Platepusheren

Jakobsen har vært viktig for det voldsomme oppsvinget i salget av LP-plater de siste årene. Siden 2010 har LP-salget mer enn tredoblet seg, og da er ikke tall fra det store bruktmarkedet tatt med i regnestykket. CD-salget har gått ned med en tredjedel i den samme perioden, mens nedlastning og streaming også har tredoblet salget i antall kroner.

Bruk av sosiale medier, salg av platespillere og utstyr, samt konserter med både kjente og ukjente artister i butikken, har vært avgjørende for suksessen, mener han selv.

Mellom 2006 og 2010 solgte platebutikken, som ligger i Møllergata i Oslo, over 1000 platespillere. Ja, du leste riktig: De runde tallerkenene som vi brukte i gamle dager, der du slipper stiften forsiktig ned på plata og får en organisk, knitrende og luftig peiskoslyd i retur, selges hver eneste dag på Big Dipper. Platespillerne var stuet vekk i kjellere og på loft over hele Oslo, men Jakobsen fikk musikkelskerne i hele byen til å kjøpe nye. Da dette salget begynte å ta av, hadde butikken knekt koden for vinylsalget, mener Jakobsen:

– Det store vendepunktet kom i 2008. Streaming av musikk fikk mye oppmerksomhet, samtidig som det ble fokusert mye på det sviktende CD-salget. Plutselig begynte media å skrive om vinyl, og da var det naturlig å kontakte oss. Vi ble nedringt av alle typer medier. De kom i butikken og laget reportasjer, intervjuet oss jevnlig og brukte Big Dipper som et senter for den fornyede interessen for analog musikk, forteller han.

Hoppet av skolen

Musikkeventyret til Andreas Leine Jakobsen begynte i Stokke i Vestfold. Der vokste han opp som enebarn, og han bodde der helt til han begynte på videregående skole i Tønsberg. Den hoppet han av etter to år, og har ikke sett seg tilbake siden. Musikkinteressen var for stor. Han var lei av skolen.

I barneårene var han en ledertype, som var glad i å styre litt. Han forteller at han tok litt ekstra plass i lek sammen med vennene, og at han hadde en forkjærlighet for realistiske og konkrete aktiviteter allerede som barn. Etter hvert begynte han å spille piano, før han i ungdomsårene fant frem gitaren. Musikkinteressen kom tidlig, og han dannet bandet The Mutes med kameratene. Etter hvert ble han bandets manager. Det var en viktig erfaring på veien inn i musikkindustrien, og ga ham både nettverk og kunnskap om musikkbransjen.

Managerjobben var ingen gullgruve økonomisk, så han søkte seg inn i bransjen også på andre måter.

– Jeg fikk en jobb i en platebutikk i Tønsberg. Det var en jobb jeg hadde veldig lyst på, og jeg forberedte meg godt før jeg skulle på intervjuet, både med tanke på kunnskap og musikkreferanser. Det var en stor dag for meg da jeg fikk jobben. Jeg følte at jeg endelig var inne i bransjen, der jeg sto i byens nest kuleste platebutikk. Jeg fikk raskt både mer arbeidstid og utfordrende arbeidsoppgaver, forteller han.

I butikken møtte han sin læremester, Aron Preus, som lærte ham verdifulle triks om både kundeservice og drift. Det viktigste han fikk med seg var at kunden ikke skulle føle ubehag ved salg, men i stedet skulle kunden føle kameratskap, nærhet og tillit til de ansatte i platebutikken.

– Allerede på denne tiden begynte jeg å drømme om min egen butikk, sier Jakobsen.

Nettverk

Parallelt med butikkjobben knyttet han verdifulle kontakter som manager for The Mutes. Mange av kontaktene han har i dag ble knyttet på denne tiden, enten de var bransjefolk, journalister eller bookingansvarlige på konsertstedene.

– Jeg hadde veldig tro på dette bandet og banket på mange dører, enten det dreide seg om radiospilling, plateselskaper eller konserter, forteller han.

Han lærte at det å ha et godt nettverk betyr spesielt mye i musikkindustrien. Uten det kommer man ikke langt. Man må vite hvem man skal kontakte, til hvilken tid, og hvem man bør ha åpne kommunikasjonslinjer med.

– Jeg lærte mye om plateutgivelser og distribusjon, og prøvde og feilet på grasrotnivå, sier han.

Å spille i band kan være en tålmodighetsprøve. Det var på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet Andreas Leine Jakobsen prøvde å skape blest om bandet The Mutes. Først i 2011 løsnet det for avleggeren, The Turns, som ble kritikerrost for albumet de ga du det året.

