2014 var Bibel-filmens år: Holy wood

Det er tydeligvis god børs i katedralen, i alle fall om vi skal dømme etter filmmarkedet. 2014 har gitt oss fem Hollywood-filmatiserte bibelske historier. Den siste kom rett før, «Exodus», regissert av Ridley Scott, om Moses og jødenes vandring over til det hellige land.

Stipendiat ved teologisk menighetsfakultet, og forfatter av boka Bibelen i populærkulturen, Anders Martinsen, har forsket på hvorfor bibelen har blitt så sentral i populærkulturen. Han sporer bibelens pop-renessanse tilbake til kassasuksessen The «Passion of the Christ» fra 2004.

– Før denne filmen hadde ikke bibelhistorier blitt filmatisert som storfilmer på en god stund. I Hollywoods gullalder, rundt 1930–60, var det veldig populært å filmatisere bibelhistorier. En årsak var at det var lettere å unnslippe sensuren. Man kunne vise mer sex og vold siden grunnlaget var bibelsk. Hvis det var Bibelen var det OK, alt annet ville blitt kalt vulgært.

Men med «Passion of the Christ» så Hollywood at det igjen funka å lage bibelblockbustere. Bibelen, og spesielt det gamle testamentet, fungerer godt fordi det er historier om helter og konger og skurker.

– Mange historier derfra kan minne om fantasy-sjangeren, som igjen ble satt på kartet etter Ringenes Herre-filmene. Det er særlig tydelig på de nye bibelfilmenes estetikk, som trekker veksler på nettopp Ringenes Herre.

Intellektuell latskap

I tillegg har det de siste årene vært en tendens til å resirkulere historier i Hollywood. Nyinnspillinger, oppfølgere og gamle historier, både fra religion og mytologi filmatiseres. Ved å basere seg på allerede eksisterende historier, slipper de mye av historieutviklingsarbeidet.

– Er alle filmatiseringene av bibelen et tegn på intellektuell fattigdom?

– Ja, det kan det være. Filmskaperne har jo i utgangspunktet en unik mulighet til å sette bibelske historier inn i nye kontekster, og å presentere nye perspektiver på historiene. Noah-filmen var god i så måte. Den så fortellingen om Noah i lys av dagens klimakatastrofe. Den trekker dessuten inn utenombibelsk jødisk litteratur, og går dermed ut over Bibelen som kilde. Da blir det interessant, mener Martinsen.

Exodus er imidlertid en ganske tekstnær bibelsk historie om Moses og jødenes emigrasjon fra Egypt og vandringen til det hellige land, eller dagens Israel og Palestina.

– Jeg er ikke sikker på hva nytt Exodus tilfører. Å se vandringen til det hellige land med dagens briller, krever egentlig at man stiller spørsmål ved bibelens fremstilling av hele hendelsen. I bibelen er dette en frigjøringsprosess.

Men ettersom det hellige landet jo ikke var tomt, og det bodde mennesker der fra før, mener han det ikke er riktig å portrettere det som en frihetsvandring i dag.

– I dag ville sett på som en erobring, en invasjon av et allerede bebodd land, kall det gjerne en hellig krig. Den ene parten, Moses og israelittene krever det hellige landet i deres egen Guds navn, med den begrunnelsen at deres Gud er bedre enn guden til de som bodde der fra før. Dette er jo en historie med et godt utgangspunkt for å settes inn i dagens politiske landskap. Det syns jeg ikke det virker som om Ridley Scott gjør i Exodus.

– Tenker du på Israel - Palestina konflikten?

– For eksempel. Eller hellig krig.

SuperJesus

En annen grunn til at det har blitt mange amerikanske bibelfilmer, er at USA også har en egen religiøs filmindustri. Den er ment å være nettopp forkynnende, og trekker til seg en mengde B- og C-skuespillere fra Hollywood. Hollywood opplever dessuten ofte lobbyvirksomhet fra kristne organisasjoner som ønsker å påvirke filmatiseringen av bibelhistorier. Men andre ganger lager de slike filmer på eget initiativ.

– Supermannfilmen «Man of Steel» er laget i Hollywood, men trekker flere paralleller mellom Supermann og Jesu liv. Det er ikke åpenbart om du ikke vet det, eller ikke kjenner til historien. Noen av disse nye bibelfilmene evner både å vende seg mot det kristne publikummet, som «prekende filmer», i tillegg til det øvrige publikummet. I USA hadde de to markedsføringskampanjer for Man of Steel: En for allmennheten, og en for de kristne miljøene. Her i Norge var det den for allmennheten vi fikk, men om vi hadde sett den andre, hadde vi nok sett filmen med ganske nye øyne.

Selverklært forsker og aktivist Craig Deweiler har for eksempel en egen nettside om hvordan man kan bruke Man of Steel til å preke om farsrollen i et kristent perspektiv. Han har forøvrig flere eksempler på sine nettsider, om hvordan du kan bruke ulike populærkulturelle produkter, som Hollywoodfilmer, til oppdra barn etter bibelske idealer. Men filmer som er åpent forkynnende har også nådd ut til det store markedet. Filmen «Heaven is for real» er en forkynnende film med utgangspunkt i kristenfilmmiljøet i USA, men Hollywood kjøpte opp rettighetene, og den lakk dermed ut til det kommersielle markedet, og kom på kinoer over hele Vesten, inkludert her i Norge. Men Martinsen tror alle bibelfilmene også kan peke på en større trend.

– En annen grunn til at vi har sett flere bibelfilmer, både fra dette miljøet og fra Hollywood, kan nok være at religionen har vendt tilbake til samfunnet, spesielt etter 11. september 2001. Men med en sterkere religiøs trend i populærkulturen, kan det også føre til at man glemmer premissene for det man filmatiserer. Selv om vi ofte kan tenke på bibelske hendelser som historiske hendelser, er de jo ikke det. Tvert imot er de myter. Det finnes jo ikke noe historiske bevis for at Moses vandring over Sinaiørkenen og inn i det hellige land fant sted. Det er mytologi.

Og åpenbart god business...