150 dager overstått: Tid for «storydoing»

Erna Solberg har invitert regjeringen sin til budsjettkonferanse og advarer mot høyere arbeidsledighet. Det samme gjør NHO – de advarer mot enda høyere arbeidsledighet. Samtidig er gammelsjef Jens Stoltenberg bekymret for regjeringens neste budsjett, og advarer mot at landet står foran tidenes omfordeling.

Man kunne vært fristet til å si at det politiske Norge i disse tider kjemper første runde i Norgesmesterskapet i storydoing. Finalen går ikke av stabelen før under Stortingsvalget om tre og et halvt år.
Regjeringen har sittet i 150 dager. Regjeringen Erna Solberg overtok 16. oktober 2013. Det er nå den skal begynne å levere. Hittil har den kunnet vise til «den forrige regjeringen», som tross alt laget 90 prosent av budsjettet for 2014 og som ifølge «denne regjeringen» hadde veldig mange skap som trengte å ryddes opp i.

I de fleste debatter brukes argumentet om opprydding når Siv og Erna skal forklare hvorfor ikke ting går fortere.

Dette argumentet holder ikke mye lenger. 150 dager og egne hender på budsjettrattet bør være startskuddet for at regjeringen fra nå omtaler seg som «regjeringen» uten å måtte forsikre tilhørerne at de snakker om «denne», og ikke om Jens Stoltenberg. Dessuten må de snart slutte å skylde på hvor utrolig vanskjøttet boet var da de tok over. Hadde eiendomsmetaforene deres hatt en smule rot i virkeligheten – de må «rydde i skapene», «renske opp i huset», «lufte ut» - så burde de hevet kjøpet for lengst.

Alle politikere liker å bruke OECDs rapporter om status i landet til inntekt for seg og sin politikk. Både Siv og Erna har påpekt at det ifølge OECD er skumle utsikter med lavere produktivitetsvekst og økt oljeavhengighet. Men i et av rapportens første avsnitt, kommer det klar melding fra tallknuserne i OECD: Regjeringen har overtatt ansvaret for fremgangsrik og godt styrt økonomi der folk stort sett er lykkelige. Norge scorer stort sett høyt på indikatorer som måler både materiell og ikke-materiell velstand. Oljeressursene er klokt disponert og det har vært ført en forsvarlig økonomisk politikk i landet årene etter finanskrisen, heter det fra OECD.

Så den oppryddingen Erna og Siv er så opptatt av, dreier seg mer om litt ny maling og lettere ommøbleringer enn om den totale overhalingen man kan få inntrykk av trengs.

Godt og dårlig

Erna Solbergs regjering har fjernet arveavgiften. Det skal de ha. Så vil den gjøre hva den kan for å fjerne formueskatten – eller i alle fall redusere den så mye at regjeringen kommer fra det med æren i behold. Så skal det bygge flere meter nye veier. Med en helt ny type finansiering via et eget samferdselsfond, som skal fylles opp med oljepenger. Det gjenstår å se hva det blir til.

Regjeringen Erna Solberg har etter vår oppfatning rukket å gjøre noen smådumme ting, noen få, skikkelige brølere, noe ganske bra og noen få skikkelig bra ting. De har også gjort noen rare ting, men på de fleste områder gjenstår det fortsatt å se hva som skjer. Vi oppfordrer til fortgang her. Som velgere trenger vi reelt grunnlag for hvorfor vi forbanner eller lovpriser regjeringen.

Noe konkret kan vi dog gasse oss i, heldigvis.

Saken om legers reservasjonsrett er rett og slett bare trist. Her har Høyre forregnet sitt publikum på hestehandlerens alter i sin iver etter å blidgjøre KrF. Og når Erna Solberg påpeker at hun mener deltakerne i årets rekordstore 8. mars-tog har misforstått, gjør hun seg liten. Reservasjonsretten handler om prinsipper. Selvbestemt abort for kvinner har vært et viktig prinsipp i Norge i årevis. Dette handler om den friheten Høyre og Frp er så opptatt av på andre områder. Å begynne å flikke på friheter på denne måten, finner ikke folk seg i. Hvor få leger dette gjelder og hvor liten forskjell dette vil utgjøre i praksis er irrelevant.

