Svenske med oppskrift på kvalitet i norsk forskning

Også denne regjeringen har kvalitet som sitt mantra i forsknings- og utdanningspolitikken. Forrige uke inviterte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til regjeringens årlige «kontaktkonferanse» med universitets- og høyskolemiljøene. 

Der fikk han oppskriften på hvordan man utvikler kvalitet: 

• Nivået på statlige, fire basisbevilgninger til norske universiteter og høyskoler må ikke reduseres, men helst styrkes.
• Ressursene bør ikke fordeles så bredt – på så mange studiesteder og så mange studietilbud.
• Rekrutteringen av talentfulle, faglig ansatte må prioriteres og det må bli færre midlertidige og prosjektbaserte stillinger i akademia.
• Ledelsen ved universitetene og høyskolene må bli bedre, mer profesjonell og skaffe seg større legitimitet både internt og i opinionen. Det må skapes en akademisk vinnerkultur.

Skal regjeringen bedre kvaliteten i norsk akademia, er ovenstående løsningen. I alle fall ifølge to svenske professorer som om en måneds tid skal offentliggjøres sin rapport om kvalitet i norsk forskning og høyere utdanning. En av de to svenskene, professor Mats Benner, var på Norgesbesøk i forbindelse kontaktkonferansen.

Mens kunnskapsminister Isaksen messet om kvalitet og la frem sju punkter som beskriver regjeringens satsing på forskning og høyere utdanning de kommende fire årene (se tekstboks), kunne Benner fortelle om hva som virker.

Mats Benner, har sammen med sin kollege Gunnar Öquist i lang tid jobbet med å kartlegge og analysere kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning. Oppdraget fikk svenskene av den forrige regjeringen, men resultatet vil bli vel så interessant lesing for Isaksen & co.

For et par år siden la Benner og Öquist frem en omfattende rapport om svensk akademia, og de to professorene la ikke fingrene i mellom da svensk forskning og høyere utdanning fikk sitt pass påskrevet i 2012. Ifølge forskerne var det svenske systemet skjemmet av at:

• Universitetene var alt for avhengige av å skaffe ekstern finansiering til sin virksomhet. Det hemmer langsiktig oppbygging av kvalitet. 
• Rekrutteringen av unge, talentfulle forskere er basert på midlertidighet og uklare karriereveier som ikke bygger slagkraftige enheter. 
• Svak rekruttering av akademiske ledere på ulike nivåer. Sjefene administrerer , de leder ikke. 

26. februar kommer Benner tilbake til Norge, da sammen med Gunnar Öquist. I forbindelse med en konferanse i regi av Forsknihgsrådet skal evalueringen av norsk forskning og høyere utdanning endelig legges frem. Rapporten har vært klar i flere måneder, men Forskningsrådet og departementet har holdt kortene tett til brystet.

Sannsynligvis vil dommen over Norge være nokså lik den svenskene fikk føle: Direkte, med stort forbedringspotensial. Ukeavisen har vært i kontakt med Benner, som viser til konferansen i februar, men som like vel bekrefter at ikke alt er fryd og gammen i norsk forskning:

– Vi har funnet en del interessante mønster i det norske materialet som delvis stemmer overens med det svenske. Blant annet svake karriereveier og uklar akademisk ledelse. Noe som skiller seg fra den svenske modellen er at man i Norge har en mye høyere grad av intern, statlig finansiering, som dog ikke alltid benyttes effektivt, men som spres tynt utover, fremholder Benner. 

– Dette er nok de største utfordringene vi identifiserer. Rapporten blir offentlig i slutten av februar.

Ledelse og utdanning

Under konferansen til statsråd Isaksen denne uken nøyde Benner seg med å fortelle hva som kjennetegner universiteter og forskningsinstitusjoner i land med svært høy kvalitet på sine akademiske miljøer. Det Benner og Öquist er opptatt av, er først og fremst den totale kvaliteten på forskning og høyere utdanning i et land – ikke de enkeltstående spissene. De finner man stort sett over alt – også i Norge. 

