Jåleturisme er miljøversting

Den nye ferietrenden er å reise til et sted langt bort – og ofte langt inn i naturen. Gjerne uten mobildekning. Mange slike reiser gir seg ut for å være i pakt med naturen. Men slik mange av disse turene organiseres i dag, er det nok bare imaget som er i pakt med naturen, mener Stefan Gössling og Carlo Aall til forskning.no.

Gössling er professor ved Lunds universitet i Sverige og forskningskoordinator på reiseliv ved Vestlandsforskning. Carlo Aall er professor ved Aarhus Universitet i Danmark og forskningsleder på klima ved Vestlandsforskning. Nylig var begge med på å arrangere en internasjonal forskerkonferanse om opplevelsesturisme i Sogndal.

Uberørt natur

Selv om det fortsatt er den daffe sydenturismen som får flest folk opp i fly til utlandet, så har interessen for opplevelsesturisme tatt helt av.

Stadig flere flyr til et land på den andre siden av jordkloden for å se et helt unikt naturfenomen, for så å reise hjem igjen etter et par dager. Leser du avisenes reisereportasjer, så forstår du fort at det er med en slik ferie du kan imponere vennene dine. Opplevelsesturisme handler om ofte om natur. Helst uberørt natur.

Men for miljøet er det bedre om du drar med et fullpakket charterfly til Kanariøyene, enn om du drar med et halvfullt fly på eventyr til den andre siden av jorda. Men også de «utvalgte» stedene som besøkes, ofte oppført på UNESCOS Verdensarvliste, opplever en enorm belastning – og slitasje.

Motivasjonen for opplevelsesturismen er ofte å komme bort fra den urbane livsstilen ved blant annet å legge bort mobilen og nyte flott natur. Det er mange positive verdier som uttrykkes gjennom denne typen turisme, mener de to forskerne.

Problemet er bare at vi ofte må reise veldig langt – og gjerne med den minst miljøvennlige formen for transport - for å få den maksimalt unike ferieopplevelsen. I dag handler miljøvennlighet på ferie ofte om å bruke samme håndkle to dager på rad.

– Reiselivsnæringen, også den delen som driver med opplevelsesturisme, må bry seg mer om hvordan folk kommer seg på ferie, ikke hvor ofte håndklærne blir vasket når de er der, sier Carlo Aall til forskning.no.

Han mener det ligger en konflikt her, som næringen nødig ønsker å ta i. I dette bildet mener han Norge satser på feil turister når reiselivsnæringen setter inn støtet mot land som India og Brasil. Og antallet kinesere som kommer til Norge har gått rett til værs.

Men det er sårbart å bygge opp en norsk reiselivsnæring som er så avhengig av å svi av fossilt brennstoff, mener Gössling. Både han og kollega Aall er bekymret over fotavtrykkene de langveisfarende turistene setter fra seg. De mener derfor reiselivsnæringen må tenke nytt og henvende seg til markeder som ligger mye nærmere, hvor turistene for eksempel kan komme hit med tog.

Han viser til forskning på turister som kommer til Sverige. Den viser at det er bedre å satse på turister som kommer fra våre naboland, enn de som kommer langveis fra. En tilsvarende undersøkelse er nå i gang i Norge.

– Undersøkelsen i Sverige viste at turister fra land som for eksempel Nederland, vil være her lenger når de først kommer. Nederlenderne blir heller ikke skremt av prisnivået, sier Gössling.

Han mener det også finnes mange former for opplevelsesreiser. Stadig flere av dagens feriereiser går med halvtomme rutefly langt vekk. Fra Nederland kan man ta toget til et norsk fjell. I stedet for å bli flydd med helikopter inn til avsidesliggende fjell, kan man i Norge spenne på deg skiene på togstasjonen og selv rusle inn i fjellheimen. Slik turisme er ikke særlig energikrevende.

Både Aall og Gössling mener at Norge har et unikt potensiale for annerledes opplevelsesturisme. Selv om landet vårt er i ferd med å gro igjen, finnes det fortsatt mange steder med et levende kulturlandskap. De mener at naturturisme ikke bare må handle om uberørt natur, om det ville og det øde. De mener at mange turister synes det er fantastisk å vandre inn i en dal på Vestlandet og komme gående inn i et kulturlandskap som er i bruk. Et sted der de kan se at eplene blir plukket og sauene blir til mat. Gössling peker på at den gjennomsnittlige europeer i dag knapt vet hvordan maten vi spiser, blir produsert.

Europa-direktør Chris Doyle for Adventure Travel Trade Association, som er den internasjonale sammenslutningen av opplevelsesturistbedrifter, hevdet at Norge bør bli verdens første land som sier nei til masseturisme og heller legge all vekt på å utvikle en ny form for lokalsamfunnsbasert og miljøvennlig opplevelsesturisme.

De nye turister

Det er disse og kulturturistene som er de nye turistene. De er kravstore og egoistiske, som gjerne betaler en høy pris for å oppleve genuint liv, mennesker i sitt rette (og ekte) miljø, den pittoreske stemning med syngende (men ekte) servitører, fjernt fra turistmaskinens maksimering av massekonsum, som i seg selv trivialiserer og forsimpler skjønnheten, selve berøringen av sivilisasjonens vugge. I jakten på det uberørte og «ekte» er kulturturisten kynisk og kompromissløs og full av forakt for reisefølgets guideparaplyer gjennom piazzaens antikke renhet, for ikke å snakke om køer av uvitende mennesker som gjør det fordi alle andre gjør det. Kulturturisten er jålete, og ser ikke på seg selv som turist, men en som har større innsikt (og dannelse) enn som så, en som opplever med hjerte og hodet såvel som sansene (den nyyyydelige maten laget på et helt enkelt og naturlig bondekjøkken) Vanlige reiser er blitt utpint og ødelagt på grunn av masseproduksjon og rabatter. Derfor bør «riktige» reiser gå til steder «ingen andre» turister er eller har vært; Maldivene, Syria eller besøk hos en potent geriljaleder med høy sigarføring i indre Bolivia, som kan gi revolusjonsflair og bankende hjerte for opplevelsessugne middelklassesjeler.

Dette var noe den danske antropologen og forskeren Jørgen Knudsen observerte i boken De nye turister. «Finnes det noe mer idiotisk enn disse feinschmeckere når de i sin folkloristisk-varsomme, og med sine uendelige hensynsfullhet oppsøker de tvilsomme restene av et forsvunnet miljø, kikker på bindingsverkgården som det skulle være det Sixtinske Kapellden turist som avfinner seg med å oppsøke det som allerede er et brukt og gjennomkommersialisert turistlandskap som Mallorca, er kanskje den beste turisten«, skriver han.

Og dette er det en klar logikk i. Om vi som turister hele tiden skal oppsøke nye, uberørte steder «hvor ingen har vært før», iallfall ikke turister, så blir alt etterhvert det ingen vil ha: en turistfelle uten innhold, samtidig som forurensningen er alvorlig. Vår opplevelseshunger og behov for det eksklusive og «rene», er derfor en egotripp som ofte ødelegger mer enn det gavner. Slik blir også selvstendige og «uavhengige» back-packers med tilnærmet nullbudjett og hobbyantropologiske ambisjoner, masseturismens speidergutter; for alle (de store reiseselskapene) skal etter hvert dit ingen andre drar.