Saken om pappapermisjon – der pappapermen ikke lenger skal være obligatorisk – er en annen sak der Høyre møter moderne mennesker i døra. Og det takler Høyre dårlig, fordi de så veldig gjerne vil fremstå som hippe og moderne selv. Alle de yngre Høyregutta har jo moteriktig reklamebyråskjegg og stilige hipsterbriller. Så kommer dette gubbeforslaget …

De kunne vært ærlige, og sagt det rett ut: «Vi mener det er flest menn i viktige stillinger på norske arbeidsplasser, derfor bør disse viktige karene slippe å være hjemme med trivielle småunger. Vi kan heller trå til når de er ferdige med lederopplæringen i barnehagen.»

Merkverdig kompromiss

Asylpolitikken: Også her har regjeringen hestehandlet. Med både Venstre og Krf. Og resultatet er vel greit nok – litt bedre kår for asylbarn, litt verre for voksne med endelig avslag. Men her skurrer selve samarbeidsavtalen. At Venstre og Frp kan bli enige på dette området – med hvert sitt diametralt ulike utgangspunkt – tyder på at også prinsipper er til salgs i politikken. Det er som om Senterpartiet skulle godta at Norge ble litt medlem i EU, så lenge vi holdt oss unna myke oster.

Saken om reservasjonsrett ligner litt, men der ga regjeringen en blanko seier til KrF, uten å kreve noe igjen annet enn at KrF signerte samarbeidsavtalen. Det var egentlig ikke en sak som var viktig for regjeringen i det hele tatt. Asylpolitikken derimot, er viktig for Frp. Og for Venstre – men med tilnærmet motsatt fortegn.

Resultatet har blitt at to ulike syn på innvandring forenes i felles politikk. Frp vil få det tøft på dette området fremover. Siv Jensen og Per Sandberg snakker veldig høyt om asyl og innvandring, men det er faktisk ikke så lett å bli strengere enn Arbeiderpartiet på innvandring – særlig ikke når de må tekkes Venstre og Krf på veien – så her vil de slite med å innfri. Frps Christian Tybring Gjedde har allerede sendt brev til egen stortingsgruppe og bedt om å bli fristilt i innvandringsspørsmål. Det kan bli mange rare krumspring i innvandringspolitikken fremover.

Positive saker må med

Vi nevnte arveavgiften. Det er et godt og konkret grep. De rikeste slipper unna den like vel, gjennom gaver eller ved å overføre formue til barna mens de lever.

Regjeringen har også vært tydelig på en del velferdsområder som gjelder de svakeste i samfunnet. Den vil ha en mer effektiv ruspolitikk, med umiddelbare tiltak slik at en rusmisbruker slipper å vente i månedsvis på behandlingsplass for eksempel. En ventetid som veldig ofte brukes til mer rus og kanskje også kriminalitet. Det skal bli lavere terskel for psykiatrisk behandling og regjeringen vil prøvekjøre lovfestet rett til sykehjemsplass for dem som trenger det. Dette er positive signaler som må svi i rødgrønne hjerterøtter.

Men det aller viktigste politiske grepet i velferdspolitikken er kanskje retten til såkalt brukerstyrt personlig assistent for mennesker med funksjonsnedsettelser. «Alle» mener at mennesker har rett til et verdig liv, men er du sterkt funksjonshemmet, så nytter det ikke hva politikerne mener – da kommer alt an på hva de gjør. En personlig assistent som den enkelte kan bruke etter eget behov er et stort skritt i riktig retning. I dag er alt for mye av ressursene til denne gruppen systemstyrt. Mange regjeringer har hatt brukerstyrt assistent på agendaen, og de rødgrønne hadde et forslag ute til høring. Men de fikk ikke ut fingeren. Erna og Siv skar igjennom. Det er godt jobba. Så gjenstår det selvsagt å se hvordan opplegget blir når det skal settes ut i det virkelige livet til folk.

Regjeringen har luftet og markedsført en rekke politiske saker, men få har naturlig nok blitt gjennomført ennå. Likevel synes vi denne regjeringen – som de fleste andre – er mye mer vage i formuleringene fra statsrådsstolene enn de var på valgkampbarrikadene.

Proffboksing, snøscooterkjøring og lovlig bruk av ståkjøretøyet segway var noe det første de ble enige om. Det var nesten latterlig spakt og trivielt. Dog har de kommet litt mer i gang etter hvert, men det har jammen tabbene og de dårlige sakene også. En av sakene som skulle kutte offentlige utgifter – strammere permitteringsregler – har ført arbeidsgiverne og ansatte i industrien sammen til felles kamp mot regjeringen. Kanskje ikke noe man hadde forventet av en regjering med «konkurransevilkår,» «rammebetingelser» og «produktivitet» som noen av sine mest brukte ja-ord.

