Sirkusdirektøren

– Da jeg var litt større solgte jeg godterier til dobbel pris til barna i gata. Vi bodde litt unna butikken, så når jeg fikk bli med foreldrene mine til byen, kjøpte jeg opp og solgte videre. Da jeg var enda litt eldre, kanskje 15–16, stjal jeg pappas hjemmebrent, vannet den ut og solgte til gutta i gata. Det var da jeg fikk denne tannen slått ut …

Han peker på en fortann.

– … fordi en av de eldre gutta var misfornøyd med varene og kastet en opptrekker på meg. Tror det var da jeg forstod at forbrukernes rettigheter har stor kraft. He he.

– Og dette kan du si høyt?

– Jada. Pappa er død og hjemmebrentapparatet er kastet for lenge siden.

Konflikter stimulerer

Juritzen smiler med feilfri tanngard; moderne tannleger har for lengst fjernet sporene etter den bratte læringskurven i tenårene. Han trives åpenbart i intervjusituasjonen, snakker på innpust og utpust, friskt og freidig. Men alltid i siste instans – får man inntrykk av – kontrollert. Norges kanskje mest kontroversielle forlegger ved hva slags inntrykk han gir. Og han nyter det.

– Nå har jeg vel bekreftet alle for fordommene om meg selv, og det er kjempebra!

Arve Juritzens karriere er delvis historien om det moderne medie-Norge. Om hvordan NRK fikk konkurranse, om hvordan reality-bølgen skyllet over TV-skjermene, og om hvordan de tre etablerte storforlagene Gyldendal, Aschehoug og Cappelen (senere Cappelen Damm) fikk konkurranse av en hissig flokk av småforlag som utfordret både fastpris og salg kun i bokhandel. Juritzen fnyser av uttrykk som «børs og katedral», «høykultur» og «lavkultur» og minner om at det er selveste Gyldendal som har utgitt den norske utgaven av «husmorporno»-boken Fifty Shades of Gray.

Historien om kjendisenes inntog i tidligere høykultur-bastioner er han også et eksempel på. Juritzen er ikke den eneste kjendisen som har startet forlag. Polarkjekkasen Erling Kagge var ti år tidligere ute med å starte forlag, men Juritzen har alltid en egen evne til å skape blest om utgivelsene sine. Sist med Sandbergs selvbiografi, hvor Frp-politikeren blant annet hevdet at den tidligere stortingspresidenten tok seg litt rødvin på bakrommet sammen med resten presidentskapet.

– Du liker kritikk?

– Liker ikke! Elsker det.

– Overhodet ikke konfliktsky?

– Å skape en konflikt bevisst er ikke noen vits. Men kommer det en konflikt, gyver jeg løs. Neste år er det 20-årsjubileum for programmet «TV2 hjelper deg», som jeg skapte, og der lærte jeg at man må være skikkelig godt forberedt, ha alt sitt på det tørre. Jeg var der i åtte år, og vi ble truet med søksmål hver uke. En av dem gikk helt til Høyesterett, men vi vant. Det var en god skole.

– Hva var din beste karrierebeslutning?

– Jeg hadde begynt som fotograf og journalist i Drammens tidende i tenårene, og på 80-tallet bestemte jeg meg for å lære meg å lage TV. Siden jeg ikke har noen tante i NRK, fikk jeg ikke jobb der. Så jeg dro til Minneapolis i USA og lærte meg undersøkende TV-journalistikk hos WCCO, som er en underavdeling av CBS, slik at jeg lærte nok til å skape eget TV-selskap. Så begynte jeg som reporter i TV 2-nyhetene i Bergen, for jeg tenkte at jeg ikke ville få noen sjanse til å starte egen TV-produksjon hvis jeg ikke kjente ledelsen i TV-kanalen, sier Juritzen. Strategien fungerte, forteller han, syv år senere solgte han sitt produksjonsselskap for 30 millioner kroner.

– Og din dårligste?

– Da jeg jobbet med tv i USA, ble jeg tilbudt et vikariat. Men jeg hadde fast jobb hjemme og turte ikke å satse. Jeg kunne ha endt med å starte et TV-produksjonsselskap i USA! Men jeg angrer ikke. Anger er bortkastet, sier Jurizen, og blir et ørlite øyeblikk fjern i blikket.

– Etter å ha solgt selskapet følte jeg meg ferdig med TV-bransjen. Jeg hadde fått gjøre alt jeg drømte om, og det beste jeg kunne oppnå ved å starte på nytt var å gjøre det samme en gang til. Det er ingen utfordring. Nå savner jeg TV-kollegaene mine veldig, men ser også at hjertebarnet mitt TV 2 ikke lenger er nyskapende. De må tørre mye mer. Uten fiaskoer, ingen suksess, sier Juritzen.

Solstad-snobberiet

Å gjøre feil er han ikke så redd for. Man skal være profesjonell, men feil kan man lære av. Selv har han gjort en masse feil – en av dem var å si nei til J.K. Rowlings kriminalroman som hun utga under pseudonym. Den syntes han var kjedelig. De oversatte bøkene finner han for øvrig ikke på bokmesser – der går alle de andre forlagene i flokk. Han leter utenfor allfarvei og bruker bekjentkaper og nettet. Når han vurderer et manus, leser han de første tre linjene. Blant de leseopplevelsene som hektet seg fast i oppmerksomheten hans fra de første tre linjene, var kubansk-amerikanske Cecilia Samartin, som siden Juritzen lanserte henne på norsk har vært fast inventar på bestselgerlistene og solgt over en million bøker bare i Norge.

