EU foran energipolitisk styrkeprøve

Energi griper nå inn i både næringspolitikk, klimapolitikk og sikkerhetspolitikk – alle sammen sentrale områder for EU. Denne betydningen har energipolitikken fått i løpet av de siste årene, etter at energi lenge var et lavt prioritert felt i EU-samarbeidet.

EU-kommisjonen la i høst frem forslag til en energistrategi frem mot 2020, som nå diskuteres intenst blant medlemslandene. I år ventes en strøm av nye initiativer og planer, blant dem også et energipolitisk veikart for et nær «karbonfritt» EU innen 2050. 

Men når man skal gå fra visjoner og mål til konkrete, ofte smertefulle tiltak, kommer også støynivået til å øke. Få av tiltakene, som storstilt utbygging av kraftnettet, er egnet til å vinne stemmer.

– Et problem med den europeiske energipolitikken er at man nå kommer til en fase hvor man faktisk må gjøre noe. Og ingen av prosjektene man må gjennomføre vil gi positiv respons blant borgerne, sier forsker Severin Fischer ved Institut für Europäische Politik i Berlin til Mandag Morgen. Han spesialiserer seg på europeisk energipolitikk.

Også Paal Frisvold, styreleder i Bellona Europa og leder for Europabevegelsen, venter konflikter om energipolitikken fremover. Det blir «et bikkjeslagsmål», der aktører med interesse av status quo vil forsvare sine interesser. Men Frisvold advarer mot å tro at motkreftene vil vinne frem. EU vil finne felles løsninger også her fordi man vil, og må bli, mer konkurransedyktig og legge om økonomien i grønn retning, mener han.

Mandag Morgen har kartlagt den energipolitiske debatten i EU og drøftet den med et knippe eksperter. Analysens hovedpunkter:

• Strategisk energi: Tiltak og reformer på EU-nivå er sentralt for å nå klimamål, styrke økonomien og sikre forsyninger.
• Konfliktlinjer: En felles energipolitikk støter mot nasjonale og økonomiske interesser, og ny finansiering er vanskelig i krisetider.
• Fremtidstest: Energipolitikken blir en styrkeprøve for selve EU-prosjektet.

Energimarked og klimamål

EUs energipolitikk fikk et gjennombrudd i 2007, da målsettingen kjent som «20-20-20» ble vedtatt. Innen 2020 skal EUs samlede utslipp av klimagasser være redusert med 20 prosent i forhold til 1990-nivået. Fornybar energi skal stå for 20 prosent av EUs samlede energiforbruk (se figur). Og ved å effektivisere energibruken skal forbruket ned med 20 prosent (i forhold til antatt forbruk uten effektiviseringstiltak). De to første målene er bindende for landene, ikke det siste.

Parallelt har EU-systemet gradvis produsert nye planer og konkrete tiltak på en rekke områder som berører energi (se tekstboks). Enkelte av disse planene utløper nå, og det var behov for en ny, langsiktig strategi, påpeker Severin Fischer. EU-kommisjonen forsøker derfor å fornye sine energiplaner med sin ferske «Energistrategi 2020» og med en rekke forslag om infrastrukturtiltak. Her tar man tak i områder der politikken til nå ikke har lyktes, som energieffektivisering, og der det er åpenbare behov for mer satsing, som utbygging av infrastruktur.

Mange medlemsland har de siste ukene tatt forbehold mot sentrale punkter i strategien. Det virker klart at det ikke blir noe rettslig bindende krav til energieffektivisering med det første, selv om EU som helhet ikke ligger an til å klare mer enn rundt 10 prosent effektivisering innen 2020, langt unna målet på 20.

– Ingen vil ha rettslig bindende krav fra EU om hvor mye energi man må spare, fordi det i første omgang er forbundet med kostnader og antakelig også borgerprotester. Når staten pålegger borgerne å spare energi, blir det ofte oppfattet som et autoritært tiltak ovenfra. Man vet at dette ikke lar seg selge politisk, sier Fischer.

Kommisjonen kommer med en egen melding om effektivisering i løpet av våren. Foreløpig ser den i hvert fall ut til å få gjennom at det skal knyttes energieffektiviseringsmål til fremtidige offentlige kontrakter. 

Infrastrukturplanene møter også motbør. Kommisjonen åpner i strategien for å bruke offentlige midler til å ruste opp kraftnettet. Medlemsland i Nord- og Vest-Europa, som Tyskland og Sverige, går imot dette. De mener at markedsaktører skal stå for infrastrukturutbygging, og finansiere det via nettleien.

Kommisjonen fremhever at det å gjøre noe med infrastrukturen er helt sentralt for å nå klimamålene, men også for energisikkerhet og for å utløse økonomisk vekst, sier energiråd Bjørn Ståle Haavik ved den norske EU-delegasjonen i Brussel.

– Skal en nå målene som går på bærekraftig energi, forsyningssikkerhet og konkurransedyktige priser, så er infrastrukturen blodåresystemet som må på plass, sier Haavik til Mandag Morgen.

