Åpen tysk strid om EUs fremtid

En flere tiår lang tradisjon er brutt i tysk politikk. Tyskland taler ikke lenger med én røst i europapolitikken. Nå er det åpen strid om hvilken retning EU skal ta videre og hvordan det store europrosjektet skal bringes på rett spor.

– Europa har tradisjonelt ikke vært noe stridstema mellom partiene. Nå under krisen er det tydelige forskjeller på de politiske posisjonene. Partiene på venstresiden er mer rede til å avgi mer makt til EU-nivået, sier Daniela Schwarzer til Mandag Morgen. Som leder for gruppen for EU-forskning ved tankesmien Stiftung Wissenschaft und Politik i Berlin er hun en av Tysklands ledende EU-eksperter.

Regjeringspartnerne CDU/CSU og FDP har vanskelig for å enes om en felles linje. Grupperinger i det liberalistisk orienterte FDP flørter med EU-skeptiske og euro-trette strømninger i den tyske opinionen. Forbundskansler Angela Merkel (CDU) skytes på fra alle kanter og kritiseres for nølende EU-ledelse.

Det er utenkelig å finne en langsiktig løsning på euroens problemer uten at Tyskland er med. Euroens skjebne avgjøres i Berlin, og dermed får også tysk innenrikspolitikk direkte innflytelse på EUs videre skjebne. I år er det valg i syv tyske delstater, og dessuten skal forfatningsdomstolen dømme i en klagesak mot hjelpepakken for kriserammede euroland. Tyske beslutningstakeres handlingsrom er altså begrenset både av valgkamp og juss.

Mandag Morgen har loddet EU-stemningen i det politiske miljøet i Berlin, og analysen har disse hovedpunktene:

• Skillelinjene: Nasjonale konflikter spilles ut på europeisk nivå.
• Euro-løsningene: Merkels plan for en «økonomisk regjering» for euroland har overtaket. «Eurobonds» støttes av opposisjonen.
• Tysk Europa - europeisk Tyskland: Mange av ideene til kriseløsning kommer fra Berlin.

Klare alternativer for EUs framtid

Årsaken til at europapolitikken ikke lenger er fredet for debatt, er at EU har nådd et nivå av integrasjon hvor de partipolitiske ideologiene spiller en rolle, mener Daniela Schwarzer. Den politiske integrasjonen kan ikke ses uavhengig av politisk innhold.

– Det dreier seg om hva slags politikk man ønsker. Hvilken rolle har markedet, hvilken rolle har staten? Hvilken betydning har den overnasjonale solidariteten, og hvor er det enkelte medlem ansvarlig for seg selv? Når man stiller disse spørsmålene, støter man på grunnleggende normative standpunkter, sier Schwarzer.

Krisen i flere av eurolandene og frykten for at hele valutaunionen kan stå på kanten av stupet, har fått frem ulikhetene mellom de tyske partiene. Et liberalt parti gir andre svar enn sosialdemokratene (SPD) på spørsmål som hvordan man kan tvinge EU-land til reformer, og hvor mye man kan forvente at landene kan godta, fremholder Schwarzer.

I Tyskland har bayerske CSU også tidligere vært noe mer kritisk til dypere EU-samarbeid enn andre partier. De liberale fridemokratene (FDP) har i euro-debatten vært negative til dypere integrasjon som løsning på krisen. De har gått mot å øke rammen for redningsfondet for land i eurosonen (EFSF). Her kan de også ha skjelt til opinionen: En meningsmåling viste i slutten av januar at 64 prosent var mot at Tyskland bidrar mer økonomisk for å redde kriserammede EU-land. Sentrale FDP-politikere har også gått inn for en mindre eurosone – uten land som Hellas.

Opposisjonspartiene SPD og De grønne går lengst i retning av å flytte mer beslutningsmakt til EU. I dag beveger EU-lederne seg i små skritt, og risikerer at de ikke finner veien ut av krisen, mener SPDs europapolitiske talsmann Michael Roth.

– Denne debatten trenger vidtrekkende forslag. Siden mange av våre forslag ville kreve traktatendringer, kan de virke urealistiske og ambisiøse. Men bare slik får man bevegelse i debatten. De små skrittene har aldri fungert i Europa, vi har alltid behøvd ambisiøse forslag, som det så kan vare lenge før blir satt ut i livet, sier han til Mandag Morgen.