Benner viser til noen felles trekk som han mener fremmer kvalitet:

• Ledelse og kultur: Sterkt akademisk lederskap der lederne har høy legitimitet – både internt og eksternt, samt en kultur for kvalitet og omdømme, spiller en viktig rolle.  
• Utdanning: At institusjonene også konsentrerer seg om utdanning – og ikke bare forskning. Høy kvalitet på utdanningen fremmer rekrutteringen og dermed også kvaliteten på forskningen. 
• Finansiering: For å bygge langsiktig kvalitet og robuste fagmiljøer er det viktig med stor grad av frie midler, direkte til den enkelte institusjonen – og ikke for mye ekstern finansiering i form av prosjektmidler.
• Karriereveier: At det er mulig å rekruttere og holde på de beste talentene og å gi dem trygghet. Midlertidigheten i akademia er med andre ord ingen motor for kvalitet.

Benner har studert forsknings- og utdanningssystemer i en lang rekke vestlige land, og kan konstatere at noen land går igjen som de aller beste, og noen går igjen som «middelmådige».

I det øverste nivået – de aller beste landene i verden – finner vi USA, Nederland, Sveits – og Danmark. Blant de som holder nivå omtrent på verdensgjennomsnittet finner vi Sverige Finland, Irland, Tyskland og Norge, for å nevne noen. 

En anerkjent rangering – den såkalte Leiden-rangeringen – som kun er basert på vitenskapelig publisering, deler inn kvalitet i tre ulike modeller: 

•  I den kontinentale modellen finner vi de landene med et jevnt over svært høyt nivå på forskning og høyere utdanning. Her er Sveits, Danmark og Nederland. 
• I den anglo-amerikanske modellen finner vi USA og Storbritannia. Her varierer kvaliteten enormt – fra verdens beste (Harvard, Stanford, Oxford, Cambridge), til veldig dårlig, nærmest «u-lansdnivå».
• Så har vi gjennomsnittet, de som holder et jevnt, greit nivå, med noen få institusjonen som utmerker seg. Norge, Sverige og Finland holder til her. 

– Uansett hvilke modeller man benytter, så vil Norge og Sverige tilhøre et middelmådig, «greit nok» sjikt, mens altså Danmark ser ut til å ha etablert sine utdannings- og forskningsinstitusjoner i den globale elitedivisjonen, påpeker Benner.

– Begynn med utdanning og rekruttering. Bygg huset fra bunnen, er hans klare råd. Han kan bare vise til de aller beste: Harvard, Stanford eller Oxford. Der er utdanning selve grunnfjellet. 

Benner har identifisert noen kjennetegn for akademisk kvalitet i ulike land. Norge er et paradoks, mener han.

• I USA og Storbritannia er man sterkt opptatt av konkurranse og ekstremt opptatt av rykte og omdømme. Man er trygge på egen kvalitet og fokusert på egen selvforståelse: Varemerket er en kvalitetskultur. 
• I Sverige og Finland er akademia politisk styrt, men konkurransebasert. Man konkurrerer om bevilgninger og ekstern finansiering. Universitetet i Lund hadde tidligere 80 prosent statlig basisfinansiering. I dag har kun 20 prosent. Alt handler om å skaffe penger. Forskernes egen lønn er ofte basert på eksterne midler. Ressurskonkurransen drives for langt og ledelsen er desentralisert. Den eller de forskerne som skaffer midler, bestemmer – men kun over seg selv. 
• I Danmark, Sveits, Nederland har man høy grad av statlige basismidler, høy grad av konkurranse og sterk, tydelig ledelse med legitimitet. Institusjonene er preget av sterk tillit og stor intern frihet, med et godt og robust karrieresystem. 
• Norge er et paradoks. Her er alle er vinnere. Vi har en kombinasjon av politisk styring fra overflødighetshornet og høy grad av basisbevilgninger, men med svak utnyttelse av disse midlene. I tillegg har vi nokså svakt internt lederskap. Alle får drive med sitt. Karrieresystemet er også utydelig, med mange midlertidige stillinger.

Under kontaktkonferansen brukte Mats Benner et uttrykk fra norsk filmbransje da han skulle beskrive det norske systemet: «Alle får Amanda-pris en eller annen gang.»

– Er det mulig? spør han retorisk. Man klarer å løfte fram noen flaggskip, men ikke skape bred kvalitet. Vi smører midlene bredt men tynt ut over et stort antall studieprogram, utdannings- og forskningsinstitusjoner. 

– Norge burde ligget foran resten av verden med sine ressurser, påpeker Benner, og advarer: 

– Unngå svenske-sjuken: kortsiktighet, intern oppsplitting og ujevn kvalitetskultur.

Det kan bli et friskt ordskifte når svenskene legger fram status for norsk akademia i februar.