Oslo

Da han var 18 år var de fleste av vennene hans allerede på vei til Oslo, og nye studier og fremtidige karrierer. Det bidro til at han tok beslutningen om å følge etter, til tross for at han trivdes godt i platebutikken, som var hans andre hjem. Han var på dette tidspunktet godt inne i hvordan driften foregikk, og engasjerte seg svært mye i den. Han kontaktet Hysj Hysj på Oslo City i Oslo, en platebutikk som både var kjent og renommert, men som ikke helt hadde klart å forholde seg til konkurransen i markedet. Butikken var flaggskipet til kjeden, og Leine Jakobsen kjente godt til den fra tidligere.

– Det var større forhold og flere kunder, men det var tydelig at jeg begynte midt i en vanskelig periode markedsmessig. Platekompaniet var en sterk konkurrent, og forretningsmodellen til Hysj Hysj sto for fall. Platekompaniet hadde kort fortalt en bedre oppskrift: Både segmenteringen og valg av titler var mer gjennomtenkt. På Hysj Hysj var det fortsatt topp 20-tankegangen som rådet. Det manglet musikkinteresse i ledelsen av selskapet, og mange ansatte var frustrerte over dette, utdyper han.

Etter hvert fikk Leine Jakobsen mer ansvar, også for innkjøp og for produkter. I tillegg hadde han kontakten med leverandørene. Etter et år så han hvilken vei det bar med bedriften, og tenkte at nok var nok.

Andre siden av bordet

Han hadde hatt mye leverandørkontakt. En dag tok han opp telefonen, og ringte rundt til disse leverandørene og meldte seg ledig for oppdrag. Da fikk han et tilbud fra det svenske selskapet Next Stop Distribution. Stillingen innebar en rolle på den andre siden av bordet, som label-manager og produktansvarlig for artistene på plateselskapet Goldhead Music. Det var en spennende jobb, der han hadde salgs- og markedsføringsansvaret for repertoaret som ble gitt ut, samt oppgaver tilknyttet distribusjon.

– Det var spennende å jobbe i den andre enden av telefonen, men det innebar også reising, møtevirksomhet og deltakelse på en lang rekke arrangementer, forteller han.

Til tross for at den norske avdelingen av bedriften skapte meget gode resultater for sine svenske eiere, følte ikke de ansatte seg verdsatt. Den norske delen av bedriften startet på bunnen, og hadde i løpet av få år oppnådd en omsetning på over 30 millioner. Det oppsto en opprørstemning blant de ansatte som etter hvert resulterte i masseoppsigelser. Etter tre år var eventyret over. Selskapet ble nærmest utradert i Norge.

– Da jeg sa opp, var jeg lei av bransjen. Jeg hadde ingen plan for hva jeg skulle gjøre og visste ikke hva som ville skje, sier han.

Han endte opp som bookingansvarlig og altmuligmann på utestedet Gloria Flames i Oslo. I tillegg drev han plateselskapet Forward Records sammen med en partner. Her lærte han mye om forretningsdrift og lønnsomhet. Plateselskapet opplevde suksess med blant andre bandene Briskeby og Tellusalie, som fikk en Spellemannsnominasjon. Samtidig surret tankene om egen platebutikk i bakhodet.

Big Dipper

Bjørn Hauge, som hadde vært kunde av Andreas Leine Jakobsen under tiden fra Next Stop Distribution, åpnet en platebutikk i Ratkes gate i Oslo i 1999. Butikken var nærmest et hobbyprosjekt, der venner kunne møtes og spille musikk for hverandre. Parallelt med jobben på Gloria Flames begynte Leine Jakobsen å jobbe her. Først tok han nattskiftet på utestedet, og deretter i vennesjappa på dagtid. Det ble mye jobbing, og etter hvert flyttet de butikken til Ebbels gate ved Storgata. På mange måter var det der Big Dipper-eventyret startet, selv om de også skulle støte på mange utfordringer etter dette.

– Jeg hadde begynt å vanke i denne butikken, og det startet med at jeg begynte å gjøre noen småting, som å jobbe litt med innkjøp. Etter hvert ble sortimentet utvidet, og det var morsomt å se at vi faktisk fikk solgt flere plater enn vi kjøpte inn. Så begynte vi å få lønn, og bedriften vokste, forteller han.

Bedriften vokste seg større enn det de hadde sett for seg, og i 2006 hadde de mistet kontrollen over den. Butikken gikk konkurs. Det var svært uventet, ifølge Leine Jakobsen:

– Hobbybutikken hadde vokst seg for stor, men det var et rart tidspunkt å bli slått konkurs på. Vi hadde mange nye kunder, markedet var der og vinylsalget hadde allerede begynt å ta av. Vi så på mulighetene for å etablere en ny butikk, som vi kunne drive på profesjonell basis. Da ble jeg spurt om jeg ville drive denne, forklarer han.