– «Hvorfor skriver mediene så mye om Solstad? Han selger jo ikke bøker», har du sagt, ifølge Nettavisen. Sier du sånt for å provosere?

– Det er jo sant at Solstad ikke er på listene, men dyrkes av en liten litterær krets i Oslo. Jeg har ikke noe imot Solstad, men liker ikke litteratursnobberiet hvor man gifter seg med hverandre og anmelder hverandres bøker. Leserne utenfor Oslo synes ikke det er så interessant. De vil ha andre bøker. Da er det vår jobb å gi dem de andre bøkene, sier han.

Juritzens forlag har nylig skutt knopper – det er kommet til et eget forlag som er ledet av Aftenpostens mangeårige litteraturkritiker Vidar Kvalshaug. Eget barnebokforlag, Juritzen junior, har han også startet, samt et forlag med det mystiske navnet Improba. Det viser seg å være et sted hvor man kan lansere bøker på rappen hvis man tror de har salgspotensial. Gjerne på Coop og bensinstasjoner. Men Juritzen mener han har alt på det tørre når det gjelder norsk skjønnlitteratur.

– Man er ikke et forlag hvis man ikke satser på norsk skjønnlitteratur. Det har jeg ment fra dag én. Derfor har jeg engasjert Kvalshaug. Vi har fire–fem debutanter til våren. Men vi skal lage våre egne Solstad-er. Og jeg har funnet den nye Anne B. Ragde i Gunn Marit Nisja. Vi kurser henne og bygger henne opp. En av grunnene til at vi satser på henne, er at hun er så flink der ute, i lesersirkler eller på opplesinger i biblioteker. Hvordan en ny forfatter opptrer offentlig i begynnelsen av karrieren, får stor betydning for salget siden.

– Skal dere også utgi en bok om Breivik-saken?

– Alle forlagene går med planer om å lage flere bøker om Breivik-saken! Den er en del av den norske historien nå. Vi kommer til å få flere og flere bøker om den, romaner også. Snart kommer nasjonen også til å synge om denne grusomme hendelsen, og det er viktig!

Talent fremfor eksamen

Juritzen sluttet på skolen som 17-åring og har, slik han beskriver det selv, lært seg lederskap ved å se hvordan andre leder og ved å utøve lederskap selv.

– Jeg gikk på handelsskolen i Drammen, hvor vi lærte å pakke inn varer i gråpapir. Dette kan umulig være fremtiden, tenkte jeg og sluttet. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg har lært å være leder. Jeg er jo en gründer som alltid har jobbet i virksomheter som jeg har skapt selv. Jeg kan ikke jobbe i en bedrift hvor jeg ikke har hjertet mitt. Tror ikke at jeg hadde vært noe tess som direktør i Veivesenet, for da må alt være så formelt, det handler først og fremst ikke om å skape noe.

Han beskriver seg selv som best på å skape entusiasme og å bygge opp, ikke like god på daglig drift. Derfor har han nettopp ansatt en daglig leder av Juritzen-forlagene.

Men Juritzen er fremdeles redaksjonssjef og styreleder, og forlaget bærer selvsagt hans navn fremdeles.

– Da jeg drev Juritzen TV, hadde vi på det meste opp mot 100 ansatte, og en dag ble jeg innkalt til møte med journalistklubben. Det viste seg at det var ett punkt på deres agenda: De ville ha mykere papir på toalettene. Først trodde jeg at det var en spøk, at det var noen skjulte kameraer der for å filme reaksjonen min. Men det var på ramme alvor. Sånt gjør meg både trist og sint. Personalhåndtering er det vanskeligste jeg driver med.

– Er dette en spøk, et bilde på hvor formalistisk og byråkratisk det kan bli?

– Historien er helt sann, dessverre!

– Blir man ansatt hos deg hvis man har mastergrad i litteraturvitenskap?

– Det er en fin bakgrunn det, men det er ikke nok alene. Jeg må se talent og ikke minst et ønske om å bruke jobben til å forandre, å skape noe nytt og bedre. Jeg kan bare ansette noen jeg liker, det er en dårlig egenskap hos meg. Men det er farlig å bare ansette folk som ligner en selv. Derfor har jeg en profesjonell headhunter med meg i sluttfasen.

– Men jeg har fått noe jeg er veldig stolt av på eldre dager: tålmodighet. Det fikk jeg ved å få barn. Skal man lære noe må man få feile. Både som far og som leder er det veldig vanskelig å sitte og se på at noen er i ferd med å gjøre noe feil, men man er nødt til å holde munn. Det er av egne feil man lærer best. Jeg har egentlig alltid vært en sirkusdirektør som sender de ansatte ut i manesjen mens jeg står i midten av arenaen og roper og vifter med armene. Da skjer det en masse gøyalt rundt meg. En sirkusdirektør smeller med pisken, bestemmer rekkefølgen av numrene og sjekker sagmuggen. Det er meg. Det er vel min lederstrategi, ler Arve Juritzen.