I fagbevegelsen og SPD ser man eurokrisen som en sjanse til politisk endring. Bare fire av 27 EU-land er i dag styrt av sosialdemokrater eller sentrum-venstre-regjeringer. Venstresiden er i mindretall i EU-parlamentet. Også i EU-kommisjonen er det få sosialdemokrater, bemerker Michael Roth. Det preger politikken.

– Det som skjer nå, svarer ikke til våre ideer om Europa, sier Roth.

Merkels – og Helmut Kohls – parti CDU kan ikke sies å ha blitt EU-skeptisk, vurderer Schwarzer. Merkels insistering på disiplinering av de kriserammede landenes økonomi skyldes at partiet har andre politiske prinsipper enn SPD, mener hun. De vil ha mindre stat, og overført på EU-nivå betyr det at mindre av økonomien skal styres politisk. SPD er mer åpent for ytterligere økonomisk hjelp til kriselandene.

Tysk industri har alltid vært for euroen og er fremfor alt opptatt av at den ikke må svekkes, fremholder Schwarzer. Små og mellomstore bedrifter, som er svært viktige i tysk økonomi, slutter i overveldende grad opp om euroen. I en undersøkelse utført i høst svarte 90 prosent av «Mittelstand»-bedriftene at de ville beholde den felles valutaen.

Målinger av befolkningens EU-holdninger spriker. Det er åpenbart at skepsisen til ytterligere tysk finansiering av kriseland og hjelpepakker er stor (se figur). Samtidig viser en måling fra slutten av januar at 55 prosent av tyskerne mener at euroen vil vise seg som en suksess på lang sikt. De rødgrønne har sett at det er velgergrupper som er åpne for argumenter om at globaliseringens utfordringer må møtes gjennom EU, mener Schwarzer.

Euro-løsningene og unionsmetoden

Det er etter hvert en vedtatt sannhet også i Tyskland at EUs valutaunion har alvorlige konstruksjonsfeil som topplederne så bort fra da de besluttet å innføre euroen. Skillelinjene kommer frem når spørsmålet om hvordan feilene skal rettes blir besvart. Det gjelder både krisehåndteringen og de langsiktige reformene.

SPD og De grønne har stilt seg bak et forslag fra Luxembourgs statsminister og Italias finansminister om at euro-landene bør utstede obligasjoner som de sammen garanterer for – såkalte eurobonds. Opptil 50 prosent av et lands gjeld kunne finansieres ved salg av slike obligasjoner. Disse ville få en lav rente. Det øvrige finansieringsbehovet måtte dekkes av nasjonale obligasjoner, som for økonomisk svake lands del ville få en høy rente.

Samtidig vil de integrasjonsvennlige partiene at den økonomiske politikken i EU-landene må harmoniseres mer. En enhetlig politikk er ikke realistisk, sier SPDs Michael Roth, men minstestandarder bør innføres på flere områder. EU-landenes merverdiavgift kan i dag ligge mellom 15 og 25 prosent. En lignende korridor bør innføres for bedriftsbeskatning, mener SPD.

Dersom ytterligere myndighet avgis til EU, er det viktig for SPD at demokratisk legitimering sikres ved at EU-parlamentet får mer makt.

SPD vil styrke «fellesskapsmetoden» i EU. Sentralt i den er Kommisjonens initiativrett og at beslutninger tas ved kvalifisert flertall i Rådet og i samarbeid med EU-parlamentet. Angela Merkels løsninger går i en annen retning. Hun har tatt til orde for det hun kaller «unionsmetoden», der regjeringssjefene både tar initiativer og gjennomfører tunge beslutninger. Dette har hun fulgt opp i handling i håndteringen av eurokrisen det siste året. Særlig i samarbeid med Frankrike utformes nye forslag som så legges frem for de øvrige regjeringssjefene under de stadig hyppigere toppmøtene. Dette skaper jevnlig konflikter, når motvillige, men mindre land, må bøye seg for Tyskland og Frankrikes samlede makt (se Mandag Morgen nr. 31, 2010).

Under toppmøtet i Brussel 4. februar kom et nytt eksempel på fremgangsmåten. Merkel og Nicolas Sarkozy presenterte der konseptet for en «økonomisk regjering» for eurolandene. Planen går blant annet ut på å koordinere skatte-, lønns- og velferdspolitikk. Tyskland vil at de andre landene skal innføre den tyske «gjeldsbremsen», der det settes et tak på statsgjelden. Noen av de andre punktene: Land som har ordninger for inflasjonsjustering av lønn må fjerne disse. «Dumping»-nivåer på selskapsskatt skal hindres – et tiltak som klart retter seg mot Irland. Planen inneholder til og med en harmonisering av pensjonsordningene i de ulike EU-landene. Alt dette skal skje innen et år, noe som på flere punkter virker urealistisk.

