Subsidier i Bakvendtland

I disse dager starter den politiske diskusjonen om det fremlagte statsbudsjettet for 2016. Lav oljepris og økende arbeidsledighet gjør at bakteppet for budsjettdebatten har dystrere farger enn vi har vært vant til de senere årene. 

Da blir det ekstra viktig at det politiske ordskiftet er redelig og faktabasert. Slik er det dessverre ikke alltid.

La meg ta et eksempel. I høstens valgkamp gjentok Miljøpartiet De Grønne stadig at Norge gjennom skattesystemet «subsidierer» oljebransjen med over 20 milliarder kroner i året. 

Dette tallet fant også veien inn i TNS Gallups årlige Klimabarometer, hvor ett av spørsmålene var: 

«Norge vil i 2015 bruke drøyt 20 milliarder kroner på skattelette til oljeindustrien. Regjeringen bør heller bruke disse milliardene på nasjonale klimakutt og grønn omstilling.»

55 prosent av dem som ble spurt var enige i dette, 19 prosent var uenige. Dette resultatet dannet så grunnlag for en rekke nyhetsoppslag om folkets motstand mot «subsidiering» av oljebransjen og dannet derfra grunnlag for kommentar- og lederartikler.

Meningsløs begrepsbruk

Problemet er at begrepsbruken her er så meningsløs at tankene går til Alf Prøysens vise «I Bakvendtland», hvor øst er vest og fem og to er ni, og de er like tøysete og rare, alle mann.

Det er riktig at det i skattesystemet for oljebransjen er isolerte elementer som slår gunstigere ut enn den generelle bedriftsbeskatningen ville gjort. Dette kalles i budsjettsammenheng «skatteutgifter», og det er dette tallet som her brukes.

Men det er meningsløst å trekke ut enkeltelementer fra oljeskattesystemet og så konkludere med at bransjen er «subsidiert». Man må se på helheten. Totalt sett beskattes olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel svært hardt. Mens normal bedriftsbeskatning er 27 prosent, har petroleumsbeskatningen en marginalsats på 78 prosent. Dette er blant verdens høyeste skattesatser for slik virksomhet, og det er bred politisk enighet om at det skal være slik. 

Et enkelt kontrollspørsmål er: Ville andre næringsdrivende foretrekke petroleumsbeskatning fremfor generell bedriftsbeskatning hvis de kunne velge? Svaret er åpenbart nei.

Viktige spørsmål

Men er det så farlig om politikerne tøyser litt om økonomi? Ja, som organisasjon for økonomer, mener Econa at den politiske debatten må baseres på økonomiske realiteter og at begrepsbruken må bidra til å opplyse velgerne, ikke til å forvirre dem. 

Hvis velgerne for eksempel blir lurt til å tro at oljebransjen i Norge er subsidiert, er det umulig for dem å forstå de vanskelige avveiingene våre politikerne står overfor i budsjett- og klimaspørsmål. 

Fallet i oljeprisen og den økende ledigheten er alvorlig for norsk økonomi. Kanskje tar oljeprisen seg opp igjen, men uansett står vi etter alt å dømme overfor en situasjon hvor denne bransjen i mindre grad vil være lokomotivet for norsk økonomi. 

Samtidig som strømmen av oljepenger avtar, har utgiftene over statsbudsjettet økt. Vi nærmer oss etter alt å dømme skjæringspunktet hvor det ikke lenger tilføres nye midler til Oljefondet. 

Vi vet også at velferdsstaten står overfor langsiktige utfordringer i møtet med en stadig eldre befolkning. Det vil få konsekvenser for krav til verdiskapning og arbeidsdeltagelse.

I det siste har innvandring vært høyt på dagsordenen. Også dette er et område som vil ha betydelige økonomiske effekter på lengre sikt.

Selvsagt skal politikere argumentere for sin politiske linje, gjerne med harde og spissede budskap. Men med det bakteppet som er nevnt over, er debatten som nå skal føres om statsbudsjettet for alvorlig til at vi kan la det offentlige ordskiftet være basert på bevisst fordreining av fakta.

Mitt håp er at økonomer i større grad vil bidra til å korrigere slike forsøk. Til beste for det politiske ordskiftet og for demokratiet. 

«Totalt sett beskattes olje og gassvirksomheten på norsk sokkel svært hardt.»