lenger opp på agendaen. Debatten gikk i lokalsamfunnet, mellom representanter fra de tradisjonelle næringene og de som snakket varmt om behovet for den nye tid. I desember 2013 var det igjen duket for avstemning i kommunestyret.

Nok en gang ble Arctic Gold skuffet: Med ti mot ni stemmer ble planprogrammet avvist i sin helhet. «Kautokeinos befolkning har erfaring med gruvedrift i Biedjovággi. Dermed kan man med rimelig sikkerhet vite at en ny gruvedrift i området vil ha store, negative konsekvenser for naturmiljøet, næringsgrunnlaget og brukere av området uten at det er gjennomført konsekvensanalyser…», heter det i begrunnelsen.

I sitt innlegg under diskusjonen i kommunestyret fortalte ordfører Klemet Erland Hætta at han «var drittlei hele debatten». 

Arctic Gold meldte at de ga opp gruveprosjektet i Biedjovággi.

Det finnes flere veier til gruvedrift enn et positivt vedtak i et kommunestyre. En av dem åpnet seg samtidig som konflikten om gruva i Biedjovággi var på det mest intense, da næringsminister Trond Giske la fram den rødgrønne regjeringens mineralstrategi.

En ting var det tydelige politiske signalet om at gruvedrift er et satsningsområde i. Arctic Golds håp lå i avsnittene om at staten kan gå inn som planmyndighet hvis sterke samfunnshensyn taler for det. I rene ord: Sentrale myndigheter kan overkjøre kommunestyret. Arctic Gold, som likevel ikke hadde gitt opp gulldrømmen, kontaktet relevante departementer med ønske om et møte.

Håpet brast. I et innlegg under NGU-dagen i Trondheim i februar i fjor slo Monica Mæland, landets nye næringsminister, fast at hun så på kommunestyrets avgjørelse om Biedjovággi som «en tapt mulighet». Men hun ville ikke gripe inn:

«Jeg er en sterk forkjemper for lokaldemokratiet og jeg har derfor respekt for Kautokeino kommunes vedtak. Og for dem som ønsker at staten skal gripe inn og overprøve kommunene, vil jeg si at regjeringen har en høy terskel for å overprøve lokaldemokratiet. Og slik må det også være, uavhengig av om kommunestyret sier ja eller nei», sa næringsministeren.

Arctic Gold fikk aldri et møte med regjeringen.

Der, altså mer eller mindre helt stille, står saken i dag. Men Arctic Gold gir ikke opp. Nå har svenskene et håp som de gjerne snakker åpent og høyt om: De må snu kommunestyret i Kautokeino. Det er bare snakk om vinne en stemme til, og i høst er det kommunevalg.

Dessuten har de et hemmelig våpen som de ikke er like begeistret for at deles med offentligheten, det høres altfor kynisk ut. Men våpenet er allerede avfyrt.

Foto: Lars Øverli / Paragon Features

Kjøreturen fra Kautokeino til Biedjovággi er en reise i en uendelig stillhet. I det enorme landskapet som minner mest om et hvitt hav, borer veien seg over sletter uten slutt, som en arktisk utgave av Route 66. Et skilt varsler at vi kjører på eget ansvar. Asfalten blir til grus under snø som skal ligge til langt ut i mai.

Vi kjører en mil, to. Her er ingen biler, ingen hytter, ikke mennesker i scooterløypa som ikke er kjørt opp på lenge. Et sted langt der fremme strekker hvite topper seg mot den blå himmelen som sakte dekkes av et tungt, grått skylag. En vidstrakt skygge brer seg over viddelandskapet hvor fjellbjørk hist og her karrer seg over de hvite dynene av snø og is.

Så, der det åpne landskapet strekker seg i høyden, skyter et gjerde over slettene, tvers over veien og videre, helt til det danner en sirkel rundt en liten hytte på et hvitt høydedrag. En svart plastpose -virvler i nettingen. Mennesker og reinsdyr har vært her i århundrer. På den andre siden av fjellet, noen hundre meter i luftlinje, ligger restene av gruvedriften: Et mørkebrunt fabrikkadaver i blikk, rustne tanker og malmlinjer langflate på bakken.

En rød, rusten jerrykanne ligger henslengt i veikanten, omgitt av absolutt ingenting, som et symbol på en svunnen tid av menneskelige inngrep.

***

Hvordan havnet vi her? Den rødgrønne regjeringen var tydelig i mineralstrategien: Dette er en næring landet vil ha. Den borgerlige regjeringen har vist vilje til å følge opp, tenk bare Førdefjorden, der regjeringen instruerte Miljødirektoratet og ikke lytter til protestene fra en samlet miljøbevegelse og deler av Stortinget. Signalet er tydelig nok: Her finnes vilje til gruvedrift.