Merkel og Sarkozy støtte på heftig motstand fra mange av de andre landene under toppmøtet. Det endte med en ganske vag henvisning til planen i det offisielle sluttdokumentet. Rådet fikk i oppdrag å utarbeide detaljer som skal legges frem på neste toppmøte i slutten av mars.

Tysk Europa eller europeisk Tyskland?

Å la den bunnsolide D-marken avløses av euroen var et sterkt symbol på tyskernes selvvalgte europeisering i etterkrigstiden. Nå diskuteres det om Merkels politikk styrer Europa i tysk retning.

I dagens EU kan ikke Tyskland diktere løsninger alene, påpeker Daniela Schwarzer. Som et minimum behøver tyskerne et kompromiss med Frankrike. Derimot kan Tyskland alene blokkere løsninger de ikke liker. I spørsmål om budsjettregler og reform av valutaunionens stabilitetspakt er Tyskland sterkt toneangivende, mener hun.

– Man merker mer og mer at Tyskland ses som en økonomisk suksessmodell. Særlig gjelder det for det tysk-franske forholdet. I Frankrike ergrer man seg over mye av det som skjer i Berlin, men samtidig diskuterer man åpent i medier og blant politikere hva man kan lære av den tyske suksessen, sier Schwarzer.

Noe monopol på ideproduksjon har Tyskland ikke. Eurobonds-utspillet kom ikke fra Berlin, og den åpne politiske striden viser at det er alt annet enn tysk konsensus om løsningene. En innflytelsesrik kommentator som Wolfgang Münchau i Financial Times–- også en tysker – leverer jevnlig knusende vurderinger av Merkels lederskap. Før siste toppmøte advarte han nettopp mot et «tysk Europa» i Merkels ånd. Det fransk-tyske forslaget om en «økonomisk regjering» europeiserer områder hvor det ikke er nødvendig, og griper ikke fatt i det viktige, skrev han. Merkel tror på finansmarkedsaktører som mener eurokrisen nå er over, men det er den ikke – først og fremst må Hellas få gjeldslette og Europas bankvesen rekapitaliseres og krympes, krever Münchau.

«Uten en løsning på krisen trenger vi ikke å tenke så mye på tiden etter krisen, fordi det ikke vil komme noen virkelig tid etter krisen – bare en krise som fortsetter å ulme,» skriver han.

En sunn strid

En løsning på eurokrisen er essensielt for Tyskland. I skandinavisk perspektiv ville man i en slik situasjon fort vente at det politiske miljøet forsøkte å etablere en konsensus og et bredt forlik om krisehåndteringen og veien videre. I Tyskland har det motsatte skjedd, men både Michael Roth og Daniela Schwarzer mener dette er positivt.

– I europapolitikken gjør strid godt. Vi har kanskje i en for lang periode skapt et inntrykk av at det finnes et godt og et dårlig Europa, og at vi i Tyskland på tvers av partigrenser står for det gode og sanne Europa, sier Roth.

Ideene for den økonomiske politikken er nå så ulike at det er nødvendig å ta diskusjonen, legger han til. Ifølge Roth har Merkel gjennom sin håndtering av eurokrisen brutt med en annen tysk tradisjon – modig lederskap i EU.

– Det har noe med vår størrelse å gjøre, og den tilliten særlig mindre medlemsland har til Tyskland om at vi ikke vakler og nøler, men at vi stiller oss besluttsomt i spissen og forsøker å ta det ansvaret vi har for å lede, sier han.

Den tyske Europa-striden stiller ikke velgerne overfor et valg om EU eller ikke EU, euro eller ikke euro. Merkels siste utspill tyder på «mer EU», men i sterkere grad via initiativer og beslutninger på regjeringssjefenes nivå. I Brussel frykter Kommisjonen at dens rolle blir svekket av denne «unionsmetoden». SPD og De grønne vil også ha «mer EU», men via styrking av institusjonene i Brussel. Slik mener de å ha større sjanse for å få gjennom en sosialdemokratisk og «grønn» politisk vending i Europa. Unionsmetoden frykter de at vil sementere en konservativ økonomisk politikk.