Synlighet gir inntrykk

Vi våger oss på en liten vurdering av de enkelte statsrådene også. Ok, vi vet at alle sammen jobber livet av seg og gjør sitt beste, selv om de ikke får daglig hyllest i mediene for alt slitet. Også denne uhøytidelige 150-dagersvurderingen er overfladisk, tabloid og subjektivt. Men selvsagt helt på sin plass …

Statsminister Erna Solberg: Trygg, god og samlende. Naturlig leder. Men skuffet stort i sitt famlende og nærmest sure forsvar av reservasjonsretten. Hun og Høyre gjorde rett og slett en stor, politisk bommert i denne saken. Har Erna trøbbel med å ta tap?

Finansminister Siv Jensen: Tøff når hun snakker om hvor rotete det var i skapet etter «den forrige regjeringen». Men når hun skal snakke på vegne av «denne regjeringen» blir hun som alle andre finansministere i hele verden: Litt mer rund og luftig og ikke fullt så tydelig. Artig innslag i så måte på Dagsrevyen før budsjettmøtet denne uken, der finansministeren med klar stemme proklamerte at neste års statsbudsjett vil handle om «en lang rekke viktige spørsmål for folk i hverdagen, samtidig som det er viktig for regjeringen å trygge arbeidsplassene til folk». Hverken Sigbjørn Johnsen eller Kristin Halvorsen ville vel sagt seg uenig i akkurat den frasen.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner: Det er skapt store forventninger til «superminister» Sanner. Han skal fornye offentlig sektor, effektivisere byråkratiet og slå sammen norske småkommuner som sliter i økonomisk motvind. Foreløpig har det blitt mest prat, men så er det jaggu mye å prate om også. Han har satt ned både et ekspertutvalg og en referansegruppe for ekspertutvalget, som skal jobbe med en ny kommunereform, så arbeidet er visstnok godt i gang. Vi har fortsatt trua, Sanner, så spørs det om resten av landet har det.

Kulturminister Toril Widvey: Tja … Hun og hennes egen Sancho Panza, statssekretærer Knut Olav Åmås, vil veldig mye men de har ikke fått til all verden foreløpig, bortsett fra å lage bråk på et trøndersk museum. Målet er å få inn flere private aktører og mer privat initiativ i kulturlivet, og da er kanskje løsningen å kutte i offentlig støtte? Problemet med Widvey er at hun ikke virker særlig kulturinteressert. Og Åmås virker ikke særlig komfortabel med all politikken …

Klima og miljøminister Trine Sundtoft: Hun har vi ikke kompetanse til å vurdere. Har noen andre det, så feel free. Hva har hun egentlig holdt på med i 150 dager? NB: Torsdag, inviterte hun miljø-Norge til klimakonferanse. Der lanserte regjeringen planer om å bruke mer av Oljefondet til grønne investeringer, slik detogså er varslet i regjeringserklæringen. Så hvem vet, kanskje det løsner nå.

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson: Han fikk mye presse på NAV-stuntet sitt, det skal han ha. Litt artig at regjeringens PR-regisserte «NAV-møte», der 80 NAV-brukere fikk anledning til å fortelle om frustrasjoner og erfaringer til Eriksson og hans «hav av statssekretærer med notatblokker,» får så stor oppmerksomhet. At det liksom blir så svært at statsråden møter brukerne? Det samme fikk kunnskapsministerens møte med et knippe «realfags-helter.» De er tydeligvis flinkere i kommunikasjon, de blå-blå. Husker noen den forrige regjeringens «samråd?» Ellers er nok arbeidsministeren meget godt fornøyd med å få på plass ny IA-avtale. Hittil har Eriksson gjort en god jobb i regjeringen. Spørsmålet er om han har ført Frp-politikk.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen: Vi hadde store forventninger. Foreløpig har han tatt frukten fra skoleelevene, ellers er det kommet lite nytt fra den kanten. Vi venter fortsatt. Kanskje ikke utdannings- og forskningssektoren er så lett «å revolusjonere» som Høyre har trodd? Kanskje er den ikke så elendig stilt som de trodde heller? Høyre er opptatt av PISA og OECD. Hvis de vil bli best på forskning og høyere utdanning, for eksempel, kan de jo bare følge rådet OECDs folk nevnte som en mulighet da de var i landet og holdt seminar for de som orket å høre sist uke? For liberalistiske økonomer finnes det et enkelt grep som frigjør masse penger til sektoren: Å ta betaling for utdanning.
Men den sitter kanskje vel langt til høyre?