Legg til at Kautokeino er en av landets fattigste kommuner med en arbeidsledighet i Norgestoppen, og det kan, ved første øyekast, være vanskelig å skjønne at kommunestyret ikke engang vil tillate en konsekvensutredning av gruvedrift.

Det finnes et videoklipp som gir en slags forklaring. Daglig leder Lars-Åke Claesson forsøker å beskrive for investorer og ledelse i Arctic Gold hvorfor selskapet står bom fast i Biedjovággi:

 «Det er kommunepolitikere, og de er jo ofte fritidspolitikere», sier han, og mener at lokalpolitikerne derfor kanskje ikke er så stø i politiske formaliteter.

Så kommer det: Arctic Gold har, ifølge Claesson, blitt rammet av noe rart, noe som ikke ville ha skjedd i det normale Norge.

«Det normale Norge». Det Claesson egentlig sier, er at det var samene som møtte det svenske selskapet, og som fikk dem i kne. Holdningen som kommer fram i ordvalget, viser at svenskene aldri forsto før det var for sent at følelsen av historisk urett kombinert med en presset næringsvei og et sett med nasjonale og internasjonale rettigheter må møtes på en annen måte enn den Arctic Golds ledelse valgte. Å utfordre reinnæringen til duell i avisen var ikke veien å gå.

Kautokeino er landets samehovedstad, Finnmark er samenes rike. Flere enn Arctic Gold vil få drømmen om den store gruverikdommen i nord knust før situasjonen er løst. Sametinget har kanskje mer symbolsk makt enn reell innflytelse i maktens korridorer lenger sør, men de har mer enn nok i arsenalet til å stoppe gruveplaner.

«Dere kommer til å bli hengende fast i en saksbehandlingshengemyr».

Ordene tilhører Torvald Falch, seniorrådgiver i Sametinget og en fryktet motstander for gullgravere i nord.

Han har ingen problemer med å forsvare ordene han har latt falle overfor representanter for interesseorganisasjonen Norsk Bergindustri, Arctic Golds ledelse og egentlig alle som vil høre.

– Nei, det er vi åpne om. Vi er i utgangspunktet imot all mineralvirksomhet så lenge det ikke finnes en minerallov vi kan akseptere, og vi bruker de mulighetene vi etter lovverket har, sier Falch.

– Noen framstiller dette som om vi ikke følger loven. Det vi gjør er jo å følge loven til punkt og prikke.

Sametinget og alle andre med interesse i eller av mineralindustrien i Norge ventet i årevis på en lenge varslet minerallov. Da loven endelig ble vedtatt for fem år siden, skuffet den samenes øverste organ.

Falch oppsummerer motstanden mot loven i tre forhold:

1. Loven tar spesifikt noe hensyn til samene – men bare i Finnmark. Det bor samer også i andre deler av landet.

2. Når loven ikke har med en bestemmelse om å vektlegge samisk kultur generelt, er det ikke mulig å gjennomføre statens konsultasjonsplikt overfor samene. Uten konsultasjoner vil det ikke bli gruvedrift eller annen næringsvirksomhet på samisk grunn.

3. Loven har ingen ordninger som ivaretar fordelsordninger for det samiske folk.

– Og det siste punktet ditt betyr at dere ikke er fornøyd med den økonomiske kompensasjonen?

– I praksis betyr det jo det. Vi er en del av pengeøkonomien, sier Falch.

Mineralloven slår fast at ved all gruvedrift skal 0,5 prosent av omsetningsverdien gå til grunneier. I Finnmark gir loven en forhøyet grunneieravgift på 0,75 prosent av omsetningsverdien til Finnmarkseiendommen. Dermed kan Falch strekke seg til at denne bestemmelsen under tvil er akseptabel i Finnmark, men slett ikke i resten av landet.

– Bestemmelsen er knyttet til at urfolket er i grunneierposisjon, noe som ikke er en forutsetning etter urfolksretten. Det er tilstrekkelig at samer har bruksrett, sier Falch, og viser til artikkel 15.2 i ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, som Norge som første land ratifiserte i 1990.  

Sametinget kommer til å gå i mot mot hvert eneste gruveprosjekt så lenge loven ikke oppfyller kravene Sametinget mener Norge er forpliktet til å oppfylle, eller om prosjektet ikke utvikles i full samforståelse med Sametinget. I et system som ifølge Norsk Bergindustri inviterer til omkamp etter omkamp, vil det teoretisk være mulig å hindre gruvedrift i nord ved å følge lovens bokstav langt ut i hengemyra.

I Kautokeino er tilhengere av samiske interesser heldige: Der er samene i flertall. Men om ikke et kommunestyre stanser prosessen, finnes det høringsrunder. Det finnes juridiske skritt; anker og rettsaker, og det er mulig å legge press på selskaper og investorer.