Med oppsparte midler stilte han med en tredjedel av kapitalen til den nye bedriften. Bjørn Hauge og hans samboer stilte med resten. Bedriften, med navnet Torggata Platebar, ble etablert. Det er fortsatt det offisielle navnet på bedriften. Store deler av varelageret som gikk tapt klarte de å få tak i for en billig penge – ved å vinne en auksjon på sitt eget konkursbo.

– Det var det som ga oss muligheten til å starte opp igjen. Vi hadde ikke leverandørgjeld, og skyldte ikke andre kontakter noe. I tillegg fikk vi 30 dagers kreditt hos leverandørene. Vi tok rett og slett sjansen på at vi skulle selge nok i løpet av de første 30 dagene, så vi kunne betale regningene, sier han.

Reoler ble snekret, og annet interiør i den nye butikken ble laget på dugnad. Garagebandet The Cynics ble booket inn for å spille i butikken. Kundene, som ble ønsket velkomne i den nye butikken, hadde ikke fått med seg at den gamle butikken hadde gått konkurs.

– De trodde vi ekspanderte, smiler han.

Det ble en kamp for å få etablert bedriften. Leine Jakobsen hadde deltidsjobb ved siden av i et år, og jobbet i to fulle stillinger i en lengre periode. Til tross for den tøffe startfasen, fikk de ny energi og klarte å skape et grunnlag for drift. Pilene pekte oppover. Interessen var der, og alt lå i gründernes hender.

Det var markedsføringen og synligheten som skulle bli nøkkelen til suksess.

– Vi tok tidlig i bruk mulighetene som de sosiale mediene ga oss. I tillegg begynte vi å arrangere konserter i butikken, og det bidro til å trekke masse folk. Vi begynte også å rendyrke vinylsalget. Samtidig hadde vi satset på nettbutikk og postordre, slik at vi sørget for å ha et navn over hele landet. Deretter etablerte vi flere butikker, både i Trondheim og Tromsø. I tillegg vurderte vi butikker i Bergen og Stavanger, forteller han.

Tok sjansen

Høsten 2012 gikk leiekontrakten i Torggata ut på grunn av renovering. De bestemte seg for å være ambisiøse, og satset på større og bedre lokaler, lokalisert sentralt i Møllergata i Oslo.

– Vi hadde tid og ressurser til å bygge drømmebutikken. Vi fikk spesialdesignet møbler og bygget alt fra grunnen av. Vi hadde en helhetlig tanke bak hvordan butikken skulle bli. Brukervennligheten skulle være i sentrum, utdyper han.

Resultatet ble et betydelig løft i omsetningen, og kundetilstrømningen førte til at bedriften måtte ansette flere. Plutselig måtte man begynne å tenke på ledelse og personalspørsmål, saker som ikke var i tankene til gründerne da de startet bedriften.

– Det vanskeligste med ledelse er til en hver tid å ha kontroll på hver detalj som skjer i butikken. Hva er solgt, og hvem sa hva – til hvem? Det er jeg som har ansvaret, men jeg har jobbet for å finne egnete kandidater til å ta dette ansvaret. Jeg håper å kunne gå hjem en dag, vel vitende om at butikken styrer seg selv. Da kan jeg gjøre det jeg liker best, snakke med kundene og gi dem råd om musikk, smiler han.

Han synes det er viktig at en leder innser sine egne begrensninger, og delegerer derfor oppgaver som andre behersker bedre.

– Det er gøy å jobbe sammen med folk som er flinkere enn meg selv, sier han.

Underliggende godhet

– Ting har skjedd raskt og kaotisk, men nå er vi inne i en mer kontrollert fase. Vi jobber med å etablere klare kommandolinjer og mer strukturert drift. Butikken skal spille en rolle i folks liv, og vi skal klare å formidle dette, til tross for at vi er en uavhengig butikk som driver i konkurranse med de store kjedene, sier han.

Leine Jakobsen tror de ansatte beskriver ham som en leder som stresser mye, er litt vanskelig å forholde seg til og som er litt uryddig.

– Samtidig håper jeg de respekterer at dette er noen av årsakene til at vi har kommet dit vi er i dag, sier han.

Han presiserer at Big Dipper ikke bare handler om å tjene penger.

– Det skal være en underliggende godhet i det vi gjør. Det er jo morsommere å tjene penger når folk forbinder vår virksomhet med noe positivt, påpeker han.