Helseminister Bent Høie: Tydelig ukomfortabel med reservasjonsrettsaken. Mange gode initiativ innen rus, psykiatri, eldreomsorg og brukerstyrt personlig assistent. Vil ta sykehusgrep - men det har mange villet før ham. Fremstår troverdig og som en som oppriktig vil noe.
Utenriksminister Børge Brende: Fremstår som en litt trøtt direktør fra World Economic Forum. Politisk passe korrekt og ikke en eneste uventet setning har vel kommet fra hans munn ennå. Trygg, men kjedelig. Vil være tøff overfor Russland. Skulle også gjenopprette forholdet til Kina, uten at vi vel har merket så mye til blide kinesere ennå.

Næringsminister Monica Mæland skulle vi gjerne sagt noe om, men vi vet ikke så mye mer enn at hun kommer fra Bergen. Ok, da. Hun er oppskriftsmessig sinnabekymret for Hydro-korrupsjonen og skal privatisere Entra eiendom. Men hun må nok gå mer på Lorry for å komme lenger frem i pannebrasken til folk.

Fiskeriminister Elisabeth Alsaker har vært nokså usynlig. Hun har ikke tatt grep i «fiksekrigen» mellom Røkke og Nord-Norge, men det gjorde definitivt ikke den forrige regjeringen heller.

Barne- og familieminister Solveig Horne har fått mest oppmerksomhet om ting hun sa før hun ble statsråd. Hun har sjelden vært mindre opptatt av Frp-politikk enn etter hun kom med i regjeringen, men så er hun jo ingen festdame, bare hverdagsfeminist.

Landbruksminister Sylvi Listhaug har brukt 140 dager på å snakke om sin forrige jobb i First House og 10 dager på å tillate Ikea å bygge på Norges beste matjord. Hun snakker litt om god, norsk mat også innimellom.

Olje- og energiminister Tord Lien har en utpreget hyggelig dialekt, som han er flink til å bruke til å si minst mulig med flest mulig ord. Han nærmer seg Trond Giske-nivå, men har fortsatt en god vei å gå for å ta igjen mesteren. Foreløpig forvalter Lien sin rolle som forventet, men noen virkelig tunge, krevende saker er ennå ikke kommet ut i åpent lende.

Samferdselsminister Ketil Solvik Olsen, justisminister Anders Anundsen og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide fremstår som solide og trygge i sine statsrådsroller. Det gjenstår å se om de lager mer vei i vellinga, sender flere hjem til sommeren eller melder Norge enda lenger inn i Nato.

Hva  så med opposisjonen?

Ja, hva med den? Jens er blitt verdens miljøvernminister mens resten sitter på Stortinget og sutrer. Vel, Jens er innom og sutrer både titt og ofte han også. Der «denne regjeringen» er flink til å snakke om «alt de måtte rydde opp», er opposisjonen, og Arbeiderpartiet i særdeleshet veldig flinke til å klage over tapt valg. Det er nummeret før de beskylder regjeringen for å ha jukset. Martin Kolberg er sjefs-sutrer numero uno.

Helga Pedersen hadde sjansen da hun var litt for ærlig på et partimøte og sa rett ut at hun gjorde alt for å sverte regjeringen. Fossroingen hennes etterpå var det nesten vondt å se på. Gud, som de storkoste seg i Høyre med den saken. Men Helga burde stått på sitt: Selsvagt skal opposisjonen disse regjeringen! Nå må Ap begynne å drive opposisjonspolitikk og ikke jamre seg over at alt var mye bedre før. Kanskje Ap tror de kan sitte stille og håpe på en økonomisk krise, slik at de kan rusle tilbake til regjeringskontorene i 2017 og starte på ny stø kurs?

Jonas Gahr Støre er på gang som fersk finanspolitsik talsmann, det skal han ha. Selv uten sjåfør tar han turen til Dagsnytt 18 nesten hver eneste dag.

SV? Ha’kke sett dem.

Sp? Krangler fortsatt. Men stort sett med seg selv.

Ah, som vi elsker våren.