Vingeklippet Strasbourg

David Cameron krever ikke bare flytting av makt fra Brussel til London. Han ikke bare varsler, han har alt bestemt seg for at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg ikke lenger skal være overordnet høyesterett i Storbritannia. EMD får i praksis kun en rådgivende status.

Å legge fram en lov som gjør det klart at det er britisk høyesterett som har det avgjørende ord, er noe av den første den nye justisministeren Michael Gove går i gang med. Det innebærer sannsynligvis at Storbritannia må trekke tilbake ratifiseringen av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Den som skriver under på denne, forplikter seg til å følge vedtak i menneskerettighetsdomstolen.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet 1950 og trådte i kraft 3. september 1953 da den var blitt ratifisert av tilstrekkelig mange av Europarådets medlemsstater. Ratifikasjon av konvensjonen er ett av kriteriene for å bli medlem av Europarådet. Storbritannia har ikke tenkt å melde seg ut av Europarådet. De vil nok hevde at de anser seg forpliktet på menneskerettighetene, men forbeholde seg retten til selv å ta den endelige avgjørelsen av hva det betyr i praksis. De har ikke signalisert at de vil nedlegge EMD-domstolen. Poenget er at de ikke forbeholde seg retten til å la britenes egen høyesterett få det avgjørende ordet, ikke EMD-domstolen.

Overgrep fra flertallet

I forrige århundre ble menneskerettighetene definert som basis for det internasjonale samfunn. Menneskerettighetene definerer individenes rettigheter og skal beskytte borgerne mot mulige overgrep fra staten og det politiske flertallet.  EMD- domstolen rygger ikke tilbake for å felle dommer som til tider gir politikere og befolkning bakoversveis. EMD er suverene når det gjelder å tolke menneskerettighetene og bryr seg null om hva politikere og høyesterett i et land mener. Europas borgere har i realiteten fått en ankeinstans over høyesterett hvis en konflikt på en eller annen måte kan knyttes til en menneskerettighet.

Britene har sett seg leie på å bli overstyrt av dommerne i EMD. Det mest provoserende var at EMD hindret at de fikk kastet noen terrorister ut av landet. En dom knyttet til om det skulle være lov på henge opp et krusifiks i et klasserom i Italia, fikk betydelig oppmerksomhet for over ti år siden. EMD underkjent Stortingets vedtak om KRL-faget i skolen i 2007 og tomtefesteloven som de rødgrønne vedtok, fikk tommelen ned fra EMD for tre år siden. En transseksuell har fått rett i at han kan få endret sitt kjønn i de offentlige registrene og en nabo fikk medhold i at støy fra en nattklubb må betegnes som krenkelse av retten til privatliv

Menneskerettsdomstolen

Menneskerettighetstekingen har bredt om seg på stadig flere områder- og EMD-domstolen har utvidet sitt saksområde betydelig. Det er rundt 150 000 saker i køen til behandling i EMD. Dette forteller at man har mistet kontrollen over systemet med ankerett til EMD.

Dersom flere land følger etter Storbritannia, svekkes EMD betydelig. For å hindre at det skjer, må EMD reformeres.  Meningen var at EMD skulle konsentrere seg om de alvorlige bruddene på menneskerettighetene, ikke gripe fatt i alt mulig. De internasjonale dommerne mener det godt, men problemet er at de ikke står ansvarlig for andre enn seg selv eller i dialog med et organ som har demokratisk legitimitet. EMDs mandat må presiseres og saksmengden drastisk begrenses, men politikerne må nok til tider tåle å bli tatt i skole av dommerne i Strasbourg.   

EMD må ta på alvor at de ikke har legitimitet til å overprøve det politikere og høyesterett i Storbritannia mener. Jus utvikler seg i samspill med politikken. Menneskrettrettighetene hviler ikke i seg selv. De kan ikke suverent tolkes av jurister. De må balanseres i forhold til andre hensyn som politikerne har ansvaret for.

Det viker som om løpet er kjørt for Storbritannia, men mindre EMD kommer opp med løsninger som i praksis vil framstå som en frivillig vingeklipping.