Sistnevnte virkemiddel fikk flere av investorene i Arctic Gold smake på da NGOen Samerådet sendte et brev der de hevdet at Arctic Golds planer om gruvedrift på reinbeitemark bryter menneskerettighetene.

Det forundrer Torvald Falch at selskap som vil drive næringsvirksomhet i Finnmark er så dårlig forberedt. De kommuniserer ikke med lokalsamfunnet før det er for sent, sier han.

– Sametinget er jo her for å mene noe, og det er ikke disse selskapene forberedt på. Det er evige diskusjoner om Sametingets rolle i nord. Men Sametinget er ikke til pynt. Det ligger jo i sakens natur at vi noen ganger sier nei. Jeg synes det er veldig rart at noen blir overrasket over det.

Svein Lund, tidligere lokallagsleder i Naturvernforbundet, er miljøaktivist i et fylke der næringsinteresser oftere må gi tapt enn i andre deler av landet.

– Ja, kampen er ikke håpløs. Mange gruveselskap som har forsøkt seg i Finnmark har trukket seg ut, sier han.

Lund er aktuell med den første boka i bokserien Gull, gråstein og grums – Eit kritisk blikk på mineralnæringa i fortid, notid og framtid. Der skriver han om de omstridte gruvene og planlagte gruveprosjektene Repparfjord i Kvalsund i Finnmark, Titania i Rogaland, Sydvaranger i Kirkenes, det nå vedtatte Engebøprosjektet i Førdefjorden – og Biedjovággi.

Både i Biedjovággi og Repparfjorden er alliansen mellom miljøvernere og samiske interesser viktige, sier han. 

– Dette skiller gruvesaker i nord fra tilsvarende saker på Vestlandet.

– Er det miljøbevegelsen eller samiske interesser som vinner kampen mot gruveselskapene?

– Det er nok begge deler. For få måneder siden var utredningen av Repparfjorden kommet lenger enn Førdefjorden. Nå har regjeringen godkjent reguleringsplanen og gitt utslippstillatelse i Førdefjorden.

I Repparfjorden er samiske interesser sentrale, saken gjelder både sjøsamer og reindriftssamer. Og begge har varslet at de vil gå til sak om det kommer et vedtak de ikke kan leve med. Det vil i så fall gi internasjonal oppmerksomhet i enda større grad enn Førdefjorden, som heller ikke var god PR for Norge som miljønasjon, mener Lund. 

– Hadde det ikke vært for reindriften, ville nok Repparfjordsaken allerede vært ferdigbehandlet i regjeringen, sier han.

Når loven ikke lenger strekker til, når saksbehandlingshengemyra ikke lenger er dyp nok til å holde de store kapitalinteressene tilbake, finnes alltids et siste alternativ: En ny Altaaksjon, en aksjonistisk allianse mellom urbefolkning og naturvernere. Ingen regjering, intet gruveselskap, ønsker en slik oppmerksomhet rettet mot virksomheten.

Arctic Gold er ikke over første hinder ennå, de har ikke engang begynt å nærme seg hengemyra. Svein Lund vil likevel ikke være med på at Biedjovággi kan innkasseres som en endelig seier.

Han viser til at ledelsen i selskapet var i samtaler med kommuneledelsen i Kautokeino senest i slutten av april – de har ikke gitt seg.

– Jeg tror Arctic Gold har to strategier: På den ene siden forsøker de å kjøpe opp kommunen til å si ja, på den andre siden ønsker de å påvirke staten til å overprøve kommunen, sier Lund.

Og så har de et hemmelig våpen, en alliert som uforvarende kan komme Arctic Gold til unnsetning.

Kvinnen som har fyrt av det våpenet heter Sylvi Listhaug og er landets landbruksminister.

Våpenet vil behøves; det er ingenting å hente hos politikerne. Statssekretær Lars Jacob Hiim (H) i Handels- og næringsdepartementet vil ikke etterkomme Sametingets krav om en oppdatert minerallov, noe som betyr at sakbehandlingshengemyra fortsatt venter på alle mineralinteresser i Finnmark.

«Stortinget har vedtatt mineralloven, slik Stortinget gjør med alle norske lover. Det er derfor ingen uavklarte spørsmål om loven som har trådt i kraft. Det er ikke slik at Stortinget må bli enige med alle for å kunne vedta en lov», skriver han i en e-post.

Sametinget er konsultert, regjeringen er opptatt av samiske rettigheter og reindrift, derfor finnes særbestemmelser i mineralloven, oppsummerer han. 

