Kulturrådet 50 år: Motprogrammering og markedsfrykt
– I etterkrigstiden blomstret norsk økonomi og samfunnsliv. Det rådet en slags kulturoptimisme, en tanke om at kultursektoren vil vokse og blomstre når økonomien i landet ble bedre og folk hadde råd til mer enn det nødvendige. På slutten av 50-tallet begynte man å se tegn på at så ikke var tilfellet. Det er viktig å ha dette bakteppet når vi skal forstå hvorfor Kulturrådet ble opprettet, sier journalist og forfatter Alfred Fidjestøl, som nå skriver bok om Kulturrådets 50-årige historie til kulturrådet.no.
Boken om Kulturrådet blir gitt ut på Samlaget og lanseres høsten 2015 i forbindelse med Kulturrådets årskonferanse. I over et år har han gravd seg ned i Kulturrådet og Stortingets gamle arkiver samt flere pressearkiver, for å skrive Kulturrådets historie.
Panikk
Fidjestøl mener at opprettelsen var drevet av en slags kulturpanikk, hvor fjernsynet er på innmarsj og man er redd for det nye. Folk har bedre økonomi, men går ikke i teateret lenger. Salget av norsk skjønnlitteratur faller og billigboka fra utlandet tar over store deler av markedet. Noe må gjøres.
– Dette var bare 20 år etter krigen og tanken om å verne en truet norsk kultur sto sterkt, sier Fidjestøl, for å forklare den allmenne enigheten om behovet for vern av norsk kultur.
I kulissene i departementet foregikk arbeidet med forberedelsene til det som skulle bli ideen om et Kulturfond og et råd som forvaltet dette. Her skulle kulturvern, kulturbygg og litteratur være prioriterte oppgaver. Undervisningsminister Helge Sivertsen (Ap) trakk i de riktige i trådene, og snakket med viktige og riktige folk både i partiet og i kunstnernes interesseorganisasjoner. Slik sørget han for å ha kulturlivet i ryggen, ved å skape en felles forståelse om de dystre fremtidsutsiktene for kultur-Norge, dersom ikke noe drastisk ble gjort straks.
Ukeblad-moms
– Men det det hele var avhengig av, var om Stortinget ville vedta en omsetningsavgift på ukeblader. Regjeringen var for en slik ukeblad-moms, men debatten gikk høyt i offentligheten. Her kom skillet mellom høykultur og lavkultur frem, med pressen i front på den ene siden og forfatterne på den andre. To skriveføre og høylytte grupperinger som ikke gikk av veien for kraftige karakteristikker. Særlig forfatterne markerte seg, der de betegnet ukeblader både som fordummende, angstdempende og som søppel som burde vært dobbelt beskattet.
Da statsbudsjettet for 1965 ble lagt fram foreslo regjeringen ikke bare å opprette et kulturfond. Det ble også vedtatt å innføre en omsetningsavgift på ukeblader, samt en økning i den generelle omsetningsavgiften fra 10 til 12 prosent, noe som også ville gjelde for bøker.
Det første rådet var satt sammen av disse personene:
Leif J. Wilhelmsen (rådsleder), Kjell Bækkelund (pianist), Torbjørn Egner (forfatter), Inger Sitter (maler), Torbjørn Rodahl (arkitekt), Halldis Moren Vesaas (forfatter), Kjell Bondevik (stortingsrepresentant KrF), Edvard Bull (historieprofessor), Håkon Stenstadvoll (maler) og Bjartmar Gjerde (AP-politiker).
Rådet møttes for første gang i Vitenskapsakademiet 3. mars. Den 17. mars 2015 avholder Kulturrådet sitt rådsmøtet i nettopp Vitenskapsakademiet.