Konfliktlinjer på kryss og tvers

Landene i Øst- og Sør-Europa har sine egne prioriteringer. Mens klimapolitikk har dominert i vest, er østeuropeerne først og fremst opptatt av forsyningssikkerhet, fremhever Fischer. Disse landenes avhengighet av russisk gass og svak infrastruktur har gitt EUs energipolitikk en helt ny dimensjon etter utvidelsene i 2004 og 2007. Øst-Europa er, også av økonomiske grunner, mer åpen for offentlig finansiert infrastruktursatsing.

En annen konfliktlinje som vil prege EUs energipolitikk fremover, er ordningene for subsidiering av ny fornybar energi. Det er nå opp til landene selv å utforme og finansiere støtteordninger, så lenge de når fornybar-målene. Men Kommisjonen har begynt å lufte ideer om å harmonisere ordningene etter hvert som energimarkedet blir mer integrert. En grunn til det er at fornybarprosjekter da vil kunne lokaliseres der de naturlige forholdene ligger best til rette. Videre vil store, grenseoverskridende prosjekter ikke kunne realiseres kun med nasjonale ordninger, ifølge Kommisjonen.

Her ligger det an til store protester fra mange land, særlig Tyskland. Det er et av 21 EU-land som bruker såkalte feed-in-tariffer, der produsenter av fornybar energi garanteres å få solgt energien sin til en fastsatt pris over et antall år. Prisene varierer for ulike typer energi, som sol og vind. Tyskerne anser denne modellen som en suksess. Mange flere aktører enn ventet har kastet seg på, ikke minst familier som installerer solpaneler på taket av boligen.

Men feed-in-modellen kan ikke brukes på EU-nivå, mener Severin Fischer. Det ville bety en stor overføring av midler til Brussel, noe som i praksis er uaktuelt. Da gjenstår en kvotebasert, teknologinøytral modell, som det kommende svensk-norske sertifikatmarkedet. Denne ville være egnet, men tyskerne argumenterer med at modellen ikke har vært noen suksess i landene som har prøvd den. Subsidieringen av fornybar energi i Tyskland har dessuten en viktig næringspolitisk side: Slik vil tyskerne bygge opp en fremtidsrettet «grønn» industri, og de frykter at en harmonisert EU-modell vil ødelegge det som er oppnådd.

– Det som kan være en løsning på dette dilemmaet, er at man på europeisk nivå konsentrerer seg om storprosjekter som offshore vindanlegg og store solaranlegg i Spania. Slike prosjekter kan man egentlig ikke få til med nasjonale støttesystemer på lengre sikt, fordi ikke alle stater har ressurser til å finansiere dem. De små prosjektene, som solcelleanlegg, må ikke nødvendigvis reguleres på europeisk nivå. Jeg tror dette er den eneste utveien, men det blir vanskelig, sier Fischer.

I en fremdriftsrapport publisert for en uke siden, anslo EU-kommisjonen at landene kan spare 10 milliarder euro i året hvis de samarbeider bedre om støtteordningene. Kommisjonen foreslår at støtteordningene tilnærmes hverandre, men et forslag om full harmonisering ligger ikke på bordet nå.

EU på prøve

Debatten om EUs neste langtidsbudsjett for 2014–2020 er i gang, og i den prosessen vil energi spille en viktig rolle. Et ofte hørt krav er at midler må flyttes fra landbruksstøtten til energiformål, forteller Fischer. Det er klart at det blir mer midler til energi enn i dag, men langt unna det Kommisjonen ønsker, mener han. Ikke mindre enn en billion euro må investeres i infrastruktur det neste tiåret, ifølge EUs energikommissær Günther Oettinger. Markedsaktører kan ikke finansiere alt dette, mener Kommisjonen.

EU-kommisjonen har gode argumenter for å få fortgang på det felles energimarkedet, mener Mandag Morgens kilder. Fischer tror medlemslandene egentlig er enige om det grunnleggende målet om en felles energipolitikk, men interesser og prioriteringer spriker. 

I debatten har flere pekt på at tidspunktet er dårlig for langsiktige og dyre satsinger. Når det må kuttes til dels dypt i nasjonale budsjetter, er det liten forståelse for store investeringer på EU-nivå. Men de som snakker om at EU ikke har råd, vil bli overrasket, mener Paal Frisvold. 

– Det mener jeg er en helt feil innfallsvinkel. Hvis man sier at dette er en stor prislapp og at EU er blakke, så kan man konkludere med at dette går ikke. Men det dreier seg faktisk om investeringer for å gi inntekter. Man gjør jo dette også med sikte på å bli mer konkurransedyktig, sier Frisvold, og legger til at mye av investeringene vil bli tatt av privat sektor.

Krisen i flere av eurolandene har fått euroen til å vakle og setter stadig EU-samarbeidet på store prøver. Energipolitikken har potensial til å bli en neste styrkeprøve, gitt energisektorens sentrale betydning både for økonomi, klima og sikkerhet. EU-nestoren Jacques Delors, drivkraften bak det indre marked og en av eurofedrene, har satt det på spissen: Det som trengs for å intensivere energisamarbeidet er intet mindre enn et eget europeisk energifellesskap – utstyrt med en egen traktat og med fullt ansvar for en felles energipolitikk. I dag mangler verktøyene for en vellykket energipolitisk integrasjon, ifølge en rapport Delors publiserte via tankesmien Notre Europe i fjor.

Dagsordenen i 2011 er noe mer beskjeden, men Delors' beskrivelse av utfordringene deles nok av mange.