 Og selv om «ingen kan være i tvil om denne regjeringens vilje til å satse på mineralnæringen» etter vedtaket i Førdefjorden, står HND fast på at de ikke vil overprøve lokale vedtak:

«Når det gjelder Kautokeino er det spørsmål om vi skal overprøve de lokale myndighetene. Det skal det være høy terskel for å gjøre. Regjeringen legger stor vekt på kommunenes selvbestemmelsesrett, også i plansaker».

Heller ikke Kautokeino-ordfører Klemet Erland Hætta, som selv er for konsekvensutredning, kommer Arctic Gold i møte.

– Kautokeino er en fattig kommune. Har dere råd til å si nei?

– Verdiene blir jo ikke borte, de ligger der 200 meter under torva. Det er sikrere enn banken,
sier han.

Hætta mener at kommunen får for lite igjen av inntektene fra gruvedrift.

– Vi kan havne i en situasjon der alle mineralforekomster tas ut av pendlende arbeidere, og dermed ikke en gang få skatteinntekter. Da sitter man igjen med et sår i bakken og null inntekter, sier han.

Hætta sammenligner Kautokeino med vannkraftkommuner: Der er det særordninger, såkalte naturressursskatter, som sikrer vertskommunene prosentvise fortjenester ut fra mengde produsert vannkraft. Også oljesektoren legger igjen store verdier i samfunnet. Mineralnæringen legger igjen lite – for lite, ifølge Hætta.

– Det er jo store verdier det er snakk om her. Det viser også avtalen kommunen inngikk med Arctic Gold før kommunestyret avviste videre behandling: De var villige til å gi oss mer enn det de er pålagt av loven. Det er rom for å fordele mer, viser det seg.

– Arctic Gold har rettigheter til utvinning i Biedjovággi til 2020. Vil de kunne vente og vente til et mer positivt kommunestyre er på plass?

– Hadde jeg vært investor, ville ikke jeg ha kjøpt meg inn i mineralnæringen i Finnmark når situasjonen er så usikker og uavklart som den er. Men Arctic Gold må selv bestemme hva de ønsker å gjøre, sier Hætta.

Foto: Lars Øverli / Paragon Features

Arctic Gold må kjempe selv. Daglig leder Tord Cederlund i Arctic Gold legger ikke skjul på at virkeligheten i Finnmark var en annen enn de hadde sett for seg. Men arsenalet er ikke helt tømt, selv om journalistens forsøk på å omtale selskapets gjenværende strategiske muligheter som «våpen» ikke faller Cederlund i smak. Dette er ikke en krig, Arctic Gold vil spille på lag med kommunen og dens innbyggere, sier han.

Arctic Golds strategi framover, det siste forsøket på å få lov til å ta første skritt mot gruvedrift i Kautokeino, følger to spor.

Det første sporet handler om politisk innflytelse. Arctic Gold jobber fortsatt med lokale næringsutøvere som ønsker gruve i Biedjovággi. Målet her er å få flere med næringsinteresser til å stille til valg, slik at de kan snu den negative stemmen som avgjorde sist i positiv retning.

Det andre sporet er tilsynelatende enda vanskeligere: Arctic Gold vil fortsatt prøve å finne løsning med reindriften.

– Er du optimist?

– Jeg tror det kan gå, ja. Jeg tror vi kan skape noe sammen. Vi er ikke et svensk firma som skal forandre Finnmark, vi vil jobbe med Finnmark. Vi kommer til å trenge investorer, kanskje så mye som 500 millioner kroner, om vi en gang får lov til å starte gruvedrift i Biedjovággi. Vi ønsker at disse investorene skal være norske. Vi vil bidra til utvikling i Kautokeino, ikke bare til gruvedrift. Men vi klarer vi ikke å gjøre det før valget, det skjer i så fall etter at konsekvensutredning godkjennes. Og for å få til det, behøver vi en bedre dialog med reindriften, sier Cederlund.

Og så var det dette hemmelige våpenet, som er fyrt av uten Arctic Golds medvirkning, men som kan være akkurat hva selskapet trenger:

I emisjonsinnbydelsen har selskapet skrevet:

«Renskötseln har pålagor från regeringen i Norge att kraftigt reducera antalet ren i Finnmark på grund av kraftig överbetning och därmed kommer flera av renskötarna att tvingas byta arbete. Detta gör att förhandlingar mellan våra båda näringar bör kunna bli framgångsrika».

Alt henger sammen med noe. En avgjørelse om reinslakt kan bli gruveselskapet Arctic Golds redning.

Tord Cederlund er ikke helt komfortabel med formuleringen.

– Emisjonsprospektet er ett år gammelt, og vi har lært enda mer på den tiden som har gått siden. Innbyggerne i Kautokeino har ingen grunn til å være redd oss. Det er bare en måte å få til dette på: Vi må gjøre ting sammen. Det er ikke bare loven som styrer denne prosessen i Biedjovággi, har vi lært.